(PressFire.no): Spillet er avhengighetsskapende. Det er som fisketuren ved et stille vann. Som drinken i sommersola under 20 pluss. Som den følelsen når du går fra jobb på fredager. Som sofaen på søndager.
Hodet, hjertet og viljen vil ha mye. Nå. Helst i går. Mer i morgen.
I år har «FIFA»-skaperne virkelig tatt det opp et nivå. La meg forklare deg hvorfor.
Reality-livet
Årets «FIFA» lanserer en deilig ny spillmodus, kalt The Journey. En slags solid oppussing av den Be a pro-versjonen vi kjenner fra før. Det er som å gå fra en Audi A3 til Audi R8.
Sylindrene i motoren til The Journey er så velformet at det skaper en deilig turbofølelse. Jeg har sjelden har vært så nervøs underveis, som jeg har under reisen i denne modusen.
Det hele starter når du tar rollen elleve år gamle Alex Hunter og du hopper rett inn i en lokal guttekamp. Som Hunter får du avgjøre en straffe.
Historien tas så et hakk opp, og du ender til slutt opp som et sytten år gammelt stortalent hjemme på gutterommet i England.
Du får beskjed om å møte opp å uttakstrening, velge favorittposisjon på banen, før du må imponere for å få et tilbud fra Premier League. Prestasjonene underveis i treningen. I høyre hjørnet får du et nummer som endrer seg etter hvor bra du spiller. Treningene varierer fra pasninger til dødballer og kamper.
Når du det ønskede nivået får du tilbud om å være med i Premier League, og du kan velge mellom klubber med lavere lønn, men lovnad om mer spilletid, eller toppklubb med høyere lønn og større rotasjon.
Men...
Dessverre er det en hake, som nok vil irritere mange. Uansett hvilken klubb du skriver under for, er historien videre noenlunde bestemt for deg de neste månedene.
I de tre første kampene for Watford hadde jeg fire mål og to assist, men ble likevel plassert på benken, og lånt ut til en Championship-klubb. Mye av grunnen var at Watford signerte Harry Kane fra Tottenham, som jo er relativt usannsynlig, men fordi han har samarbeidet med spillskaperne blir han bragt inn i historien i en større grad enn andre.
Det samme gjelder for eksempel også møtet med Dortmund-spiller Marco Reus. Det er kult å bli bedre kjent med profilene, men jeg savner generelt sett litt variasjon i utfall etter hvordan du presterer, som jo vil være det mest naturlige.
Lev som en proff
Det er også morsomt at du i samtaler med andre får tre alternativer til hva man kan svare i hver situasjon, og alt du sier påvirker situasjonen og menneskene rundt deg på reisen.
Dessverre føles historien litt styrt og om du har sansen for uventede vendinger er ikke dette spillet for deg.
Men når det er sagt: søren, hvor gøy det er. Under kamper kan du velge å styre hele laget, eller kun Alex Hunter. Jeg velger alltid sistnevnte, fordi jeg på den måten får gått mest inn i rollen. Kameraet endres når du får ballen, og i stedet for normal tv-visning fra siden, får du følge spilleren bakfra, som gir et realistisk og pulserende perspektiv.
Deilig, EA Sport, her leverer dere.
Du blir virkelig dratt inn på banen. Du lever profflivet, og du ånder konstant etter å pushe ratingtallene – både under kamp og trening. Når du bare er én spiller på banene, passer du mer på bevegelsene, buer løpene annerledes og ja: beveger deg mer som en ekte fotballspiller.
Lagkameratene virker å være innstilt på å sentre ekstra til deg, noe som jo egentlig er greit nok. Denne modusen er heldigvis ikke justert for mye, slik at det ikke faller over og blir unaturlig.
Svetten pipler fra pannen, og spesielt i begynnelsen ønsker du å imponere. Det føles som å være en proff, og jeg tok meg selv i å ikke spise på flere timer og glemme klokken fullstendig.
EA har klart noe spesielt med denne historiedelen; du blir virkelig glad i fyren, og du vil vite hvor dette går. Dette er en reise du gjerne vil ta, og en modus jeg ønsker velkommen videre.
Neste år i enda bedre versjon, forhåpentligvis. Da med litt flere uventede dreininger og valg.
