Annonse

Guardians of the Galaxy

En positiv overraskelse med rusk i maskineriet.

Guardians of the Galaxy

En positiv overraskelse med rusk i maskineriet.
12:01
17:14
Utvikler
Eidos Montreal
Utgiver
Square Enix
Slippdato
26. oktober 2021
Plattformer
PS4, PS5, Xbox One, Xbox Series S/X, Switch, Windows, Geforce Now
Annonse
17:14
12:01

(PressFire.no): Med mageplasket «Marvel’s Avengers» friskt i minne er det lett å rynke på nesen over at Square Enix fikk klørne i Marvel-lisensen til «Guardians of the Galaxy».

Vel, jeg har glade nyheter. Dette er en innholdsrik, historiedrevet enspilleropplevelse hundre prosent fri for mikrotransaksjoner og kynisk games as service-bullshit. Huzza!

«Marvel’s Guardians of the Galaxy» er en velskrevet, gjennomarbeidet, følelsesladet og skikkelig underholdende space-opera, skapt av teamet bak «Deus Ex»-serien. Et oppfinnsomt kosmos stappfullt av åttitallsreferanser, selvironisk humor og eksentriske skruballer.

Alt fra miljødesign til stemmelegging klaffer over all forventning – men kampsystemet er en smakssak, og krever en større toleransegrense for japanske rollespill enn jeg personlig er i besittelse av. Dette er dessuten et spill fult av tekniske problemer, irriterende quick time events og slarkete elementer som kan presse tålmodigheten farlig nære bristepunktet. Så en blandet glede, selv om «Guardians»-gjengen klarer å surfe seg igjennom mange av skavankene på ren sjarm, og takket være den åpenbare entusiasmen Eidos Montreal-teamet har iscenesatt alt sammen med.  

Å glemme James Gunn

Det er verdt å understreke at dette ikke er et lisensspill tilknyttet Marvel-filmene, men en helt selvstendig historie basert på elementer fra tegneseriene. Siden «Guardians of the Galaxy» er så tett forbundet med James Gunn-filmene krever det litt tilvenning å løsrive rollefigurene fra skuespillerne.

Mens Telltales «Guardians»-spill fra 2017 føltes som en etterlikning av en kjent merkevare, klarer årets utgave å utvikle en egen personlighet mye raskere. De relativt ukjente stemmeleggerne gjør en skikkelig solid jobb her (særlig Brandon Paul Eells utmerker som Drax, en rolle han har taklet flere ganger tidligere), noe som er desto mer imponerende med tanke på den enorme mengden dialog de har.

I denne versjonen er «Guardians of the Galaxy» forholdsvis nyopprettet, og de galaktiske rabagastene er fortsatt ikke helt fortrolige med hverandre. Teamleder Peter «Star-Lord» Quill sliter med å holde styr på mannskapet om bord stjerneskipet Milano. Den sarkastiske hissigpropp-vaskebjørnen Rocket Raccoon stoler ikke på noen andre i verden enn trestumpen Groot. Berserkeren Drax the Destroyer finsliper de avstumpede kommunikasjonsferdighetene sine ved å lese en guidebok om sarkasme for nybegynnere, men er veldig skeptisk til «den svikefulle mordersken» Gamora.  

Etter en mislykket monsterjakt i karantenesonen får gjengen en klekkelig bot av den galaktiske politistyrken Nova Corps, under ledelse av Peter Quills ekskjæreste Ko-Rel. I et desperat forsøk på å skrape sammen pengene bestemmer de seg for å selge Groot (eller eventuelt Rocket, det er valgfritt) til den temperamentsfulle krigerdronningen Lady Hellbender, som samler på eksotiske monstre.

Planen er å bryte ut Groot så fort de har fått pengene, men alt går naturligvis rett til helvete – og Lady Hellbender er ikke en dame som tar denne typen svik med fatning. De får imidlertid langt større problemer, og siden historien serverer så mange skruballer vil det være dumt å spolere overraskelsene. Men den store trusselen viser seg å være The Universal Church of Truth, religiøse fanatikere som akter å omvende alt selvbevisst liv i universet med hjelp av den kosmiske kraften Magus.

