(PressFire.no): De første, intense minuttene av «Far Cry 5» bærer løfter om en ny retning resten av spillet aldri helt klarer å innfri, men for de av oss som har melket mye anarkistisk moro ut av denne serien i årenes løp er det vanskelig å påstå at man sitter igjen skuffet.
Hvis du har dårlig tid er det dessuten mulig å runde hele spillet på under tolv minutter, i stil med «Far Cry 4». Men først er det kanskje på sin plass å stadfeste hva «Far Cry 5» ikke er.
Dette er for eksempel ikke et skarpt angrep på religiøs høyreekstremisme, en syrlig satire av «Make America Great Again»-hillbillys, eller på noe måte en politisk oppviglersk spillopplevelse. Dette er et Ubisoft-produkt som følger formelen og favner bredt – men det er en formel som fungerer fortsatt fordømt bra, og er kalibrert med tilstrekkelig mange nyvinninger til at «Far Cry 5» fortsatt føles frisk.
Den beste forhåndreklamen Ubisoft kunne ha fått var at enkelte såkalte Alt-right-tøysepinner ble rasende over den første traileren til «Far Cry 5», og tanken på at fiendene denne gangen var «kristne, hvite amerikanere». Noen startet dessuten en underskriftskampanje (ekte eller uekte) mot spillet, enten som et utslag av postironisk, post-Gamergate trolling – eller eventuelt som et vellykket PR-stunt snik-iscenesatt av noen hos Ubisoft. Åpent for debatt.
I motsetning til for eksempel «Mafia 3» eller «Wolfenstein II: The New Colossus» er det ingen klar politisk undertone i «Far Cry 5», bare en vidåpen lekegrind der man kan projisere inn sine egne agendaer.
Personlig gir det meg en glad godfølelse og lovsang i hjertet å ekspedere Bibel-jukkende fanatikere med flammekaster, mens de skriker «I can see your sin!!». La gå at disse gærningene ikke akkurat er særlig gladkristne.
Fargerike persongalleri
«Far Cry»-serien scoret høyt når det gjelder skurker med fargerike personligheter, og denne gangen har vi fire stykker av dem, som har slått seg ned midt i det amerikanske hjertelandet. Den karismatiske sektlederen «fader» Joseph Seed har opprettet dømmedagskulten Project at Eden’s Gate i Hope County, Montana.
Han tilbyr frelse før verdens ende, med hjelp av en tungt bevæpnet milits bestående av hjernevaskede fanatikere på kruttsterke hallusinogener. De deler rundhåndet ut syndstilgivelse med hjelp av mutilering, massemord og gospelsang, totalt overbevist om at de oppfyller Guds siste vilje.
Fader Seed har forvandlet det rurale bondelandet i Hope County til sin personlige separatistiske fasciststat, og kartet er delt inn i tre territorier styrt av hans søsken-apostler.
I Whitetail-fjellene hersker storebroren Jacob Seed, en dypt forstyrret militærveteran som har ansvaret for rekruttering og hjernevask. Holland Valley er okkupert av lillebroren John Seed; en tidligere advokat med hipsterskjegg og douchebag-solbriller på hodet, som tvangsdøper nye rekrutter og har klokketro på kraften i ordet «Yes». Hans favorittmetode å omvende hedninger er å først tatovere ofrene med ord som representerer deres synder, og deretter flå huden av dem. En fin fyr.
Den mest interessante av dem er adoptivsøsteren Faith, en manipulativ fristepike som styrer produksjonen av det psykedeliske hjernevask-rusmiddelet Bliss ved Henbane-elven. Hun dukker fra tid til annen opp som en eterisk engel i hallusinasjoner, og dop-produksjonen i området gjør til tider hele denne delen av kartet temmelig syrete. I motsetning til i for eksempel Waco står ikke føderale myndigheter klare til å henrette denne muntre gjengen, så det er opp til oss å rive ned hele dommedagskulten.
Målet er å skape nok kaos til at du fanger oppmerksomheten til søsknene. Etter å ha irritert dem tilstrekkelig blir du bortført av kultmedlemmene og slengt inn i et bredt utvalg av historieoppdrag.
Ubisoft har angivelig skapt Eden’s Gate-sekten i samarbeid med kulteksperten Rick Alan Ross, som driver den veldedige organisasjonen Cult Education Institute. De har utstyrt Seed-søknene med noen spennende grånyanser, og tragiske forhistorier som gradvis blir avdekket. De er selvfølgelig spik sprøyte psykotiske sprøe, men samtidig veldig overbevisende i sin karismatiske fanatisme.
