(PressFire.no): Premisset i «For Honor» er virkelig kult, men du skal ikke tenke for mye over det før alt fremstår som fjas. Vikinger, riddere og samuraier har blitt skubbet sammen, og er fanget i en evig storm av sverd, økser og katanaer. Fordi ære!
Etter århundrer med kamp har derimot disse tidligere så stolte krigerne blitt late, dorske og tilfredse bak murene sine, noe som virkelig irriterer den krigshisserske Apollyon. Hun mener at mennesker burde denge løs på hverandre hele tiden, alltid.
Da fjerner vi nemlig de svake blant oss slik at de mest blodtørstige «ulvene» kan stige frem og, vel, denge løs på hverandre. For, ære?
Historien vinner altså ingen priser, men fungerer ålreit mens spillet loser oss gjennom historiedelens atten små oppdrag hvor vi lærer oss spillet og blir kjent med de forskjellige krigerklassene.
Oppdragene gir en variert miks mellom hack’n’slash og boss-kamper, og blir egentlig aldri kjedelig – mye grunnet en godt kodet kunstig intelligens på fiendene som holder oss utfordret fra begynnelse til slutt.
Den gir seks til ti timer med sverdmoro og pompøs dialog, pluss en drøss ekstra timer for de som velger å gå gjennom historiedelen på høyere vanskelighetsgrader for å samle kosmetisk dill, utstyr og jern – spillets interne betalingsmiddel.
Slående vakkert
«For Honor» er et slående vakkert spill. Fra knuste ridderborger til snøkledde vikingbyer til eventyrlige samuraislott er omgivelsene varierte og livaktige. Samtidig er våpen og rustninger detaljerte, og enda mer livaktig når de blir badet i blod og lyset fra flammer.
Men nydelig grafikk har som oftest sin pris på dagens konsollgenerasjon. Jeg vet ikke om det er for mye motion blur eller det at spillet bare kjører i 30 bilder per sekund på Playstation 4 og Playstation 4 Pro, men dette blir tidvis litt ubehagelig for øynene.
Særlig de smidige krigerklassene som spinner og danser rundt motstanderen skaper grøt på skjermen min – en grøt som kan bli desorienterende når mye skjer samtidig.
Men i det store og det hele kjører spillet ganske godt, og krever jo ikke den millimeterpresisjonen som førstepersons skytespill gjerne krever.
Fullblods flerspillerspill
Men til tross for artig og nydelig enspillerkampanje det er hele tiden åpenbart at «For Honor» er et fullblods flerspillerspill. Enspillerdelen fungerer i all hovedsak som en opplæringsmodus og en vaksine mot den kritikken blant andre «Rainbow Six: Siege» fikk for å utelukkende fokusere på flerspiller.
I kamper hvor vi sloss én mot én, to mot to, eller kjemper større slag mot hverandre fire mot fire. I de to første modusene er det ren spiller-mot-spiller-action, hvor bare den beste sverdslyngeren kan vinne.
Sistnevnte kan derimot heller minne om en konsentrert utgave at «Dynasty Warriors» eller «Hyrule Warriors», hvor du må kontrollere forskjellige punkter på kartet og samtidig hjelpe din egen hær fremover på slagmarken ved å denge løs på hundrevis av fiendens småsoldater.
Det hele er kledd inn i et meta-spill hvor hver seier på slagmarken hjelper fraksjonen din å ta landområder på et verdenskart.
Lett å komme inn i, vanskelig å mestre
Det som virkelig gjør dette interessant er derimot det fantastiske kampsystemet som ligger i bunnen. Du kan angripe svakt eller hardt fra én av tre retninger, og samtidig blokkerer vi slag som kommer fra den retningen vi fokuserer på – som et sanntids sten, saks og papir.
Samtidig kan vi stupe vekk fra slagene i forskjellige retninger, bryte fiendens forsvar ved stupe inn i de med skjold eller hjelp, eller danse inn noen kjappe slag med de forskjellige krigerklassenes fancy spesialkombinasjoner.
Hver fraksjon har fire slike klasser, som i grove trekk deles mellom de store, klumsete og kraftige rollene, eller de kjappe, men svake assassins til de mer unike spesialister som gjør sin egen greie. For hvermansen er det derimot greit å begynne med de mer balanserte standardklassene.
I det hele tatt er systemet lett å komme inn i, men vanvittig vanskelig å mestre. «For Honor» føles og spilles i stor grad som et klassisk fightingspill, hvor knyttenever og spark er byttet ut med sverd og skjold – og selvfølgelig øks.
For Credit Card!
Etter hver kamp samler vi jern og plukker vi opp våpen og rutsningsdeler. Jernet bruker vi til å låse opp nye helter og kjøpe spesialegenskaper, og utstyret gir oss bonuser som mer utholdenhet, mindre skade når du blokkerer og lignende.
Riktig utstyr og den perfekte samlingen spesialegenskaper kan virkelig gi deg en markant fordel.
Spillet er lagt opp for at du skal bruke veldig mye tid og energi for å få tak i det beste utstyret, og slik burde det også være for å holde liv i spillet etter lanseringsinteressen har lagt seg.
Det som virkelig kan drepe dette spillet er derimot at nesten alt kan kjøpes for penger. Hvor motiverende det vil være for en spiller å bruke titalls, om ikke hundretalls, timer på å få klørne i det perfekte utstyret eller antrekket når motspilleren kan oppnå det samme ved å taste inn et kredittkortnummer.
Hvem orker å konkurrere i en maraton om medløperne fullt lovlig kan betale for taxi i stedet for å løpe?
Det må legges til at du kan slippe unna pengejaget, ved at enkelte spillmoduser skrur av bonusene utstyret gir oss. Her blir det heller en sann test av spillerens egenskaper.
Du må også bygge opp heltene før de blir brukelige. Men det er pussig at hele belønningssystemet som skal motivere deg til å spille videre er så gjennomsyret av penger.
Gjerne like urovekkende er at spillet virker å være folketomt enkelte tider på døgnet. Natt til søndag fant jeg for eksempel ikke et eneste spill i flerspillerdelen, uavhengig av spillmodus.
Nå prioriterer gjerne den gjennomsnittlige «For Honor»-spiller å drikke mjød og feire litt på lørdagsnettene, og allerede søndag var serverne stapp fulle igjen. Men det at jeg ikke kunne finne en flerspillerkamp på en time med søking taler ikke bra for et to uker gammelt spill – uavhengig av tid på døgnet.
Jeg opplevde også litt serverproblemer, hvor enkelte kamper fikk noen ufrivillige pauser mens spillet nøstet opp i rotet. Men ingenting som føltes ødeleggende.
Til tross for dette er «For Honor» et bunnsolid flerspillerspill, som kombinerer finessen i middelalderens sverdkamper med flyten og kompleksiteten fra figtingspill-sjangeren. En godt kodet kunstig intelligens på datamotstanderne redder også en kort og litt blodfattig enspillermodus.
«For Honor» er og forblir derimot de nydelige øyeblikkene når du overlister overivrige motstandere med kløkt, taktikkeri og kvartsekundsavgjørelser. Dette er et spill som belønner deg når du klarer å trekke pusten, ignorere adrenalinet som pumper rundt i blodårene, og vente på at de andre trår feil før du gjør et framsteg.
Følelsen når sverd, øks eller katana til slutt synker inn under rustningen deres, og du henretter de på bestialsk vis, kan ikke kjøpes for alle pengene i verden. Dessverre kan det meste annet i spillet kjøpes, noe som ødelegger mye av motivasjonen til å kjempe videre. For kredittkort og ære!
«For Honor» er ute til Xbox One, pc og PS4.