At denne kraften har tatt bolig i noen som står Peter Quill nære gjør situasjonen veldig personlig. Denne onde kirken har vært en del av Marvel-tegneseriene siden 1975, men det føles fortsatt litt djervt at spillet våger å ta for seg farene med organisert religion, og trossamfunn som pasifiserer massene med søte løgner.

Dysfunksjonell surrogatfamilie

«Marvel’s Guardians of the Galaxy» er drevet av jovial humor, eksentriske påfunn og vittige replikker, men alt har en melankolsk undertone. I enda sterkere grad enn filmene er dette en historie om å overvinne traumer og akseptere døden.  

«Guardians»-gjengen er en dysfunksjonell surrogatfamilie definert av traumene de bærer på etter å ha mistet sine nærmeste, og er bare i stand til å overvinne dem sammen. Drax er tynget over tapet av sin kone og datter, vi får flere hint om at Gamora sliter tungt med depresjoner og selvmordstanker etter adoptivsøsteren Nebulas død - mens Rockets dypt ustabile temperament (og enda dypere tillitsproblemer) er et direkte resultat av lidelsene han gikk igjennom under eksperimentene som skapte ham.

Denne utgaven av Peter Quill er ikke bare en umoden skøyer med en fetisj for åttitalsnostalgi, men en mann så fanget i barndomstraumer at han aldri ble voksen. I løpet av spillets gang vender vi stadig tilbake til drømmesekvenser der Quill gjenopplever sin siste dag på jorden, på fjortenårsdagen da han var hjelpeløst vitne til at moren ble drept. Øyeblikket han har vært fanget i siden den gangen, som forklarer hvorfor han fortatt oppfører seg som en forvokst guttunge.

Så det føles som et smart trekk at motstanderen deres er en kirke som spekulerer i folks desperate behov for å bli forsonet med fortiden, og forgifter dem med falske løfter om å gjenopplive avdøde slektninger. Temmelig deep shit for det som tross alt er et fargesprakende superhelt-spill.  

«Deus Ex»-regissøren Jean-Francois Dugas trekker inspirasjon fra en rekke forskjellige kilder her. Tilbakeblikkene til Peter Quills oppvekst i rurale Colorado er utført i en Naughty Dog-stil som minner mye om «The Last of Us» og «Uncharted 4». En utflukt til underholdnings-basen Knowhere er temmelig likt noe vi kunne ha besøkt i «The Outer Worlds», mens andre elementer kunne ha kommet rett fra «Mass Effect»-serien.

Det er vanskelig å påstå at «Marvel’s Guardians of the Galaxy» klarer å leve helt opp til forbildene, men dette er et betydelig mer omfangsrikt og oppfinnsomt spill enn markedsføringen har antydet. Det kan føles som en tapt mulighet at vi bare får sjansen til å styre Quill, men samarbeidet i teamet er hele kjernen her - siden alle har sine unike ferdigheter. Groot kan skape kvist-broer mellom større avstander, Gomora kan dra deg opp til høyere områder, Drax løfter tunge gjenstander og denger inn vegger - mens Rocket kan åpne låste dører og snike seg inn i mindre hulrom.

Så samarbeid er essensielt, ikke minst i kampsekvensene. At «Guardians» fungerer så bra som historiefortelling (og dykker såpass dypt ned i psykologien til hovedpersonene) er en desto større kontrast til spillmekanikken. Eidos-Montreal har investert mye energi i å skape et robust kampsystem, med fokus på valgmuligheter og teamwork. Quill er utstyrt med jet-støvler og sin fars space-revolvere: som i løpet av spillets gang åpner fire spesialfunksjoner.  

Han kommer imidlertid ikke langt på egen hånd, så en sentral del av kampsystemet blir et slags sanntidsstrategispill i japansk rollespillstil – der man gir ordre til de tre lagkompisene, som er utstyrt med et dusin forskjellige kampferdigheter. I tillegg må man ofte gjenopplive falne kumpaner, håndtere egne våpen og løse oppgaver i miljøene samtidig, mens skurker angriper fra alle kanter.

