Her er kroneksempelet på hvor galt et spillprosjekt kan gå. Det er ingen tvil om at det finnes spor av talent hos utvikleren av «Fairytale Fights», men de står ikke bak spilldesignet.
Faktisk kan det nesten virke som om de ikke engang jobber i samme hus.
For selv om det grafiske og visuelle har spor av både sjarm og egenart, så er det like feil å si at spillmekanikken er inspirert som at Idol-stjerner er av stor musikkhistorisk betydning.
Samtidig er selve idéen til spillet som en cocktail av plagiat.
SPEKULATIVT TULLBALL
Du spiller som en av fire figurer fra kjente eventyr – Rødhette, Snøhvit, Jack (fra bønnestengelen) eller Keiseren (fra Keiserens nye klær) i et slags ultravoldelig slåssespill med platformelementer.
Tenk deg en krysning av filmene «Sannheten om Rødhette», «Shrek» og «Happily N'ever After» med en dæsj «Fat Princess», laget av en spilldesigner som ikke har spilt et eneste spill de 20 siste årene - og som samtidig drikker på jobb.
Den minimale koblingen mellom de originale eventyrene og historien blandet med ultravold, kan bare indikere en spekulativ metode for å skape sensasjon.
Sannsynligvis ved å krysse uskylden fra de klassiske eventyrene med tegneseriegrafikk som bader i avkuttede kroppsdeler og blodbad.
I fare for å høres prippen og moraliserende ut, vil jeg påpeke at jeg ikke nødvendigvis hadde hatt problemer med all «umoralen» om det var gjort med glimt i øyet og solid spillbarhet, men «Fairytale Fights» har ikke så mye som en eneste krykke å støtte seg på.
Selve kampsystemet er både ulogisk og upraktisk - du drar høyre analogstikke i den retning du vil angripe, og jeg er sikker på det finnes slåssespill hvor det fungerer, men her må du angripe fienden mange ganger før de ender i småbiter - noe som resulterer i svært uvant bruk av høyre tommeltott.
Dermed blir det en slitsom affære å trykke analogstikken i hytt og pine for å holde styr på alle fiendene.
HVEM BRYR SEG?
Men det verste er vel egentlig at du gir faen, for selv om du blir drept så forblir du bare «død» i 10 sekunder før du spretter opp, smekkfull i liv.
Jeg bryr meg egentlig ikke om hvilke type vitaminer, tran eller mineraler disse spillfigurene er proppet full av.
Uten motivasjon for å spille eller noen form for mestringsfølelse, kan jeg like gjerne ta oppvasken.
Kampsituasjonene kan dessuten bli kaotiske smørjer av kroppsdeler, blod og våpen, noe som gjør det håpløst å holde styr på hva som er hva.
Du kan nemlig plukke opp våpnene til de du måtte ha tatt av dage, men det er ofte vanskelig å se hva som ligger hvor, og enda vanskeligere å skjønne om våpenet er bedre eller verre enn det du allerede holder i nevene.
Men det verste er kanskje den fullstendige mangelen på noen som helst motivasjon for å spille. Det finnes ingen sammenhengende historie som skaper fremdrift eller gir deg lyst til å nå visse mål.
Spilldesignet mangler også noen som helst form for utfordring, og dermed er det som sagt helt dehydrert for noen form for mestringsfølelse.
Det mest positive med spillet er at du kan kjede ræva av deg sammen med tre kompiser, men på en annen side kan dere ha det like festlig mens dere teller grå hår på hodet til Ari Behn.
«Fairytale Fights» er dermed noe av det kjedeligste som har stått i PS3-maskinen min i år. Det hjelper ikke med Unreal-motor eller «dynamic slicing» når det er pill råttent under glasuren.
Spillet tryner på det aller mest grunnleggende – spilldesignet. Kampsystemet er ubrukelig, plattformelementet er så upresist at du ikke aner hvor du skal lande - hele idéen er så spekulativ at jeg bare må konkludere med at kontroversene nok er ment å skulle sminke over alle de spillmekaniske manglene.
Mistankene om spekulativt innhold blir ikke mindre bekreftet over at utviklerne valgte å bruke tre pornostjerner i en reklamevideo.
