(PressFire.no): Ny fotballsesong, nytt «Football Manager»-spill. Nye oppgitte fakter fra folk som ikke har skjønt greia. Hvorfor spiller så mange et spill som går ut på å lese mail og følge med på et budsjett?
Selvsagt (!) er det moro med budsjettstyring og prioriteringer. Alle fotballinteresserte har vel sittet litt småbrisen på pub og sagt at den eller den klubben burde bruke mer ressurser på talentutvikling.
Flere steg kontra samtidig
I «Football Manager» har vi gjort jobben. Speide etter speidere for å ansette de aller beste, forhandle kontrakter, og komme med instrukser om hva slags ferdigheter vi ønsker at våre neste spillerkjøp skal inneha. Lese kamprapporter, oversikt over ferdigheter, og antagelser om hvor langt spilleren kan nå. prioritere. Kalkulere. Ikke kjøpe for mange spillere til samme posisjon. Sørge for at spillerne får tilstrekkelig spilletid, på reservelaget, eller på utlån til en klubb.
I «Football Manager 2019» har både taktikkarbeidet og arbeidet på treningsfeltet fått både ansiktsløft og faktisk kvalitetsløft. Menyer er mer oversiktlige og fleksible, og spillet går mer i dybden, på en fotballfaglig sterk måte.
Nå gjøres arbeidet med kamptaktikken i flere steg, i stedet for at alle valg tas på en gang. Trenerne og spillerne er gjort mer fleksible for endringer, og elementære valg som for eksempel å endre treningsmengde for alle spillerne som er slitne gjøres nå med færre tastetrykk. Og spillet har endelig forstått det vi alltid har visst; at angrepsspillere trenger en helt annen trening enn forsvarsspillere, og så videre.
Muligheten til å jobbe med spillernes tilfredshet er også blitt ytterligere utviklet i denne nyeste utgaven av spillet. Å lede 40, 60, 80-90 fotballspillere i hele spekteret fra lovende juniorer til verdensstjerner er vanskelig. De må få spilletid. De må føle seg sett. De må trøstes dersom de pådrar seg langtidsskader. Men vi står på! Vi gjør jobben.
Gevinst matcher ikke innsatsen
Men når gevinsten ikke klarer å matche innsatsen forsvinner gleden. Jeg blåser i om jeg har klart å hente de beste talentene, og om jeg har klart å dyrke fram en ny og sammensveiset førsteellever. For når flomlysene skrus på, suset fra publikum høres, og spillerne løper ut på matta i «Football Manager 19» tror jeg ikke på det jeg ser. Det er blitt helt åpenbart for meg at ikke alle spillernes ferdigheter, attributter og personlige trekk får realistiske utslag ute på den grønne matta. Og da slår jeg av.
I jakten på den beste formasjonen ser vi videoer, hører på podkaster, og leser forumtråder og bøker. Vi er tross alt fotballmanagere på jobb. Deretter oppdaterer vi Excel-arkene våre for å holde en noen lunde oversikt over alle tallene dere forer oss med.
Men det er tydelig at spillet mangler enten evne eller vilje til å ta formasjon halvparten så seriøst som spillet gir uttrykk for. En radikal 3-2-5 fungerer mot Manchester City den ene uka, etter at 3-4-3 uka i forveien tillot motstanderen å komme til sekstifem avslutninger på mål i løpet av 90 minutter. Sekstifem?
Det er som å spille et fotballspill fra nittitallet. Slik fotballspillene var før Paul og Oliver Collyer kom og revolusjonerte hele greia. Gjorde spillene realistiske. Hvor er realismen nå?
Den er borte. I løpet av ni serierunder Premier League opplevde jeg at Arsenal slo Tottenham 7-2, til tross for at Spurs slo Leicester 6-1 og grusa Liverpool 6-0. Stegene som er blitt tatt med årets spill er viktige, men ikke halvparten så viktig som følelsen av at det man er sjef over er en faktisk fotballklubb, med faktiske fotballspillere, som faktisk spiller fotball!
Det gjør vondt
Det er leit å måtte skrive dette. Det gjør vondt. Men som en av de eldste nålevende spillseriene (hvis man regner med årene under tittelen «Championship Manager») har «Football Manager 19» mye å leve opp til. Det er Collyer-brødrenes tjuetredje (!) fotballmanagerspill, og møter dermed et delvis fortjent enormt forventningspress fra både gamle og nye spillere og fans.
En slik situasjon har spillserien skapt selv, gjennom stadig større ambisjoner for detaljnivå og spillernes vilje til å fordype seg i et parallelt univers der hvem som helst kan lede akkurat hvilket fotballag de vil, fra alle de mest interessante ligaene i verden (og noen til). Men i år innfrir serien ikke.
Kjære Paul og Oliver Collyer, dere må skjønne at vi blir sinte. Og vi blir skuffa. Når vi har sagt fra mange ganger at da dere for mange år siden allerede bytta ut blå og røde prikker som fôr fram og tilbake i en grønn firkant med 22 animerte mennesker som løper rundt etter en ball klarte dere ikke å få det til å se litt ut som en fotballkamp. Merk dere at for to år siden var jeg fornøyd.
Greit, det er en representasjon. Det skal ikke ligne en fotballkamp, tenkte jeg. Men dere har valgt å ta steget videre: Spillerne finter, flikker, og gjør gester når de scorer eller slipper inn mål. Men plutselig stopper animasjonen, og en spiller står på ett ben mens han farer over halve banen, og plutselig ligger ballen i mål. Dere forsøker å etterligne «Pro Evolution Soccer» og «FIFA»-seriene, men ender opp med å se ut som STIGA-spill kjøpt på Clas Ohlson.
Vi sitter i timevis kveld etter kveld og leser e-post fra speidere, følger med i sosiale medier, svarer på dumme og svært ledende spørsmål fra pressen om hvorvidt vi er fornøyd med sportsdirektøren vår, og om hva vi synes om våre konkurrerende motstandere.
Da er det veldig dumt at samtalene man kan ha med klubbens styre fortsatt har svært begrensede alternative utfall, og at alle disse relasjonene man må pleie med styret, journalister og konkurrerende managere ikke tilfører spillet noe av interesse. Vi har nok å gjøre!
Tusenvis av fotballmanagere verden over har vært på jobb siden tidlig på nittitallet. Det er på tide at spillutviklerne kommer seg på jobb igjen, de også. Så, kjære Paul og Oliver: Stripp spillet for alt dere ikke får til, og fokuser på det dere kan: En forenklet fotballverden, som ikke ligner noe som helst på et spill, en fantasiverden, et tidsfordriv.
Men en jobb.
«Football Manager» er ute til Windows (testet), Mac og Nintendo Switch.