Kampsystem til glede og besvær

Å konstruere et kampsystem rundt hektisk multitasking er en interessant idé, og sørger for at de mer krevende boss-kampene blir skikkelig intense – men det er mange systemer å sjonglere samtidig, og ikke alle fungerer like bra. Med sine helsemålere, stagger-system og distraherende «Awesome!!!»-meldinger føles dette såpass arkade-aktig at det kunne ha kommet fra et helt annet spill.

På sitt beste blir disse action-sekvensene mye moro, men de føles aldri som en sømløs del av helheten. «Guardians» slenger også inn en del andre elementer, deriblant noen irriterende «Quick time events» som du garantert vil feile på første forsøk. Sporadiske innslag med «Star Wars»-aktig romskipkjøring er preget av et klønete kontrollsystem, og en sekvens der man må geleide Milano-skipet under en styrtlanding tok meg rundt et dusin forsøk med prøving og frustrert feiling.  

Sånt tærer på entusiasmen. Det samme gjør et uakseptabelt nivå av tekniske skavanker, som var en fast følgesvenn gjennom spillets 16 kapitler. Bildehastigheten stotrer under de mest hektiske partiene (i alle fall på min gamle PS4 Pro), og jeg opplevde et par systemkrasj med blåskjerm. Fra tid til annen klarer ikke spillet å trigge neste hendelse, så Guardians-gjengen blir bare stående og vente på noe som aldri kommer helt til du tar en omstart.

Kampanjen er også preget av mindre (men like fullt plagsomme) småfeil, som inkluderer usynkron dialog, videofiler som ikke lar seg spille av og spillfigurer som setter seg fast i omgivelsene. Enda verre: rundt halvveis ut i historien ble jeg fanget i en drømmesekvens det var umulig å komme seg ut av igjen, og sendte meg gjennom en evig runddans helt til jeg ga opp og tok kvelden. Denne feilen ble heldigvis fikset etter at en krise-patch på nærmere tjue giga ble sluppet noen dager inn i testspillingen, og er forhåpentligvis ikke noe som vil ramme andre. Men alle problemene antyder at Eidos-Montreal var nødt til å stresse skikkelig for å fullføre produksjonen i tide til slippdatoen. Synd, for på så mange andre felt overgår «Marvel’s Guardians of the Galaxy» forventningene, og fanger opp ånden i tegneseriene perfekt.  

WHAM, A-Ha og Star-Lord

Det er Ingen stor overraskelse at spillet er stappfullt av referanser, påskeegg og gjestespill – men enkelte kjenninger spiller mer sentrale roller, som den skrullete empaten Mantis, kosmonaut-labradorhunden Cosmo og den pompøse gullguden Adam Warlock.

Lydsporet er proppfullt av åttitallslåter (ja, A-has «Take On Me» er på plass igjen), men man har dessuten spilt inn et helt album med Peter Quills fiktive favoritt-puddelheavy-band Star-Lord - mens «Mass Effect»-komponisten Richard Jacques har skapt et orkestralt soundtrack som binder alt sammen.

Det tok meg rundt tjue timer å runde spillet, noe som føles som en perfekt lengde for et spill som dette. Dette er en lineær opplevelse der man geleides gjennom fastlagte løyper, men strødd rundt i miljøene kan man finne alternative snarveier, skjulte kostymer og komponenter til oppgraderinger. La gå at oppgraderingssystemet er temmelig magert, og man kan lett makse ut alt lenge før slutten kommer.

Man har til en viss grad muligheten til å påvirke historiens gang via dialogvalg og tilfeldige avgjørelser, selv om konsekvensene ikke alltid er like åpenbare. Her er et eksempel fra det tidligere gruvekoloni-giganthodet Knowhere: et slags intergalaktisk Las Vegas som er det største området man kan bevege seg fritt rundt i. En luguber turistfelle full av barer, klubber, underholdningstilbud, spåmenn, svartebørs-selgere og lyssky elementer. Siden The Guardians allerede sliter med økonomien unngår jeg å bruke mer penger på gambling og sideaktiviteter her.  

