Et tog dundrer i høy hastighet langs togskinnene idét futuristiske, svevende bygninger åpenbarer seg.
Inne i toget sitter en gruppe mennesker og ser ned i gulvet, høyteknologiske soldater patruljerer korridorene og overvåker disse menneskene med falkeblikk. I et øyeblikks uoppmerksomhet blir en soldat overlumpet av en skikkelse med ekstrem spenst og hurtighet. Totalt kaos bryter løs, forsterkninger kommer ilende til mens toget dundrer videre.
«Final Fantasy XIII» har begynt, ventetiden er endelig over. Spillet som skal bevise rollespillsjangerens rett til eksistens i dagens spillklima er endelig her.
EN POLERT SPILLOPPLEVELSE
Og dette klimaet er ganske annerledes nå enn det var for noen år tilbake.
Spillmarkedet er på alvor delt opp i casual- og corespillere med Wii sin invasjon av spillmarkedet.
Med salgstall som knuser begge konkurrentene (til sammen), har Nintendo gjeninntatt sin posisjon som kongen på haugen.
Microsoft og Sony har begge nye bevegelsessensorer under utvikling som et svar på Wiis innovative kontrollsystem.
Det er kanskje ikke så rart da at Square Enix også har valgt å ta casualpublikummet på alvor, og «Final Fantasy XIII» har mange spillmekanikker som er laget med akkurat disse i tankene.
Rollespill er jo vanligvis ikke en sjanger som sitter godt blant de som bare spiller litt nå og da, men Square Enix har lagt mye til rette med «Final Fantasy XIII». Avanserte menyer med side opp og side ned med statistikk er byttet ut til fordel med enklere menysystem med sammendrag om spillsekvensene man akkurat har vært igjennom.
Dialoger blir automatisk satt i gang når man nærmer seg folk, ved hindringer hopper karakterene av seg selv og kampsystemet kan, om du vil, anbefale den beste taktikken mot fiendene.
Selve kampene går også unna i rekordfart, og etter hver strid blir det utdelt poeng og opptil fem stjerner ettersom hvor bra det gikk. Veien går fra a til b, og videre til c og d. Hele ferden er skissert opp for deg og de avstikkerne som man kommer over leder nesten alltid til en kiste.
På veien dit er det også godt med lagringspunkter slik at uerfarne spillere ikke risikerer å møte på game over-skjermen mens de utforsker spillet. De svevende kulene som erstatter de mer tradisjonelle kistene lager også en svak summelyd så man kan faktisk høre når de er i nærheten.
Etter at en strid er over så fylles automatisk livet opp til fullt igjen. Dette gjør at fiendene ikke lenger bare gjør små innhugg i helsebaren til karakterene, hver kamp står om livet og bruker man feil taktikk kan det gå riktig så galt.
HØYT DETALJNIVÅ
«Final Fantasy XIII» har som foregående spill i serien gode tutorials som dukker opp hver gang man skal lære noe nytt om spillmekanikken.
I starten er det ikke så mye å tenke på, men ettersom man spiller øker kompleksiteten i stridene og de er for første gang ikke et irritasjonsmoment men underholdende som bare det.
Som i «Final Fantasy XII» kan man se alle fiendene i realtid og det er mulig å snike seg opp på dem uten å bli oppdaget for å få et overtak i kampene.
Dette blir et veldig viktig strategisk moment lenger ut i spillet. «Final Fantasy XIII» er på mange måter like mye action som rollespill, tempo i stridene er hurtig og ofte over på noen sekunder.
Mange vil nok se likheter mellom «Final Fantasy XIII» sitt karakterutviklingssystem «Crystarium» og «Sphere Grid»-systemet fra «Final Fantasy X». «Crystarium» er fantastisk bra og mulighetene er store for å utvikle sine karakterer bare man gir det tid, for ting går veldig sakte i begynnelsen.
Det er ikke noen negativ ting at det går sakte, for selv om tempoet er lavt i starten så er det nok av ting å se på og lære seg. I luften suser fiendens nye forsterkninger frem, i en avsats langt unna har en gruppe rebeller tatt opp posisjon og skyter mot fienden, over dem manes det frem monstre som kjemper på soldatenes side.
Detaljnivået er strålende både på omgivelsene og karakterene i spillet, og man mister nesten pusten når gigantiske luftskip skrider frem over et grønnkledd landskap mot en knallblå himmel.
En sterk kvinnelig hovedkarakter er et herlig uventet syn, det kvinnelige svaret på Cloud Strife som ikke lar seg plukke på nesen. Altfor ofte blir de kvinnelige karakterene satt til siden, eller respektløst utnyttet som i «Final Fantasy X-2». Derfor er det forfriskende å se at «Final Fantasy XIII» har flere sterke kvinner i hovedrollene, og at også mennene kan spille andrefiolin en gang i blant.
ERKEJAPANSK
Karakterdesignet er, som man har blitt vant til i rollespill, erkejapansk, men dette er nødvendigvis ikke en negativ ting.
De passer perfekt inn i historien og med spillets mange skremmende vakre filmsekvenser får man muligheten til og virkelig bli kjent med dem på en ny måte.
Filmsekvenser er det masse av men når de er så vidunderlige og levende så er det en fryd å se historien utfolde seg. Humoren er imidlertid ikke veldig bra sammenlignet med NIS sin Disgaea-serie – i «Final Fantasy XIII» er den mer infantil og litt vel forutsigbar, men jeg flirer allikevel.
Noen vil kanskje finne det særs lineære spillsystemet litt avskrekkende, noe jeg selv også trodde skulle være et problem før jeg satte meg ned med spillet. Det ble raskt klart at til tross for at ting går veldig på skinner i «Final Fantasy XIII» så er det en spennende og engasjerende historie som fortelles.
Mangelen på kompliserte kortspill og halvdårlige minispill er ikke et savn i det hele tatt, det er faktisk en befrielse å slippe å sette seg inn i masse regler for slike spill som i de eldre Final Fantasy-spillene og heller fokusere på å perfeksjonere ulike taktikker i kampene i spillet og drømme seg bort i historien.
Etter et tjuetalls spilletimer endres alt man har trodd man har visst om «Final Fantasy XIII». Plutselig åpenbarer grønnkledd og vill natur seg, og man står fritt til å utforske et digert område med en mengde sideoppdrag.
Etter å ha brukt så mange timer på å utforske hypermoderne omgivelser, kjempet mot soldater med høyteknologisk utstyr og hørt på moderne, elektronisk musikk, er det herlig å se kontrastene i det nyåpnede miljøene.
Med ett setter et orkester i gang å spille vidunderlige toner, soldatene blir byttet ut med ville monstre fra den lokale faunaen og et landskap hvor tiden har stått stille står til din disposisjon.
«Final Fantasy XIII» våger å bryte ut fra rammene satt av tradisjonelle japanske rollespill, og endrer mye som til nå nærmest har vært skrevet i stein.
Square Enix setter standarden for hva vi kan forvente oss av HD-alderens rollespill og nå gjenstår det å se om de andre aktørene i industrien tør å følge etter og for alvor utvikle denne sjangeren.
Med «Final Fantasy XIII» viser Square Enix at de definitivt fortjener en plass ved siden av «Mass Effect 2» i denne konsollgenerasjonen.
PS: Spillet lanseres 9. mars og er ute til PlayStation 3 og Xbox 360. Vi har anmeldt PS3-versjonen.
