(PressFire.no): Fortellerteknisk er «Everybody’s Gone To the Rapture» et spill etter Looking Glass-skolen av spilldesign.
Du finner ikke mye skyting og action her. Men utviklerne liker å leke med linjen mellom spiller og spillfigur og forteller eksklusivt forløpet sitt gjennom det forlatte miljøet du reiser gjennom.
De vet akkurat hva de trenger å skildre for å tvinge deg til å reflektere og meditere over det du ser, og tyr kun til regisserte sekvenser for å underbygge rollen din som tredjepart.
Perfekt bakteppe
Mellom linjene er spillet mest interessert i å fortelle om fremmedgjøring av teknologi og massemedier. Bakteppet kunne således ikke vært en bedre kontrast – en klassisk, erkebritisk forstad, rammet av en katastrofe som sakte, men sikkert har forplantet seg og konsumert befolkningen.
Om dette er apokalypsen, har den kommet krypende.
Derfor er det å saumfare den likbleike og folketomme småbyen og den nærliggende, landlige geografien en ganske traumatisk jobb.
Du får innblikk i dagliglivet til de som en gang hadde hus og hjem der. De samme husene står nå helt tomme, ofte endevendte, blant all naturidyllen. Du finner verken ammunisjon, poeng eller andre eksterne belønninger der. Du må bare skape dine egne insentiver idet du snuser deg rundt i sneglefart og prøver å pusle sammen mysteriet.
Noe som ikke stemmer
På mange måter har spillet paralleller til «The Vanishing of Ethan Carter» og «Gone Home», som er iscenesatt i tilsvarende intime miljøer hvor noe ikke helt stemmer overens med forventningene dine.
Poenget er at alt som står igjen bare er minner av det som en gang var, om det så presenteres i form av kryptiske radiosignaler og lydavspillinger, eller små projeksjoner av både hverdagslig såpeopera og turbulente konflikter mellom handlekraftige som prøver å grave frem svar på hvorfor de har blitt isolert i karantene fra resten av omverdenen.
Om det er noe som virkelig funker i «Everybody’s Gone To the Rapture», så er det hele dette forfallet og måten undergangen blir malt.
Jeg elsker hvor mye arbeid det er lagt inn i rollefigurene og stemmeprestasjonene. En av de virkelig kule illusjonene som vedlikeholdes er det avgrensede omfanget av det du ser.
Du skjønner med en gang at alt du serveres bare er bruddstykker av et større samfunn – en avstand som ironisk nok får opplevelsen til å virke mye mer virkelighetsnær.
Vær et stille vitne
Å være vitne til en privat og følelsesladet krangel mellom et ektepar er én ting, men å romstere gjennom huset deres etterpå å oppdage hodepinetabletter, blodig tørkepapir og et tomt barnerom i andre etasje, gir disse forespeilte siste timene en dramatisk tyngde som er ganske særegent for mediet.
Men selv om historien er dramatisk, er spillmekanikken i bunnen langt mer konfliktsky. Her handler det stort sett om å tråkke rundt med analogspaken – men bare kanskje.
Som i «A Machine For Pigs» regjerer The Chinese Room på å sy sammen tragiske og bekmørke scenarier om menneskeheten, uten å forspille alle kortene sine om hvorvidt de er plantet i én eller flere sjangere.
Du vet aldri helt hvor trygg du er i rollen som siste mann på jorden og hvorvidt dommedagen er over eller om den bare har startet.
Det at de leker med usikkerheten gir spillet en nerve opp mot en opplevelse som tilsynelatende bare ønsker å ha deg med som omvandrende tilskuer.
«Everybody’s Gone To the Rapture» er et fantastisk skildringsforløp i seriøs manko på alt det du antok var essensielle deler av en gitt spillopplevelse.
Der er kanskje litt for sterk kost for noen, om du kun sitter med «Metal Gear Solid V» på avtrekkeren.
For de som verdsetter de tidligere spillene i porteføljen til «The Chinese Room» og klarer å sone ut og bare oppleve en verden uten innblanding fra digitale trofeer, har du mye å hente her. Om ikke annet enn for den ulmende følelsen av påskekrim i bakgrunnen.