En tabbe, viser det seg – siden man ikke får sjansen til å oppleve disse tingene senere. Oh, well. Etter å ha rundet spillet gikk jeg tilbake til et tidligere lagringspunkt for å sjekke ut Knowhere igjen, uten å ane hva jeg ikke hadde fått med meg. Ganske mye, viste det seg. Ved å gå inn i en bar via bakdøren gikk jeg glipp av en hel sekvens (som kan få forskjellig utfall alt ettersom hvor overbevisende Peter Quill synger karaoke), som gir meg gratis adgang til et museum fullt av Marvel-påskeegg.

Det finnes flere sånne situasjoner der man lett kan overse ting som kan få stor betydning senere. På et tidspunkt stilles man ovenfor et valg som kan avslutte hele spillet rundt halvveis i historien, men jeg tviler på at noen er så dumme at de virkelig tror at alt plutselig ender der. Flere veivalg påvirker finalen, der hvilke av sidefigurene som dukker opp for å hjelpe til er avhengig av hvem man snakket med tidligere. Så det er nok variabler her til å legitimere en ekstra runde i New Game Plus-modus.  

Det er for mye grums her til at jeg med god samvittighet kan dytte terningkastet opp til en stabil femmer, og dette scorer høyere som historiefortelling enn actioneventyr - men «Marvel’s Guardians of the Galaxy» overvinner lett forventningene, og fortjener en helhjertet anbefaling til tross for alle svakhetene. Jeg er tilbøyelig til å tilgi veldig mye i et spill som lar meg skyte ned hissige geleklumper akkompagnert av Whams «Wake Me Up Before You Go-Go», leke med hundevalper i astronautdrakter og klappe en blå lama med emo-sveis som svaier sensuelt til tonene av Wang Chung-hitten «Everybody Have Fun Tonight». Eidos-Montreal har gjort så mye riktig at jeg virkelig håper de får muligheten til å lage en oppfølger!

Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.
Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Betydelig mer vellaget og innholdsrikt enn reklamematerialet antydet. En velskrevet, oppfinnsom og følelsesladet historie, som fanger perfekt opp tonen fra tegneseriene.
Negativt
Mye rusk i maskineriet. Kampsystemet klaffer aldri helt. Urgh, Quick time events.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
En positiv overraskelse med rusk i maskineriet.
Guardians of the Galaxy
Espen Svenningsen Rambøl

(PressFire.no): Med mageplasket «Marvel’s Avengers» friskt i minne er det lett å rynke på nesen over at Square Enix fikk klørne i Marvel-lisensen til «Guardians of the Galaxy».

Vel, jeg har glade nyheter. Dette er en innholdsrik, historiedrevet enspilleropplevelse hundre prosent fri for mikrotransaksjoner og kynisk games as service-bullshit. Huzza!

«Marvel’s Guardians of the Galaxy» er en velskrevet, gjennomarbeidet, følelsesladet og skikkelig underholdende space-opera, skapt av teamet bak «Deus Ex»-serien. Et oppfinnsomt kosmos stappfullt av åttitallsreferanser, selvironisk humor og eksentriske skruballer.

Alt fra miljødesign til stemmelegging klaffer over all forventning – men kampsystemet er en smakssak, og krever en større toleransegrense for japanske rollespill enn jeg personlig er i besittelse av. Dette er dessuten et spill fult av tekniske problemer, irriterende quick time events og slarkete elementer som kan presse tålmodigheten farlig nære bristepunktet. Så en blandet glede, selv om «Guardians»-gjengen klarer å surfe seg igjennom mange av skavankene på ren sjarm, og takket være den åpenbare entusiasmen Eidos Montreal-teamet har iscenesatt alt sammen med.  

Å glemme James Gunn

Det er verdt å understreke at dette ikke er et lisensspill tilknyttet Marvel-filmene, men en helt selvstendig historie basert på elementer fra tegneseriene. Siden «Guardians of the Galaxy» er så tett forbundet med James Gunn-filmene krever det litt tilvenning å løsrive rollefigurene fra skuespillerne.