Dumme roboter
Årets «Fifa» har naturligvis også fått et løft i grafikken i tillegg til at modellene er mer naturtro enn noensinne - ikke et hårstrå på Real Madrid-stjernen Christiano Ronaldos hode ligger feil.
Men det er noe som skurrer på gressmatta.
Det er ekstremt fortvilende når du febrilsk forsøker å bytte spiller i du blir kontret i senk, men ikke får byttet til den spilleren som det ville vært mest naturlig å velge.
Keeperne gjør også for mange rare valg. Ofte har de sjanse til å nå en ball som triller på vei utover sidelinjen. Har du tapt en duell og ballen går mot dørlinjen, så løper keeperne ut for å hente, men slenger seg ikke og det ender fort med et hjørnespark.
Det virker som de ikke har klart å gi den kunstige intelligensen gode nok alternativer når ballen er utenfor skudd- og pasnings-banen.
Det er en typisk situasjon du blir forbanna av. Spesielt når du ikke får gjort noe med det selv, og det skjer gang etter gang.
Noe er bedre i «Pro Evo», og omvendt
Forrige uke testet jeg konkurrenten «Pro Evolution Soccer 2017» og der er den kunstige intelligensen rett og slett bedre.
Jeg synes også friheten blant spillerne er større i «Pro Evolution Soccer», hvor det hele føles litt mer naturlig, og mindre tilfeldig enn i «FIFA 17».
Men man vinner noe, og taper noe. «FIFA 17» er bedre enn «PES 17» på flere punkter.
Taklinger føles mer naturlig enn i «Pro Evolution Soccer 17». De lettere å styre, hvor det i «PES 17» føltes litt som første dag på karatetrening. Taklingene gikk overalt, i unaturlig høyder og baner.
Selve skuddteknikken er også litt mindre maskinell i «FIFA» enn sin hovedkonkurrent.
Skuddene blir på denne måten litt mer reelle, selv om dette fungerer fint på «PES», er det enda bedre på «FIFA».
Det virker også som at «FIFA» har fokusert veldig på differansen mellom gode og dårlige skyttere. Når jeg forsøker skudd fra distanse med Liverpool-juvelen Phillipe Coutinho, går den ofte utenfor eller i klypene på keeper. Men om Daniel Sturridge får prøve seg, har jeg langt større mulighet for mål. Slik har det vært tidligere også, men enda bedre i årets utgave.
Alt i alt gir det en deilig følelse ute på banen. Det føles litt som noe jeg har gjort det mange ganger før, fordi skillet fra 2016 til 2017 ikke er så stort, men likevel klarer jeg ikke legge det fra meg. Etter 15-20 kamper på noen timer er jeg mett, og tenker: «Nå blir det nok et par dager til neste gang».
Men det er løgn. Allerede neste dag, eller noen timer etter, er jeg i gang på nytt.
Ada er et beist på banen
I fjor introduserte Electronic Arts også damelag i serien, hvor årets utgave endelig også har fått det norske kvinnelandslaget med.
For første gang kan du altså spille med det norske kvinnelandslaget, og Ada Hegerberg er søren meg et skikkelig beist på banen. Sjette best i verden med sine 88 i rating, og en spiller det er en fryd å ha på laget sitt. Ellers gjelder de samme kriteriene som resten av spillet, naturligvis.
I årets runde med «Fifa» var det The Journey som sto først i køen, og etter noen timer her, tenkte jeg «Her kommer jeg «FIFA». Terningkast seks. God jul.»
Men dessverre ble det litt for forutsigbart og generisk til at det holder helt toppklasse.
Jeg elsker imidlertid at prøver seg på denne modusen, og det er heller ikke et dårlig forsøk, men det er likevel noen enkle justeringer som kunne vært gjort, for en bedre totalopplevelse.
Med litt uforutsigbarhet og evnen til å overraske kommer denne modusen til å bli enda mer interessant.
Derfor: Litt maskinell styring under kamp, med litt grus i den kunstige intelligensen og nevnte historiemodus gjør at jeg ikke klarer å trille terningkast 6.
Samtidig trekker den samlede opplevelsen opp. En videreutviklet Ultimate Team-modus og Alex Hunter-galskapen gjør at spillet har nå fått flere bein å stå på.
