(PressFire.no): Som moderne mennesker trenger vi kanskje alle en påminnelse om at vi har mistet kontakten med naturen.
Et sted på veien frem til en mer sivilisert verden har de viktige tingene i livet gått tapt.
Som for eksempel tilfredstillelsen av drepe en mammut med biebomber, godt humør og en honninggrevling.
Gleden av å ri rundt på en sabeltanntiger mens man skyter brennende piler rett i skolten på ville kannibaler. Lykken man føler etter å ha klart å rømme fra en diger hule etter å ha blitt tisset ned av en enarmet villmann.
Eller eventuelt fornøyelsen av å styre en magisk ugle med telepatisk tankekraft, mens den kaster gassbomber som gjør folk spenna gærne.
Alt sånt var helt dagligdags for tolv tusen år siden, ifølge «Far Cry Primal» - som muligens ikke gir oss en hundre prosent autentisk skildring av hverdagen som huleboer i Mesolitikum-epoken.
Findyrket formel
Til gjengjeld tilbyr «Primal» den hittil mest findyrkede versjonen av «Far Cry»-formelen, som stadfester at en tur tilbake til steinalderen er akkurat hva denne spillserien trenger akkurat nå.
Fint få av oss ville ha hatt noen sprudlende entusiasme over enda en eksotisk diktaturstat befolket av geriljasoldater.
Så isteden har Ubisoft dratt «Far Cry»-konseptet inn i et nytt og ukjent territorium, ved å utnytte en av bærebjelkene i selskapets kreativt tynnslitte «Assassin’s Creed»-serie. Nærmere bestemt tidsreiser.
Skal du først reise i tid kan du like gjerne dra tilbake til begynnelsen, så «Primal» spoler seg bakover til 10.000 FVT, til den tiden menneskene bodde i huler mens de klubbet hverandre i skolten så fort sjansen bød seg.
Takkar i dalen
Vår protagonist i denne ville fortidsverdenen er Takkar (stemmelagt av «Deus Ex»-veteranen Elias Toufexis), en stolt kriger som er ute på mammutjakt da hele jaktlaget hans blir slaktet av en enorm sabeltanntiger.
Som eneste overlevende befinner Takkar seg strandet i den vakre Oros-dalen, et omfattende område som angivelig befinner seg et sted i Sentral-Europa.
Den sørlige enden av dalen er preget av varmt klima og yrende dyreliv, mens fjellområdene i Nord er dominert av snø, is og kulde. Et variert landskap, som likevel ikke skiller seg markant ut fra de vi har utforsket i tidligere «Far Cry»-spill.
I oppstarten er stakkars Takkar alene, sårbar og ubevæpnet, omgitt av digre fortidsbeist og iltre krigere. Så målet er først å sanke sammen ressurser og mekke våpen, men det som i oppstarten er en ren overlevelseshistorie dreier seg snart mer om noe langt større: å sikre livsgrunnlaget til et helt folkeslag.
Takkar tilhører et nomadefolk kalt Wenja, som er spredd for alle vinder etter konstante angrep fra mektige fiender. Fra fjellene i nord trues de av Udam-stammen, primitive kannibaler som lider av mangelsykdommer og migreneanfall etter å ha spist for mye menneskekjøtt.
Fra sør stormer de blåmalte pyromanene i Izilla-stammen; en dommedagskult som har mestret ildteknologien.
Tøffe tider for det mer fredelige Wenja-folket, som trenger en sterk lederskikkelse for å sikre sin overlevelse. Takkar møter først stammesøsteren Sayla, en posttraumatisert naturmedisiner som samler på avkuttede ører.
Hun gir ham oppgaven med å samle Wenja-folket i deres nye landsby, og rekruttere sentrale medhjelpere som senere vil være en kilde til de fleste historieoppdragene.
Sjamanen Tensay serverer heksebrygg av fiendenes blod og øyeepler, som sender Takkar inn i psykedeliske sidespor ikke ulikt dem vi opplevde i «Far Cry 4»s Shangri-La-episoder.
«Dyrevennen»
Tensay åpner dessuten også opp Takkars evner som Beastmaster, den fremste nyvinningen i «Primal». Som beistmester kan Takkar temme en rekke villdyr, som deretter blir trofaste kumpaner.