Mens Telltales «Guardians»-spill fra 2017 føltes som en etterlikning av en kjent merkevare, klarer årets utgave å utvikle en egen personlighet mye raskere. De relativt ukjente stemmeleggerne gjør en skikkelig solid jobb her (særlig Brandon Paul Eells utmerker som Drax, en rolle han har taklet flere ganger tidligere), noe som er desto mer imponerende med tanke på den enorme mengden dialog de har.

I denne versjonen er «Guardians of the Galaxy» forholdsvis nyopprettet, og de galaktiske rabagastene er fortsatt ikke helt fortrolige med hverandre. Teamleder Peter «Star-Lord» Quill sliter med å holde styr på mannskapet om bord stjerneskipet Milano. Den sarkastiske hissigpropp-vaskebjørnen Rocket Raccoon stoler ikke på noen andre i verden enn trestumpen Groot. Berserkeren Drax the Destroyer finsliper de avstumpede kommunikasjonsferdighetene sine ved å lese en guidebok om sarkasme for nybegynnere, men er veldig skeptisk til «den svikefulle mordersken» Gamora.  

Etter en mislykket monsterjakt i karantenesonen får gjengen en klekkelig bot av den galaktiske politistyrken Nova Corps, under ledelse av Peter Quills ekskjæreste Ko-Rel. I et desperat forsøk på å skrape sammen pengene bestemmer de seg for å selge Groot (eller eventuelt Rocket, det er valgfritt) til den temperamentsfulle krigerdronningen Lady Hellbender, som samler på eksotiske monstre.

Planen er å bryte ut Groot så fort de har fått pengene, men alt går naturligvis rett til helvete – og Lady Hellbender er ikke en dame som tar denne typen svik med fatning. De får imidlertid langt større problemer, og siden historien serverer så mange skruballer vil det være dumt å spolere overraskelsene. Men den store trusselen viser seg å være The Universal Church of Truth, religiøse fanatikere som akter å omvende alt selvbevisst liv i universet med hjelp av den kosmiske kraften Magus.

At denne kraften har tatt bolig i noen som står Peter Quill nære gjør situasjonen veldig personlig. Denne onde kirken har vært en del av Marvel-tegneseriene siden 1975, men det føles fortsatt litt djervt at spillet våger å ta for seg farene med organisert religion, og trossamfunn som pasifiserer massene med søte løgner.

Dysfunksjonell surrogatfamilie

«Marvel’s Guardians of the Galaxy» er drevet av jovial humor, eksentriske påfunn og vittige replikker, men alt har en melankolsk undertone. I enda sterkere grad enn filmene er dette en historie om å overvinne traumer og akseptere døden.  

«Guardians»-gjengen er en dysfunksjonell surrogatfamilie definert av traumene de bærer på etter å ha mistet sine nærmeste, og er bare i stand til å overvinne dem sammen. Drax er tynget over tapet av sin kone og datter, vi får flere hint om at Gamora sliter tungt med depresjoner og selvmordstanker etter adoptivsøsteren Nebulas død - mens Rockets dypt ustabile temperament (og enda dypere tillitsproblemer) er et direkte resultat av lidelsene han gikk igjennom under eksperimentene som skapte ham.

Denne utgaven av Peter Quill er ikke bare en umoden skøyer med en fetisj for åttitalsnostalgi, men en mann så fanget i barndomstraumer at han aldri ble voksen. I løpet av spillets gang vender vi stadig tilbake til drømmesekvenser der Quill gjenopplever sin siste dag på jorden, på fjortenårsdagen da han var hjelpeløst vitne til at moren ble drept. Øyeblikket han har vært fanget i siden den gangen, som forklarer hvorfor han fortatt oppfører seg som en forvokst guttunge.

Så det føles som et smart trekk at motstanderen deres er en kirke som spekulerer i folks desperate behov for å bli forsonet med fortiden, og forgifter dem med falske løfter om å gjenopplive avdøde slektninger. Temmelig deep shit for det som tross alt er et fargesprakende superhelt-spill.  

