(PressFire.no): I 2010 kom et av de mer ambisiøse titlene til Wii ut. «Epic Mickey» skulle være et noe mørkere eventyr der du som Mikke Mus – med en magisk malerpensel i hånd – skulle ut på eventyr.
Malerkosten kunne du dyppe i maling for å reparere og hjelpe gamle Disney-figurer, eller bruke med malingstynner for å slette dem fra manns minne.
Vi var ikke overhappy av resultatet, men det var et tydelig potensiale å se i Mikkes første skikkelige eventyr på mange år. Spillet var helt okay, det, men ikke spektakulært på noen måte.
Spesielt ble det dårlige kameraet kritisert, sammen med kjedelige mellomsekvenser der du hoppet rundt nærmest på måfå.
Nye plattformer, like plager
Nå er oppfølgeren kommet til bortimot alle plattformer, men ingenting av dette har blitt fikset. At oppfølgeren på nesten alle mulige måter er et verre spill enn «Epic Mickey» er ikke mindre enn en skandale for Disney, som har hatt åtte hundre utviklere i sving i to år på prosjektet.
Jeg nekter også å tro at den legendariske Warren Spector, som har produsert blant annet «Deus Ex», har vært med på å lage noe av dette.
Det går bare ikke an å sitte og rope ut i intervjuer om at alle problemene til førstespillet er fikset, når spillet er bortimot uspillbart til tider.
Som i forgjengeren må Mikke troppe opp i Wasteland, men denne gangen er det ikke Mad Doctor som er skurken - han er visstnok blitt snill, og synger mye (gjett hva som skjer mot slutten...!).
Et digert jordskjelv har ødelagt mye av landet, som du må hjelpe til med å bygge opp samtidig som du prøver å komme til bunns i hva det er som forårsaket det.
Kontrolltrøbbel fra første sekund
Jeg spilte PS3-versjonen først med en vanlig kontroller, men etter snaue timen hadde jeg brukt opp hele vokabularet mitt av stygge gloser.
Slike hinsides tøysestyring har jeg nesten ikke sett maken til: Du styrer ikke kameraet direkte med venstrestikka, men leder det etter en liten runding på skjermen med en absurd dødsone i midten.
Om det høres tåpelig ut kan jeg love deg at det er verre enn det meste du har prøvd. Det er tilnærmet umulig å sikte riktig og kjapt med malerkosten.
Og har du bare Xbox 360 kan du bare glemme å spille dette først som sist. Her må du ta til takke med den vanlige kontrolleren, og da er det ingen kjære mor.
For bedre blir det med en gang du klemmer til med Move-kontrolleren eller går for Wii-versjonen der denne styringen er standard. Plutselig går det helt alright (dog aldri helt topp) – men da skinner det horrible kamerasystemet gjennom.
Kamera til besvær
«Det har blitt gjort over 1000 endringer med kameraet» bortimot lyver Spector i et intervju. Hvilke endringer er dette? Kameraet er verre enn i forgjengeren, og henger seg opp i vegger, snurrer rundt og gjør livet som plattformspiller til et sant mareritt.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg falt ned fra ting eller ikke fikk med meg kanter og hopp fordi kameraet var så vanskelig.
Spillet er et av disse som tvinger deg til å måtte spille med noen andre. Slike co-op-spill er ikke dumme greiene, som regel – men når du spiller alene betyr det litt for ofte at du må dra med deg en ekstra figur som styres av datamaskinen.
I «Epic Mickey 2» er løsningen tarvelig: Kaninen Oswald er dum som ei skolisse. Som regel vandrer han rundt på måfå, og særdeles sjeldent gjør han som du beordrer.
For der Mikke har en magisk malerkost har Oswald en fjernkontroll som skyter strøm. På enkelte plasser må han bruke denne for å frese liv i maskiner slik at du kan komme deg videre, men om det er dataen som styrer han kan du regne med bøttevis med frustrasjonstårer.