Den første er uglen; som kan sendes over de andre stammenes leirer som en drone mens den spaner ut fiender, slipper ned krukker med bier i hodet på dem - eller eventuelt river ut strupen på folk.
Totalt fjorten dyr kan ellers temmes: deriblant villhunder, jaguarer, løver og ulver. Bare muligheten til å endelig bli kompis med honninggrevlingen er ren lykke!
Selv om denne forhenværende erkefienden slett ikke er blant de sterkeste dyrene man kan rekruttere, gikk jeg fortsatt gjennom store deler av spillet mens honninggrevlingen knurket fornøyd ved min side.
Vær imidlertid forberedt på at den hyperaktive, hissige, lille rabagasten kan være troendes til å jafse deg hardt i hånden hvis du prøver å klappe ham for mange ganger.
I tillegg åpner man etterhvert muligheten til å tukte tre mektige spesialbeist, etter omfattende jaktoppdrag som involverer mye sporing. En av dem er forresten den samme bloodtooth-sabeltanntigeren som utryddet hele omgangskretsen til Takkar i introsekvensen. Man kan også jakte på en mannevond mammut på størrelse med en romslig minibuss, men den lar seg dessverre ikke temmes – og kan kun avlives.
Som dedikert dyrevenn er jeg ikke i utgangspunktet overbegeistret av å tilbringe mye av tiden med jakt, men i steinalderen er dette tross alt et spørsmål om å overleve.
Betaling «in natura»
Siden dette med kapitalisme ikke var oppfunnet ennå mangler «Primal» en økonomi, så alt man trenger må lages av stein, tre, leire, planter og døde dyr.
At man slakter hundrevis av levende skapninger i løpet av spillets gang veies også opp av at man får sjansen til å bli venn med flere av dem. Dessuten sympatisk at man kan gi dyrene en liten kos med firkantknappen, noe som ikke fyller noen annen funksjon enn muligheten til å vise lit omtanke. Empati for dyr er jo velkomment i et spill som dette.
Det største spørsmålet vi satt igjen med etter å ha testet ut «Primal» under en demorunde i fjor var: er dette mest en ambisiøs utvidelsespakke, eller en fullverdig spillopplevelse på lik linje med tidligere «Far Cry»-utgivelser?
Vel, svaret viser seg å være begge deler. Ingen kan beskylde Ubisoft for å ha knuslet med innholdet i «Far Cry Primal»; som byr på godt over tjue timer med moro, samt en massiv mengde sideoppdrag, digresjoner og aktiviteter som sikkert kan doble den tiden.
Resirkulerer
Men det levnes heller ingen tvil om at Ubisoft resirkulerer mye her - naturvennlig, sånt sett. Det er en veldig god grunn til at spillet har tittelen «Far Cry Primal», fremfor bare «Primal».
Dette er i høy grad en videreføring av elementer fra de to tidligere kapitlene i serien, som tar i bruk den samme strukturen, de samme basiselementene og mye av de samme animasjonene.
Kartet er på størrelse med forgjengerens Kyrat, men siden du stort sett beveger den til fots føles områdene enda større.
Etter hvert kan man komme seg fortere frem ved å ri på sabeltanntigre og mammuter, eller eventuelt spise urter som lar deg spurte litt kjappere noen minutter.
«Primal» er dessuten lærerikt. Jeg visste for eksempel ikke at man allerede i steinalderen hadde oppfunnet gripekroken, som er en nødvendighet for å komme seg opp fjell, ned i huler og inn i områder som ellers ville ha vært utilgjengelig.
«Far Cry Primal» mangler av naturlige årsaker skytevåpen, kjøretøyer og radiotårn man klatrer opp i for å åpne deler av kartet. Spillet sørger for at vi aldri savner moderne hjelpemidler, og klarer faktisk å gjøre disse begrensningene til en ressurs.
Smaken av «Skyrim»
Våpenutvalget er rikholdig, mens alt fra klubber, pil-og-buer, spyd og diverse krukke-bomber kan oppgraderes. Man kan savne muligheten til å blokkere angrep, og på sitt mest kaotiske minner kampsystemet faktisk en del om «Skyrim» - med alle våpenferdigheter makset ut.
Rundt halvveis ut i spilletiden er man såpass mektig at selv horder av motstandere overvinnes lett, og med for eksempel en sabeltanntiger ved sin side er man nærmest usårbar.