«Deus Ex»-regissøren Jean-Francois Dugas trekker inspirasjon fra en rekke forskjellige kilder her. Tilbakeblikkene til Peter Quills oppvekst i rurale Colorado er utført i en Naughty Dog-stil som minner mye om «The Last of Us» og «Uncharted 4». En utflukt til underholdnings-basen Knowhere er temmelig likt noe vi kunne ha besøkt i «The Outer Worlds», mens andre elementer kunne ha kommet rett fra «Mass Effect»-serien.

Det er vanskelig å påstå at «Marvel’s Guardians of the Galaxy» klarer å leve helt opp til forbildene, men dette er et betydelig mer omfangsrikt og oppfinnsomt spill enn markedsføringen har antydet. Det kan føles som en tapt mulighet at vi bare får sjansen til å styre Quill, men samarbeidet i teamet er hele kjernen her - siden alle har sine unike ferdigheter. Groot kan skape kvist-broer mellom større avstander, Gomora kan dra deg opp til høyere områder, Drax løfter tunge gjenstander og denger inn vegger - mens Rocket kan åpne låste dører og snike seg inn i mindre hulrom.

Så samarbeid er essensielt, ikke minst i kampsekvensene. At «Guardians» fungerer så bra som historiefortelling (og dykker såpass dypt ned i psykologien til hovedpersonene) er en desto større kontrast til spillmekanikken. Eidos-Montreal har investert mye energi i å skape et robust kampsystem, med fokus på valgmuligheter og teamwork. Quill er utstyrt med jet-støvler og sin fars space-revolvere: som i løpet av spillets gang åpner fire spesialfunksjoner.  

Han kommer imidlertid ikke langt på egen hånd, så en sentral del av kampsystemet blir et slags sanntidsstrategispill i japansk rollespillstil – der man gir ordre til de tre lagkompisene, som er utstyrt med et dusin forskjellige kampferdigheter. I tillegg må man ofte gjenopplive falne kumpaner, håndtere egne våpen og løse oppgaver i miljøene samtidig, mens skurker angriper fra alle kanter.

Kampsystem til glede og besvær

Å konstruere et kampsystem rundt hektisk multitasking er en interessant idé, og sørger for at de mer krevende boss-kampene blir skikkelig intense – men det er mange systemer å sjonglere samtidig, og ikke alle fungerer like bra. Med sine helsemålere, stagger-system og distraherende «Awesome!!!»-meldinger føles dette såpass arkade-aktig at det kunne ha kommet fra et helt annet spill.

På sitt beste blir disse action-sekvensene mye moro, men de føles aldri som en sømløs del av helheten. «Guardians» slenger også inn en del andre elementer, deriblant noen irriterende «Quick time events» som du garantert vil feile på første forsøk. Sporadiske innslag med «Star Wars»-aktig romskipkjøring er preget av et klønete kontrollsystem, og en sekvens der man må geleide Milano-skipet under en styrtlanding tok meg rundt et dusin forsøk med prøving og frustrert feiling.  

Sånt tærer på entusiasmen. Det samme gjør et uakseptabelt nivå av tekniske skavanker, som var en fast følgesvenn gjennom spillets 16 kapitler. Bildehastigheten stotrer under de mest hektiske partiene (i alle fall på min gamle PS4 Pro), og jeg opplevde et par systemkrasj med blåskjerm. Fra tid til annen klarer ikke spillet å trigge neste hendelse, så Guardians-gjengen blir bare stående og vente på noe som aldri kommer helt til du tar en omstart.

Kampanjen er også preget av mindre (men like fullt plagsomme) småfeil, som inkluderer usynkron dialog, videofiler som ikke lar seg spille av og spillfigurer som setter seg fast i omgivelsene. Enda verre: rundt halvveis ut i historien ble jeg fanget i en drømmesekvens det var umulig å komme seg ut av igjen, og sendte meg gjennom en evig runddans helt til jeg ga opp og tok kvelden. Denne feilen ble heldigvis fikset etter at en krise-patch på nærmere tjue giga ble sluppet noen dager inn i testspillingen, og er forhåpentligvis ikke noe som vil ramme andre. Men alle problemene antyder at Eidos-Montreal var nødt til å stresse skikkelig for å fullføre produksjonen i tide til slippdatoen. Synd, for på så mange andre felt overgår «Marvel’s Guardians of the Galaxy» forventningene, og fanger opp ånden i tegneseriene perfekt.  