Imponerende, men monotont
«Far Cry 5» har gjenskapt en (fiktiv) del av Montana med imponerende detaljrikdom, men jeg må innrømme at dette landområdet mangler de store severdighetene og er langt fra like øyenfallende som de mer eksotiske miljøene vi har utforsket i tidligere «Far Cry»-spill.
Det går mye i monoton skog, innsjøer, landeveier, bondegårder og forfalne industriområder – som Eden’s Gate-sektmedlemmene har pyntet opp med hengte, brente, mutilerte og korsfestede kadavre.
Jeg kan heller ikke akkurat påstå at tonen i spillet er særlig konsekvent. I det ene øyeblikket blir vi fortalt rystende historier om barn tvunget til å drikke urin og spise tærne til foreldrene sine før de brennes levende. I det neste hjelper vi en klovnete konspirasjonsteoretiker med å komme i kontakt med romvesener, slår kuer med knyttnevene og drar ut på jakt etter oksetestikler.
Balansen mellom kilometerbred tøysehumor og grusomt gravalvor er til tider direkte psykotisk, men sørger i alle fall for å gi hele spillet et kledelig uforutsigbart, ustabilt preg. Og selv om historien innledningsvis føles som en tynn ramme rundt herjingen kommer det noen uventede skruballer her, og noen veldig intense øyeblikk.
Den satiriske undertonen kommer sterkest frem i det fargerike galleriet av rødnakkede bifigurer, som er raskt på pletten til å legge ut om sine meninger om «Obama lovin’ libtards», sin entusiasme for Ronald Reagan, våpenlobbyen NRA og den gudommelige retten til å bære automatvåpen.
Et gjøglete sideoppdrag involverer en lite subtil referanse til Trumps påståtte urinsex-video, men er ikke akkurat provokativt politisk skyts. Mer enn noe annet er «Far Cry 5» en frodig feiring av folkesjelen i de amerikanske rødstatene. Befolket av hardt prøvde arbeidsfolk som ble glemt av politikerne, kjemper i nedgangstidene og verdsetter individuell frihet mer enn noe annet.
Ok, foruroligende mange av dem har hjemmelagede bomberom fulle av automatvåpen, men de aller fleste er skildret som anstendige, lojale kjernekarer og -kvinner.
Guns for hire
Ubisoft legger stor vekt på sin såkalte Guns for Hire-funksjon, der man rekrutterer datastyrte kumpaner som stiller opp når du trenger ekstra hjelp til å beleire Eden’s Gate-kultens områder. Eller eventuelt bare har lyst på selskap uten å måtte forholde deg til andre spillere.
De fleste er bare anonyme fotsoldater, men via en serie livlige sideoppdrag åpner man opp mer interessante støttespillere med spesialferdigheter.
Den sprøyte gale pyromanen Sharky Boshaw stiller gladelig opp med flammekaster, og er nærmest en garanti for at man blir brannskadet. Vår gamle venn Hurk Drubman Jr. tropper opp med bombekaster og idiotiske replikker. Hans frilynte, fraskilte mamma Adelaide kan tilkalles i sitt lille kamphelikopter. Piloten Nick Rye tilbyr luftsupport, kuleregn og bomber som er veldig nyttige under beleiring av større Eden’s Gate-hovedkvarter. Militærveteranen Grace Armstrong kan bidra med snikskytterrifle, mens det nihilistiske deppehodet Jess Black er en nyttig snikestøttespiller med pil og bue.
I tillegg kan man rekruttere flere firbente støttespillere. Disse dyrene er en videreføring av Beast Master-mekanikken fra «Far Cry Primal», men istedenfor å temme villdyr i naturen begrenser utvalget seg til tre distinkte dyrevenner. Blandingshunden Boomer kan merke fiender, biter av dem strupen og tar fra dem våpnene. Pumaen Peaches kan drepe motstandere uten å bli oppdaget. Mens min personlige favoritt Cheeseburger er en diger grizzlybjørn med diabetes, som fungerer som tanks, tåler mye juling, distraherer fiender og angriper motstandere uten nevneverdig styring.
Plutselig biter en jerv deg i pungen
Som vanlig er den største kilden til moro alle de uventede situasjonene som oppstår mens de forskjellige systemene under panseret til «Far Cry 5» detonerer i ellevill slapstick. Du kan planlegge angrepene dine nøye; skyte ned radiotårnene med lyddemper og forhindre at kultmedlemmene tilkaller forsterkninger. Diskret avlive snikskytterne som skjuler seg på takene… bare for å oppleve at alt går skeis mens en jerv plutselig biter deg i pungen, og helvete bryter løs.
Disse situasjonene blir garantert enda festligere hvis du opplever dem med en kompis, og man har muligheten til å horve gjennom hele historien i samarbeidsmodus - der en spiller er vert som samler sammen oppgraderinger og bonuspoeng, mens den andre er gjest som ikke samler opp noe annet enn moro.