Dyrene man temmer kan bli dødelig såret under kampene, men de lar seg lett gjenopplive med noen røde urter – så man kommer aldri opp i situasjoner der de må temmes på nytt.
Ubisoft har lagt mye flid i å gi dette miljøet et særpreg, selv om områdene er preget av vill natur og sparsommelig bebyggelse. De har til og med skapt et helt tungemål med tre distinktive stammedialekter (basert på det proto-indoeuropeiske språk), med hjelp av lingvister og språkforskere.
Det snakkes dermed ikke et eneste ord på engelsk her, alt kommuniseres via et fremmed språk (med undertekster) som er basert på det vi vet om hvordan folk snakket med hverandre for tolv tusen år siden. Så bra jobba, der.
Formering i det grønne
Lydsiden er jevnt over mer imponerende enn den visuelle; som ikke har tatt noen store steg siden «Far Cry 4».
Dyreanimasjonene er dog førsteklasses, og fulle av detaljer man bare oppdager hvis man tar seg tid til å studere dem en stund. Dynamiske hendelser gjør alt enda mer uforutsigbart: krokodiller som plutselig hopper ut av vannet for å jafse i seg en fiende, irriterte mammuter som uten forvarsel går berserk og fordømte ørner som plutselig flakser ned for å angripe deg (igjen).
Man kan dessuten snuble over steinalderfolk som formerer seg ute i naturen på blanke formiddagen, før de blir brutalt avbrutt og spist av villdyr. Naturens eget prevensjonsmiddel.
Bortsett fra sånne morsomme detaljer tar imidlertid «Primal» seg selv litt for alvorlig, og det nærmeste vi kommer humor er et par raske sideoppdrag fra Urki. En hjernedød Jackass-huleboer med amerikansk aksent, som åpenbart er ment å være en fjern forfader til våpenhandleren Hurk.
De mest monotone sideoppdragene finner man på veien gjennom områdene; jeg har ikke tall på hvor mange ganger «Primal» distraherte meg med dynamiske såkalte Wenja Events, der man blant annet blir belastet med å beskytte fire krigere som venter på å bli angrepet av horder med fiender.
Lykkes i å skape en levende verden, mangler historie
«Far Cry Primal» lykkes over all forventning med å skape en levende verden i steinalder-miljø, som er spennende å utforske. Det Ubisoft ikke har lykkes like bra med er å bruke dette miljøet til å fortelle en sterk historie med fremdrift.
Vi får en håndfull filmsekvenser som leder til det uunngåelige sluttoppgjøret med lederne for de to fiendtlige stammene. På den ene siden Izila-folkets arrogante krigerdronning Batari, som har et religiøst forhold til ild.
På den andre: Udam-folkets psykotiske kannibalhøvding Ull, som er så seig at han tåler et hundretall piler rett i fjeset. Å gjøre disse bossene til skadesvamper føles litt skuffende i et ellers velbalansert spill, selv om kampene sannelig er intense nok.
De mest interessante historiene fortelles via sidespor det er lett å gå glipp av hvis man bare spurter gjennom spillet. Flere av dem er godt gjemt som anonyme sideoppdrag, der man finner ut mer om kulturen til de forskjellige stammene og blir bedre kjent med personene i dem.
Har du spilt de tidligere kapitlene i serien kan du lett peke ut elementene som ledet videre til «Primal», og se hvorfor utviklerne følte at steinalderen var det logiske miljøet å utforske.
Om noe fungerer denne primitive settingen perfekt for alle systemene Ubisoft har snekret sammen i løpet av serien. En åpenbar videreføring av forgjengeren «Far Cry 4», som fortsatt føles som en frisk retning. En bra balanse mellom gammelt og nytt, som forhåpentligvis leder Ubisoft til å ta enda større kreative sjanser med neste spill i serien.
Det er dessuten lirket inn noen snedige påskeegg, som muligens hinter videre til en utvidelsespakke i «Blood Dragon»-stil.
Selv om «Primal» ikke har noe sesongpass, og det er jo veldig usedvanlig til Ubisoft å være. Så vi får nå se. Det er fortsatt forlokkende og fryktelig lett å forestille seg en «Far Cry Primal: The Creationist Edition» med steinaldermennesker og dinosaurer i skjønn forening. Men hvor nå enn denne serien drar videre er det med ny vigør og en vidåpen fremtid et sted i den fjerne fortiden.
