(PressFire.no): Etter flere forsinkelser og en litt trøblete utvikling er «Halo Infinite» omsider her. Her prøver 343 Industries å legge grunnlaget for en lengre satsing på et enkeltspill, i stedet for å gi ut flere spill over tid. Det er en ny modell for «Halo», og den byr på noen utfordringer som serien ikke har hatt før.
For selv om 343 sier dette er et tiårsprosjekt er vi likevel nødt til å vurdere på hva du får nå i 2021.
Kortversjonen er at «Halo Infinite» heldigvis er blant de gøyeste å spille i hele serien, med en nydelig modernisering av det klassiske gameplayet som føles litt raskere uten å miste den metodiske «Halo»-følelsen.
Men - flerspilleren mangler innhold som forgjengerne hadde, og kampanjen er like opptatt av å legge til rette for mer historie, som den er av å fortelle sin egen.
‘Sup Chief?
Min favoritt-del av «Halo»-spillene har alltid vært kampanjen, og jeg har i stor grad vært villig til å følge 343 på ferden etter at Bungie ga dem stafettpinnen. På slutten av «Halo 5: Guardians» stod hele galaksen på spill. Hvordan følger de opp denne cliffhangeren?
Svaret er at de hopper et godt stykke frem i tid sånn at de slipper å forklare alt som har skjedd og heller kan velge og vrake litt hvilke bruddstykker du får innsikt i.
Denne gangen foregår nesten hele spillet på Zeta Halo, en ring som har blitt delvis ødelagt under stort slag mellom UNSC (menneskeheten) og Covenant-utbryterne The Banished.
Master Chief deltok i denne krigen, og overlevde bare så vidt. Ved spillets start er han i svært dårlig forfatning, og blir funnet svevende i verdensrommet av en tilfeldig overlevende pilot.
Sammen med piloten og en ny blå hologram-assistent kalt The Weapon, må Sjefen finne ut av hva slags mørke hemmeligheter denne nye ringen skjuler, og hva som gjør den annerledes enn de andre Halo-ringene - spillets sentrale mysterium. Det hører også med til historien at nevnte Weapon (hun heter bare det, seriøst) er til forveksling lik Master Chiefs tidligere holo-kjæreste, Cortana.
Gøyeste å spille på lenge
Jeg elsker følelsen av å spille «Halo Infinite». Alt bare klikker på plass på en perfekt måte.
Fra øyeblikk til øyeblikk er dette det gøyeste spillet i serien på lenge, og det er to viktige grunner til det:
For det første, skytinga sitter usedvanlig godt, og feedbacken du får når du dreper en fiende er helt utsøkt. En rød X popper opp over trådkorset i siktet ditt og signaliserer tydelig når du kan bevege deg til neste fiende. Jeg vet at andre spill også gjør dette, men det føles bare så bra i «Halo Infinite».
Og så har vi gripekroken, et genialt tilskudd som er en fryd å bruke både i kamp og til klatring.
Bevegelsesfriheten er kanskje den beste tingen «Halo Infinite» har som ingen tidligere spill i serien har hatt. Til å begynne med brukte jeg kroken nesten bare til å klatre opp vegger, men etter hvert ble det en helt naturlig supplement, som om det alltid hadde vært en del av «Halo».
Du kan svinge deg rundt hjørner, gripe tak i fiender, kapre kjøretøy, og mye mer. Gripekroken ble en like stor del av arsenalet mitt som den klassiske assault-rifla, og det føles bare så bra.
Nesten ingen steder føles utenfor rekkevidde. Det finnes allerede masse videoer der ute av folk som gjør utrolige ting med gripekroken i flerspilleren, og jeg forventer å se lignende videoer komme fra kampanjedelen også.
Slapp av - det er ikke «Far Cry»
Det har vært mye spekulasjon om hva slags spill dette egentlig er, og jeg kan vel berolige (kanskje?) med å si at dette er veldig «Halo». Det er definitivt ikke «Far Cry». Kampanjens struktur er gjenkjennelig for alle som har spilt «Halo 3: ODST» der du fra et sentralt verdenskart kan gå inn i lineære, mer klassiske nivåer som varer fra en halvtime til en time.
Det er «Halo 3: ODST» på steroider, og mellom historieoppdragene kan du hjelpe UNSC-soldater, jakte ned navngitte Banished-bosser, og ta over baser som utvider UNSC sin innflytelse på ringen.
Å utforske Zeta Halo er moro, mye takket være nevnte gripekrok og et assortement av kjente kjøretøy som du kan kalle på, litt på samme måte som «Catch a Ride» stasjonene i «Borderlands».
Den åpne delen av spillet er likevel mindre av størrelse, og tar faktisk opp færre timer av kampanjen enn jeg forventet fra det vi har sett av markedsføringen.
Store deler av spillet består av lange rekker med historieoppdrag, akkurat som i tidligere spill. Disse nivåene er veldig godt laget, med mange kampscenarier som krever årvåkenhet fra spilleren og taktisk bruk av Master Chiefs betydelige arsenal.
Du har faktisk sjelden muligheten til å vende tilbake til den åpne verdenen mens historieoppdragene pågår. Du glemmer nesten at den finnes før du blir plassert tilbake i den noen timer etterpå og tenker “Åja, dette var en ting, ja!” 343 kunne kanskje med fordel integrert den åpne verdenen i kampanjen enda litt mer, når de først har tatt seg bryet med å lage den.
«Halo»: Sesong 1?
Handlingen i «Halo Infinite» stiller flere spørsmål enn den svarer på.
Spillet unngår riktignok mye av den kryptiske språkbruken som «Halo 4» hadde der du måtte ha lest bøkene for å kunne følge med, men problemet som «Infinite» har, er at historien tar slutt akkurat når den begynner å bli interessant. Bu!
Jeg ble engasjert underveis i handlingen, spesielt med alt som skjer mellom Weapon og Master Chief. Jeg ville vite hva som foregår, og det var gode saker så lenge det varte - men så slutter det plutselig.
Dette føles som sesong 1 av en TV-serie, og kampanjen sluttet ganske brått og uforløst akkurat da jeg var gira på å se mer.
Om to-tre år har vi kanskje en mer komplett og tilfredsstillende historie gjennom kommende utvidelser, men det er sånn ståa er akkurat nå. Det kommer historie-utvidelser, ikke sant? De kan ikke avslutte på denne måten? Jeg er ikke tilfredsstilt, hører dere 343? Jeg ville også likt å spille gjennom kampanjen med en venn, og det kommer sannsynligvis ikke før i mai 2022.
En annen ting jeg savner er litt mer visuell variasjon i områdene du besøker. I tidligere spill har vi reist fra planet til planet, vi har besøkt Mombaza, Afrikanske savanner, snøkledde fjelltopper og overgrodde jungler. Her har vi egentlig bare to typer miljøer: Granskog og de klassiske «Forerunner» interiørene som har vært en fast del av serien siden det første spillet.
Spillet ser lekkert ut riktignok, med veldig rene linjer, nydelige refleksjoner og skarpe teksturer (jeg testet på Xbox Series X) - men til og med det første spillet hadde en stor variasjon i miljøer på tross av at hele greia foregikk på en enkelt ringverden.
Klassisk flerspiller
Flerspilleren til «Halo Infinite» har allerede vært ute i noen uker, og den er vellykket. Jeg vil gå så langt som å si at jeg storkoser meg med den. Det er den perfekte medisin for oss som er lei av battle royale sjangerens dominans over FPS-markedet.
Den gode gamle «Halo»-flerspilleren har aldri vært bedre fra et spillmekanisk ståsted.
Det beste av alt er at jeg tidvis klarer å dominere andre spillere på tross av at jeg spiller med kontroller. Git gud, folkens.
Det mye omtalte progresjonssystemet hvor du låser opp kosmetiske ting og tang trenger derimot mye mer jobb fra 343 sin side. I tillegg mangler vi fremdeles flere spillmoduser fra tidligere spill, men inntil videre har vi allerede et knippe med bunnsolide kart som viser at «Halo Infinite» har all grunn til å lykkes fremover med den rette oppfølgingen.
For det er jo spørsmålet. «Halo Infinite» er i stor grad avhengig av å få god oppfølging de neste månedene og årene, det er hele designfilosofien bak spillet. Historien engasjerte meg så lenge den varte, men den er uforløst; Flerspilleren er moro, men den har litt skralt med innhold.
Ikke det at «Halo Infinite» er uferdig som sådan, det er mye spill der. Og det er ikke som om dette er det første spillet i serien med en avslutning som ganske sikkert vil bli kontroversiell. Men det føles likevel litt hult i områder der tidligere «Halo»-er har hatt en overflod av innhold.
Vi får bare sette vår lit til at 343 Industries kan bygge videre på det som tross alt er et solid grunnlag. Å spille «Halo Infinite» føles nemlig tvers gjennom herlig, enten det er å få en «killing spree» i flerspilleren eller svinge deg rundt med gripekroken på Zeta Halo-verdenen. Metthetsfølelsen etter å ha spilt «Halo Infinite» er ikke helt der. På en annen side betyr det jo at jeg er sulten på mer. Det må jo være en bra ting.