Og som vanlig er denne modusen helt valgfri. Jeg vet ikke hvordan venner du har, men fint få av de jeg kjenner er i nærheten av like morsomme å herje rundt med som en diabetisk grizzlybjørn.
Finjustert, men kjent
Selv om «Far Cry 5» ikke strekker seg så langt fra formelen som jeg håpet på, har Ubisoft til gjengjeld finjustert flere elementer, og kvittet seg med enkelte ting vi hadde gått drit lei. Minikart er fraværende denne gangen, og det tok faktisk noen timer får jeg oppdaget det. Så slett ikke noe man savner.
Man klatrer ikke lengre opp i skranglete radiotårn for å åpne deler av kartet, så isteden blir sideoppdrag og severdigheter gradvis avdekket mens man snakker med lokalbefolkningen og utforsker omgivelsene. Det forhindrer muligens at man blir overveldet av mange dusin markører på kartet samtidig, og gir spillet en mer naturlig flyt.
Til gjengjeld dukker dette med klatring i radiotårn opp i flere sideoppdrag, så vi slipper uansett ikke helt unna dem. Man kan for første gang skape sin egen spillfigur; velge kjønn, fjes, hudfarge, klær og hockeysveis. Det betyr samtidig at denne spillfiguren er stokk stum og totalt blottet for personlighet, men hey – ingen stor forskjell fra de siste «Far Cry»-spillene.
Fokuset på jakt er dempet betraktelig, og dyreskinn brukes ikke lengre til å mekke oppgraderinger. De må kjøpes separat med penger og sølvbarrer, muligens i et forsøk på å få lettpåvirkelige spillere til å sløse bort mer sparepenger på mikrotransaksjoner.
I rettferdighetens navn er det ingenting her (med unntak av noen kosmetiske kostymer) som ikke kan låses opp i løpet av spillets naturlige gang, og i likhet med «Assassin’s Creed Origins» er ikke disse mikrotransaksjonene særlig sjenerende eller fremtredende. Så jeg er tilbøyelig til å gi Ubisoft et fripass for akkurat dette. Selv om jakt ikke lengre står særlig sentralt blir man fortsatt jevnlig angrepet av et bredt utvalg av ville dyr, som denne gangen inkluderer okser, bjørner, kalkuner, fjelløver, jerv og stinkdyr.
Man kan for første gang vie tiden til fluefiske, i små minispill av variabel vanskelighetsgrad som føles som en velkommen pustepause mellom basketakene. Iallfall frem til du blir bitt i badebukseområdet av en jerv.
Helvetes med greier
«Far Cry 5» beholder samtidig de sentrale elementene vi forventer fra serien, inklusive hendige hjelpemidler som vingedrakten, fallskjerm, gripekrok og forskjellige urter man kan spise for å få midlertidige superkrefter. Det er som vanlig også en helvetes masse greier å finne på her, inklusive tålmodighetsprøvende oppsamling av tegneserier, lightere, plater, figurer, sprit, baseballkort og blader.
Mer verdt tiden er å spore opp såkalte «prepper stash»; som skjuler penger, våpen og hendige oppgraderinger. Ubisoft satser dessuten hardt på sin Arcade-modus; faktisk så hardt at jeg raskt ble drittlei alle de ikke spillbare figurene som konstant skriker med krampaktig entusiasme at dette er det morsomste i verden som jeg må prøve nå med det samme. «Man, this is the most awesome game I’ve ever played!». Igjen og igjen, og igjen. Rundt om i miljøene er det plassert gode, gamle arkademaskiner (pluss plakater, i de områdene det ikke er plass til maskinene).
Her kan man teste ut brukerskapte minispill, utfordringer og hjemmelagede brett (både i solomodus og flerspiller), som er skapt med hjelp av en usedvanlig robust og innholdsrik map editor. Da jeg testet ut denne modusen var utvalget begrenset til et drøyt dusin brett, mesteparten skapt av Ubisoft. Flere av dem var mye moro, og det skal bli spennende å se hva folk klarer å få til etter hvert som de blir fortrolige med redskapene. Kan bli en ganske awesome greie fremover, faktisk.
«Far Cry 5» er fortsatt på sitt beste som ren kaosgenerator, og er den hittil mest findyrkede versjonen av denne spillserien. Ingen revolusjonerende ny retning, eller engang en varsom kursendring i stil med «Assassin’s Creed Origins» - men når det gjelder rendyrket moro med overlegen våpenfølelse og full valgfrihet er dette en uforbeholden suksess.
«Far Cry 5» er sluppet til PS4 (testet), XBox One og Pc.