Fyren vet rett og slett ikke hva han skal gjøre. Jeg måtte flere ganger plukke opp andrekontrolleren og styre han selv, for så å slå av spaken og gå tilbake til å kontrollere Mikke.
Stemmeskuespill og sang er bra
«Epic Mickey» hintet til et spill hvor du som spiller kunne velge hvordan historien utfoldet seg, men Warren Spectors lovnad om et dypt og selvvalgt Mikke-eventyr råtner på rot når ingen av valgene jeg tar har noe særlig innvirkning på noe som helst.
Historien i spillet virker å være uforandret samme hva jeg gjør, hva jeg velger å viske ut eller hvem jeg hjelper.
Kun overfladiske forskjeller kan skimtes.
Den morsomme leken med malerkosten er også bare sånn halvveis gjennomført. Det er både spennende og morsomt (som i eneren!) å kunne fjerne ting med malingstynneren eller bygge opp manglende deler av verdenen med maling. Noen spesial«angrep» er også lagt til, som hjelper deg å løfte eller kaste større objekter.
Det bys saktens opp til lett hjernetrim også. Hvordan du vil takle et problem er ofte litt opp til deg som spiller, og spillet har en noe åpen løsning som gjør at du kan farte akkurat hvor du vil til enhver tid.
Men akkurat hvilke deler av omgivelsene som kan «slettes» med tynner eller males inn er skuffende tilrettelagt. Du kan ikke fjerne en hel gate, men heller bare flekker på den. Noen lyktestolper kan du viske vekk, mens andre tåler alt. Det er generelt veldig liten logikk bak det hele.
Historien er også bare standarde greier, langt under vanlig Disney-nivå. Nytt denne gangen er at alle du møter har stemmer (også på norsk!), og de bryter rett som det er ut i sang. Det er ikke så ille som det høres ut, og jeg vil faktisk si at det gir spillet en sårt tiltrengt identitet.
Uten at det redder spillet.
Kjipe plattformsekvenser
For å tekkes fansen kastes det inn et og annet absurd Disney-fakta, uten at jeg føler det gir meg noe som helst.
Det er kos å se en statue av Walt Disney i spillet, men hvor mange vil skjønne at navnet til 2D-sekvensene er et nikk til Roald Dahls involvering i Gremling-figurene som er i spillet?
At det refereres til spesifikke ballongparader som foregår i virkelighetens Disney World i Florida er det heller få som vil ta også, skulle jeg tro.
Disse 2D plattformspill-delene er forøvrig utrolig kjedelige, og de brukes som en transportetappe mellom de forskjellige områdene spillet består av.
De føles som fattigmannsversjoner av «Little Big Planet» der kontrollene (som er lagd for 3D-spilling) ikke gjør noe for å hjelpe til. Det er gøy den første gangen kanskje, men så blir det et ork å bevege seg gjennom de hver gang du vil tilbake til sentralområdet for å besøke en av de mange butikkene der.
For du samler utrolige mengder av ditt og datt gjennom spillet, som byttes i filmsnutter, trivia, artwork, klær og hatter. Jeg føler ikke en stor trang til å få tak i noe av det, for å være ærlig.
Føles som et eldgammelt produkt
Det hele er som et lite gledelig gjensyn med de første 3D-spillene på den første PlayStation-en, da utviklerne ikke helt hadde fått stålkontroll på kamerastyring og navigering i tre dimensjoner.
Vanvittig dårlig kamera, frustrerende kontroller og partner-IQ som gjør meg rasende drar det som skulle være en bedre versjon av «Epic Mickey» ned i søla.
Javisst er både stemmeskuespill og sjarmen godkjent og vel så det, men når selve spillmekanikken ikke fungerer – da blir det ikke bra saker.
«Epic Mickey 2: The Power of Two» er ute til PlayStation 3 (testet), Wii, Xbox 360 og PC. En Wii U-versjon (som støtter Wii Remotene) kommer til lanseringen av den konsollen 30. november.