WHAM, A-Ha og Star-Lord

Det er Ingen stor overraskelse at spillet er stappfullt av referanser, påskeegg og gjestespill – men enkelte kjenninger spiller mer sentrale roller, som den skrullete empaten Mantis, kosmonaut-labradorhunden Cosmo og den pompøse gullguden Adam Warlock.

Lydsporet er proppfullt av åttitallslåter (ja, A-has «Take On Me» er på plass igjen), men man har dessuten spilt inn et helt album med Peter Quills fiktive favoritt-puddelheavy-band Star-Lord - mens «Mass Effect»-komponisten Richard Jacques har skapt et orkestralt soundtrack som binder alt sammen.

Det tok meg rundt tjue timer å runde spillet, noe som føles som en perfekt lengde for et spill som dette. Dette er en lineær opplevelse der man geleides gjennom fastlagte løyper, men strødd rundt i miljøene kan man finne alternative snarveier, skjulte kostymer og komponenter til oppgraderinger. La gå at oppgraderingssystemet er temmelig magert, og man kan lett makse ut alt lenge før slutten kommer.

Man har til en viss grad muligheten til å påvirke historiens gang via dialogvalg og tilfeldige avgjørelser, selv om konsekvensene ikke alltid er like åpenbare. Her er et eksempel fra det tidligere gruvekoloni-giganthodet Knowhere: et slags intergalaktisk Las Vegas som er det største området man kan bevege seg fritt rundt i. En luguber turistfelle full av barer, klubber, underholdningstilbud, spåmenn, svartebørs-selgere og lyssky elementer. Siden The Guardians allerede sliter med økonomien unngår jeg å bruke mer penger på gambling og sideaktiviteter her.  

En tabbe, viser det seg – siden man ikke får sjansen til å oppleve disse tingene senere. Oh, well. Etter å ha rundet spillet gikk jeg tilbake til et tidligere lagringspunkt for å sjekke ut Knowhere igjen, uten å ane hva jeg ikke hadde fått med meg. Ganske mye, viste det seg. Ved å gå inn i en bar via bakdøren gikk jeg glipp av en hel sekvens (som kan få forskjellig utfall alt ettersom hvor overbevisende Peter Quill synger karaoke), som gir meg gratis adgang til et museum fullt av Marvel-påskeegg.

Det finnes flere sånne situasjoner der man lett kan overse ting som kan få stor betydning senere. På et tidspunkt stilles man ovenfor et valg som kan avslutte hele spillet rundt halvveis i historien, men jeg tviler på at noen er så dumme at de virkelig tror at alt plutselig ender der. Flere veivalg påvirker finalen, der hvilke av sidefigurene som dukker opp for å hjelpe til er avhengig av hvem man snakket med tidligere. Så det er nok variabler her til å legitimere en ekstra runde i New Game Plus-modus.  

Det er for mye grums her til at jeg med god samvittighet kan dytte terningkastet opp til en stabil femmer, og dette scorer høyere som historiefortelling enn actioneventyr - men «Marvel’s Guardians of the Galaxy» overvinner lett forventningene, og fortjener en helhjertet anbefaling til tross for alle svakhetene. Jeg er tilbøyelig til å tilgi veldig mye i et spill som lar meg skyte ned hissige geleklumper akkompagnert av Whams «Wake Me Up Before You Go-Go», leke med hundevalper i astronautdrakter og klappe en blå lama med emo-sveis som svaier sensuelt til tonene av Wang Chung-hitten «Everybody Have Fun Tonight». Eidos-Montreal har gjort så mye riktig at jeg virkelig håper de får muligheten til å lage en oppfølger!

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Guardians of the Galaxy

Positivt
Betydelig mer vellaget og innholdsrikt enn reklamematerialet antydet. En velskrevet, oppfinnsom og følelsesladet historie, som fanger perfekt opp tonen fra tegneseriene.
Negativt
Mye rusk i maskineriet. Kampsystemet klaffer aldri helt. Urgh, Quick time events.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode