Annonse

God of War Ragnarök

Større, vakrere og innimellom oppriktig rørende – Kratos' siste eventyr innfrir på alle felt.

God of War Ragnarök

Større, vakrere og innimellom oppriktig rørende – Kratos' siste eventyr innfrir på alle felt.
16:45
18:00
Utvikler
Santa Monica Studio
Utgiver
Sony
Slippdato
8. november 2022
Plattformer
PS4, PS5
Annonse
18:00
16:45
TL;DR

(PressFire.no): Oh, boy!

Sinnaspartanerens siste, storslåtte rundreise i våre mytologiske hjemtrakter er fylt med sterk historiefortelling, hjerteskjærende øyeblikk, et helt førsteklasses kampsystem og grov misbruk av bokstaven «ö».

Den norrøne kulturarven vår ser ut til å ha blitt dratt ut av klørne til white power-treskallene der ute, og har endelig fått sin velfortjente plass i den moderne popkulturen - med berserker-filmen «The Northman», Marvel-Thor, undervurderte «Assassin’s Creed: Valhalla» og fremfor alt «God of War».

Personlig rundet jeg både «Valhalla» og sistnevnte på tampen av pandemien, så noe godt kom det i det minste ut av elendigheten. Vel, jeg hoppet over de siste, fordømte valkyrjene. Alle har sin grense.

«God of War» gjenstår som PS4-generasjonens mest gjennomførte oppdatering av en etablert merkevare; en gjenfødelse som gjorde absolutt alt riktig. En helt fabelaktig spillopplevelse, det tror jeg vi alle kan være enige om.

«Ragnarök» er på alle måter en «Part II»; en direkte fortsettelse som går videre i velkjente spor, og samtidig avslutter Kratos’ berserkergang i den norrøne mytologien. De første timene er i sterk grad «mer av det samme», noe som slett ikke er negativt ment.  

Mer er bedre

Mer av «God of War» er en udelt positiv ting.

Men etter hvert tar historien noen forholdvis uventede vendinger, mens flere skruballer sparkes inn. Temaet denne gangen er til dels tilgivelse, forløsning og å forsones med fortiden.

Om livet følger et forutbestemt mønster, og alt som vil skje allerede er vevd av Nornene. Hvorvidt det er mulig å trosse skjebnetrådene og velge sin egen fremtid, eller fåfengt å rase mot naturens nådeløse gang. Kanskje det beste vi kan håpe på er å få sjansen til å ta farvel, og gi slipp på en verdig måte.

Jeg skal gjøre mitt beste for å skygge unna store spoilers, men er pent nødt til å avsløre noen sentrale hendelser fra første spill. Ikke til å unngå, er jeg redd.

Det burde neppe sjokkere noen at Kratos ikke akter å spasere varsomt inn i den gode natten, som Dylan Thomas kunne ha sagt. Han har blitt litt gråere i skjegget sist, men ikke nevneverdig rundere i kantene.

Fortsatt en morsk sinnaspartaner som mest kommuniserer med grynt, og avslutter de fleste samtaler med «quiet, boy!». Men Kratos prøver så godt han klarer å kjempe mot sin barbariske natur, og komme nærmere sønnen Atreus - som nå har blitt en mer kapabel tenåring. Under besøket i Jotunheim oppdaget de at Atreus er halvt jotne på morssiden, og kjent under navnet Loke.  

Verdens ende

Så det forandrer tingenes tilstand litt. Samtidig fant Kratos en urovekkende profeti som antyder at han har begrenset levetid, og at sønnen muligens vil spille en sentral rolle i den kommende krigen mellom æsene og jotnene. (Eventuelt også i krigen mellom Marvel-heltene og Thanos.)

Da «Ragnarök» starter står vi midt oppe i Fimbulvinteren, det iskalde uværet som er sendebudet om endetiden. Ragnarok, slutten på alt liv i De ni verdener. Men i det minste fine føreforhold for hundeslede.

Kratos og Atreus har søkt dekning hjemme i Midgard sammen med hodet til Mimir, mens de forbereder seg på full krig med Asgard. Man kverker ikke flere nære slektninger av de norrøne gudene ustraffet.

Kratos er behaget over at all trening over årene har båret frukter: Atreus har blitt en kapabel ung mann med gode intensjoner, kløkt og betydelige kampferdigheter - men fortsatt en naiv tenåring, som ikke alltid begriper konsekvensene av sine egne handlinger.

Han prøver å overtale pappa til å gå til full krig mot gudene, men Kratos er lite lysten på å storme i full fart mot sin egen utryddelse.

Etter å ha entret puberteten har Atreus en lei tendens til å forvandle seg til et rasende beist når følelsene tar overhånd, og han er i besittelse av krefter ingen av dem helt forstår rekkevidden av ennå.

Ulikt noe annet i serien

Et stykke på ferden beholder «Ragnarök» den betryggende rytmen fra forgjengeren, der far og sønn padler i robåt mens de diskuterer, og Mimir slenger ut noen velvalgte historier – før Kratos og Atreus hopper av båten for å løse puslerier, åpne kister, sanke hacksilver og kverke hundrevis av fiender.

Men snart sendes Kratos og Atreus ut på separate eventyr, der de danner skjøre allianser med tidligere fiender og matches opp med nye figurer. Noe som forsikrer at vi sjeldent får følelsen av å gjenoppleve ting vi allerede ble godt vant til i forgjengeren. Så ja, under deler av spilletiden styrer vi Atreus denne gangen.  

Nye våpen og ferdigheter forandrer hvordan man forholder seg til nærkampene, der vi dessuten stadig stilles ovenfor horder av fiender som tvinger oss til å forandre taktikk. Kampsystemet kan konsist og kortfattet oppsummeres som mer fleksibelt enn noensinne.

Historien kastes oss dessuten inn i noen uventede, velkomne overraskelser. Inklusive en overraskende innholdsrik avstikker der vi møter Angrboda. En ung kvinne på alder med Atreus, som burde være kjent for dem som har fordypet seg i norrøn mytologi og kanskje lest Edda.

Eller, som meg, har Googlet litt og skumlest Wikipedia-siden hennes.

Dette er «Ragnarök» på sitt aller beste, nettopp fordi det er så ulikt noe annet vi har opplevd i serien. Jeg hadde gladelig rundet et helt spill som utelukkende utspilte seg her. Og ja, jeg prøver å manøvrere meg smidig rundt spoilersonen her.

Større spenn enn forgjengeren

Uten å helt ha målt spilletiden til forgjengeren føles «Ragnarök» som en lengre og mer vidtspennende spillopplevelse, med et større spenn i miljøer og områder.

Bosskampene kommer hyppigere denne gangen, og det er et bredere utvalg av fiender – inklusive noe irriterende rakkere som vender opp fra døden etter at man har kverket dem. Vanskelighetsgraden på disse basketakene virker imidlertid litt mindre finjustert enn sist, og vi utfordres av enkelte motstandere som er enda seigere å få has på enn de fordømte valkyrjene fra forrige spill.

Dette er i alle fall første gangen jeg på et tidspunkt måtte kaste inn det hvite håndkleet, og skru ned vanskelighetsgraden noen minutter under en kamp med en sinnssyk frustrerende Nidhogg-drage. Noe som unektelig var et skamfullt personlig nederlag.

I forrige «God of War» var enkelte ekstra seige fiender delegert til valgfri sideoppdrag, som man kunne vende tilbake til senere etter å ha oppgradert utstyr og ferdigheter. Men denne gangen møter vi dem mer jevnlig i selve hovedhistorien, og kommer ikke videre før de er overvunnet.  

Til tider oppriktig rørende

Det er ingen tvil om at denne moderne oppdateringen av «God of War» har trukket mye inspirasjon fra «The Last of Us», og når det gjelder både historiefortelling og komplekse karakterskildringer har Santa Monica Studios klatret opp på en sterk andreplass rett etter gullstandarden Naughty Dog.

De tar ikke like djerve og kontroversielle sjanser som Naughty Dog gjorde med «The Last of Us: Part II», og som konsekvens vekker de kanskje ikke fullt så sterke følelser – men det er noen oppriktig rørende øyeblikk her, som kommer best frem i de mindre øyeblikkene.

På et tidlig tidspunkt må Atreus ta farvel med sin døende ulv Fenrir, i en sekvens som virkelig nøkker i hjerterøttene, og det samme gjør en sidehistorie om en gigantisk, blåhval-liknende skapning.

«God of War Ragnarök» gir hver eneste rollefigur dybde og uventede nyanser, noe som kommer særlig sterkt frem i skildringen av Odin og Thor - som vi blir bedre kjent med et godt stykke ut i spillet.

At de portretteres av «The West Wing»-veteranen Richard Schiff og «Sons of Anarchy»-kjenningen Ryan Hurst understreker at dette blir en litt annen tolkning av disse gudene enn vi er vant til å se. Det hjelper selvfølgelig også at «motion capture»-skuespill, dialog og ansiktsanimasjon her er på tilsvarende høyt nivå med Naughty Dog.  

Djupt persongalleri, og stemmeleie

Det er vanskelig å forestille seg at noen på kloden kunne ha gitt liv til Kratos på en mer kraftfull måte enn Christopher Judge, som trosset alvorlig sykdom for å kunne gjenta denne glansrollen.

Hans buldrende stemme går så dypt at den står i fare for å sprenge basshøyttaleren, og er så full av patos at vi umiddelbart skjønner at denne aldrende utgaven av Kratos ikke lengre er drevet av raseri – men av frykt for å miste det siste han er glad i: sønnen sin.

Sunny Suljik gjentar rollen som Atreus, og at denne barneskuespilleren nå har blitt en moden syttenåring understreker hvor lang tid det tar å lage disse spillene.

Det hadde vært et lettvint veivalg å gjøre Atreus til en arrogant jypling med defekt impulskontroll og ustabilt temperament, men han er skildret med så mange nyanser at vi til enhver tid skjønner reaksjonene hans og frustrasjonene med pappa Kratos.

Atreus tar noen dumdristige avgjørelser som kan få veldig alvorlige konsekvenser, men han forblir sympatisk og engasjerende hele veien. Noe som er essensielt, siden vi tilbringer betydelig mer tid tett sammen med ham denne gangen.

Utsøkt og lekkert

Teknisk sett tar ikke «Ragnarök» noen enorme byks i forhold til forgjengeren, noe som til dels er et resultat av begrensningene som kommer med å strømlinje spillet parallelt til to konsollgenerasjoner. Men dette er fortsatt en glattpolert, teknisk klippestødig opplevelse, som er utsøkt veldesignet og gjennomført visuelt lekker.  

Jeg testet ut «God of War Ragnarök» på min gamle PS4 Pro, og selv der ser spillet virkelig fantastisk ut.

De tekniske detaljforskjellene mellom PS4 og PS5 overlater jeg til de eminente ekspertene i Digital Foundry, men det er verdt å nevne at jeg aldri noensinne har hørt PS4 Pro-vifta bråke hardere enn under de mer intense sekvensene i «Ragnarök», så dette presser trolig hele systemet til bristepunktet.

At spillet dessuten tok livet av en av favoritt-håndkontrollene mine var forhåpentligvis bare en uheldig tilfeldighet.

«Ragnarök» er ellers velsignet fritt for bugs og skavanker. Det eneste jeg opplevde her var et par grønne helsekrystaller som var umulige å plukke opp (vel, trampe istykker), samt et par tilfeller med usynkrone leppebevegelser.

Det skal bli skikkelig spennende å se hvilken retning «God of War»-serien tar etter dette, men sammen utgjør disse to spillene hver sin halvdel av en mektig spillopplevelse - som er noe av det ypperste i sjangeren, og et defintivt høydepunkt i et ellers labert spillår.

«God of War Ragnarök» slippes løs 9. november, altså til PS4 og PS5.

Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.
Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
No items found.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Større, sterkere og mer ambisiøst! En mektig avslutning på sagaen om Kratos’ berserkergang i Norge. Les vår anmeldelse av «God of War Ragnarök»
Negativt
Vanskelighetsgraden er litt dårligere kalibrert denne gangen. De første timene har et snev av deja vu. Ta gjerne et tequila-shot hver gang Kratos knurrer «boy!».
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Større, vakrere og innimellom oppriktig rørende – Kratos' siste eventyr innfrir på alle felt.
God of War Ragnarök
Espen Svenningsen Rambøl

(PressFire.no): Oh, boy!

Sinnaspartanerens siste, storslåtte rundreise i våre mytologiske hjemtrakter er fylt med sterk historiefortelling, hjerteskjærende øyeblikk, et helt førsteklasses kampsystem og grov misbruk av bokstaven «ö».

Den norrøne kulturarven vår ser ut til å ha blitt dratt ut av klørne til white power-treskallene der ute, og har endelig fått sin velfortjente plass i den moderne popkulturen - med berserker-filmen «The Northman», Marvel-Thor, undervurderte «Assassin’s Creed: Valhalla» og fremfor alt «God of War».

Personlig rundet jeg både «Valhalla» og sistnevnte på tampen av pandemien, så noe godt kom det i det minste ut av elendigheten. Vel, jeg hoppet over de siste, fordømte valkyrjene. Alle har sin grense.

«God of War» gjenstår som PS4-generasjonens mest gjennomførte oppdatering av en etablert merkevare; en gjenfødelse som gjorde absolutt alt riktig. En helt fabelaktig spillopplevelse, det tror jeg vi alle kan være enige om.

«Ragnarök» er på alle måter en «Part II»; en direkte fortsettelse som går videre i velkjente spor, og samtidig avslutter Kratos’ berserkergang i den norrøne mytologien. De første timene er i sterk grad «mer av det samme», noe som slett ikke er negativt ment.  

Mer er bedre

Mer av «God of War» er en udelt positiv ting.

Men etter hvert tar historien noen forholdvis uventede vendinger, mens flere skruballer sparkes inn. Temaet denne gangen er til dels tilgivelse, forløsning og å forsones med fortiden.

Om livet følger et forutbestemt mønster, og alt som vil skje allerede er vevd av Nornene. Hvorvidt det er mulig å trosse skjebnetrådene og velge sin egen fremtid, eller fåfengt å rase mot naturens nådeløse gang. Kanskje det beste vi kan håpe på er å få sjansen til å ta farvel, og gi slipp på en verdig måte.

Jeg skal gjøre mitt beste for å skygge unna store spoilers, men er pent nødt til å avsløre noen sentrale hendelser fra første spill. Ikke til å unngå, er jeg redd.

Det burde neppe sjokkere noen at Kratos ikke akter å spasere varsomt inn i den gode natten, som Dylan Thomas kunne ha sagt. Han har blitt litt gråere i skjegget sist, men ikke nevneverdig rundere i kantene.

Fortsatt en morsk sinnaspartaner som mest kommuniserer med grynt, og avslutter de fleste samtaler med «quiet, boy!». Men Kratos prøver så godt han klarer å kjempe mot sin barbariske natur, og komme nærmere sønnen Atreus - som nå har blitt en mer kapabel tenåring. Under besøket i Jotunheim oppdaget de at Atreus er halvt jotne på morssiden, og kjent under navnet Loke.  

Verdens ende

Så det forandrer tingenes tilstand litt. Samtidig fant Kratos en urovekkende profeti som antyder at han har begrenset levetid, og at sønnen muligens vil spille en sentral rolle i den kommende krigen mellom æsene og jotnene. (Eventuelt også i krigen mellom Marvel-heltene og Thanos.)

Da «Ragnarök» starter står vi midt oppe i Fimbulvinteren, det iskalde uværet som er sendebudet om endetiden. Ragnarok, slutten på alt liv i De ni verdener. Men i det minste fine føreforhold for hundeslede.

Kratos og Atreus har søkt dekning hjemme i Midgard sammen med hodet til Mimir, mens de forbereder seg på full krig med Asgard. Man kverker ikke flere nære slektninger av de norrøne gudene ustraffet.

Kratos er behaget over at all trening over årene har båret frukter: Atreus har blitt en kapabel ung mann med gode intensjoner, kløkt og betydelige kampferdigheter - men fortsatt en naiv tenåring, som ikke alltid begriper konsekvensene av sine egne handlinger.

Han prøver å overtale pappa til å gå til full krig mot gudene, men Kratos er lite lysten på å storme i full fart mot sin egen utryddelse.

Etter å ha entret puberteten har Atreus en lei tendens til å forvandle seg til et rasende beist når følelsene tar overhånd, og han er i besittelse av krefter ingen av dem helt forstår rekkevidden av ennå.

Ulikt noe annet i serien

Et stykke på ferden beholder «Ragnarök» den betryggende rytmen fra forgjengeren, der far og sønn padler i robåt mens de diskuterer, og Mimir slenger ut noen velvalgte historier – før Kratos og Atreus hopper av båten for å løse puslerier, åpne kister, sanke hacksilver og kverke hundrevis av fiender.

Men snart sendes Kratos og Atreus ut på separate eventyr, der de danner skjøre allianser med tidligere fiender og matches opp med nye figurer. Noe som forsikrer at vi sjeldent får følelsen av å gjenoppleve ting vi allerede ble godt vant til i forgjengeren. Så ja, under deler av spilletiden styrer vi Atreus denne gangen.  

Nye våpen og ferdigheter forandrer hvordan man forholder seg til nærkampene, der vi dessuten stadig stilles ovenfor horder av fiender som tvinger oss til å forandre taktikk. Kampsystemet kan konsist og kortfattet oppsummeres som mer fleksibelt enn noensinne.

Historien kastes oss dessuten inn i noen uventede, velkomne overraskelser. Inklusive en overraskende innholdsrik avstikker der vi møter Angrboda. En ung kvinne på alder med Atreus, som burde være kjent for dem som har fordypet seg i norrøn mytologi og kanskje lest Edda.

Eller, som meg, har Googlet litt og skumlest Wikipedia-siden hennes.

Dette er «Ragnarök» på sitt aller beste, nettopp fordi det er så ulikt noe annet vi har opplevd i serien. Jeg hadde gladelig rundet et helt spill som utelukkende utspilte seg her. Og ja, jeg prøver å manøvrere meg smidig rundt spoilersonen her.

Større spenn enn forgjengeren

Uten å helt ha målt spilletiden til forgjengeren føles «Ragnarök» som en lengre og mer vidtspennende spillopplevelse, med et større spenn i miljøer og områder.

Bosskampene kommer hyppigere denne gangen, og det er et bredere utvalg av fiender – inklusive noe irriterende rakkere som vender opp fra døden etter at man har kverket dem. Vanskelighetsgraden på disse basketakene virker imidlertid litt mindre finjustert enn sist, og vi utfordres av enkelte motstandere som er enda seigere å få has på enn de fordømte valkyrjene fra forrige spill.

Dette er i alle fall første gangen jeg på et tidspunkt måtte kaste inn det hvite håndkleet, og skru ned vanskelighetsgraden noen minutter under en kamp med en sinnssyk frustrerende Nidhogg-drage. Noe som unektelig var et skamfullt personlig nederlag.

I forrige «God of War» var enkelte ekstra seige fiender delegert til valgfri sideoppdrag, som man kunne vende tilbake til senere etter å ha oppgradert utstyr og ferdigheter. Men denne gangen møter vi dem mer jevnlig i selve hovedhistorien, og kommer ikke videre før de er overvunnet.  

Til tider oppriktig rørende

Det er ingen tvil om at denne moderne oppdateringen av «God of War» har trukket mye inspirasjon fra «The Last of Us», og når det gjelder både historiefortelling og komplekse karakterskildringer har Santa Monica Studios klatret opp på en sterk andreplass rett etter gullstandarden Naughty Dog.

De tar ikke like djerve og kontroversielle sjanser som Naughty Dog gjorde med «The Last of Us: Part II», og som konsekvens vekker de kanskje ikke fullt så sterke følelser – men det er noen oppriktig rørende øyeblikk her, som kommer best frem i de mindre øyeblikkene.

På et tidlig tidspunkt må Atreus ta farvel med sin døende ulv Fenrir, i en sekvens som virkelig nøkker i hjerterøttene, og det samme gjør en sidehistorie om en gigantisk, blåhval-liknende skapning.

«God of War Ragnarök» gir hver eneste rollefigur dybde og uventede nyanser, noe som kommer særlig sterkt frem i skildringen av Odin og Thor - som vi blir bedre kjent med et godt stykke ut i spillet.

At de portretteres av «The West Wing»-veteranen Richard Schiff og «Sons of Anarchy»-kjenningen Ryan Hurst understreker at dette blir en litt annen tolkning av disse gudene enn vi er vant til å se. Det hjelper selvfølgelig også at «motion capture»-skuespill, dialog og ansiktsanimasjon her er på tilsvarende høyt nivå med Naughty Dog.  

Djupt persongalleri, og stemmeleie

Det er vanskelig å forestille seg at noen på kloden kunne ha gitt liv til Kratos på en mer kraftfull måte enn Christopher Judge, som trosset alvorlig sykdom for å kunne gjenta denne glansrollen.

Hans buldrende stemme går så dypt at den står i fare for å sprenge basshøyttaleren, og er så full av patos at vi umiddelbart skjønner at denne aldrende utgaven av Kratos ikke lengre er drevet av raseri – men av frykt for å miste det siste han er glad i: sønnen sin.

Sunny Suljik gjentar rollen som Atreus, og at denne barneskuespilleren nå har blitt en moden syttenåring understreker hvor lang tid det tar å lage disse spillene.

Det hadde vært et lettvint veivalg å gjøre Atreus til en arrogant jypling med defekt impulskontroll og ustabilt temperament, men han er skildret med så mange nyanser at vi til enhver tid skjønner reaksjonene hans og frustrasjonene med pappa Kratos.

Atreus tar noen dumdristige avgjørelser som kan få veldig alvorlige konsekvenser, men han forblir sympatisk og engasjerende hele veien. Noe som er essensielt, siden vi tilbringer betydelig mer tid tett sammen med ham denne gangen.

Utsøkt og lekkert

Teknisk sett tar ikke «Ragnarök» noen enorme byks i forhold til forgjengeren, noe som til dels er et resultat av begrensningene som kommer med å strømlinje spillet parallelt til to konsollgenerasjoner. Men dette er fortsatt en glattpolert, teknisk klippestødig opplevelse, som er utsøkt veldesignet og gjennomført visuelt lekker.  

Jeg testet ut «God of War Ragnarök» på min gamle PS4 Pro, og selv der ser spillet virkelig fantastisk ut.

De tekniske detaljforskjellene mellom PS4 og PS5 overlater jeg til de eminente ekspertene i Digital Foundry, men det er verdt å nevne at jeg aldri noensinne har hørt PS4 Pro-vifta bråke hardere enn under de mer intense sekvensene i «Ragnarök», så dette presser trolig hele systemet til bristepunktet.

At spillet dessuten tok livet av en av favoritt-håndkontrollene mine var forhåpentligvis bare en uheldig tilfeldighet.

«Ragnarök» er ellers velsignet fritt for bugs og skavanker. Det eneste jeg opplevde her var et par grønne helsekrystaller som var umulige å plukke opp (vel, trampe istykker), samt et par tilfeller med usynkrone leppebevegelser.

Det skal bli skikkelig spennende å se hvilken retning «God of War»-serien tar etter dette, men sammen utgjør disse to spillene hver sin halvdel av en mektig spillopplevelse - som er noe av det ypperste i sjangeren, og et defintivt høydepunkt i et ellers labert spillår.

«God of War Ragnarök» slippes løs 9. november, altså til PS4 og PS5.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

God of War Ragnarök

Positivt
Større, sterkere og mer ambisiøst! En mektig avslutning på sagaen om Kratos’ berserkergang i Norge. Les vår anmeldelse av «God of War Ragnarök»
Negativt
Vanskelighetsgraden er litt dårligere kalibrert denne gangen. De første timene har et snev av deja vu. Ta gjerne et tequila-shot hver gang Kratos knurrer «boy!».
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode