LONDON (PressFire.no): Det er ikke akkurat «Counter-Strike» jeg tenker på når det er spill eller sjangere jeg føler VR er best egnet til, men kanskje har jeg endret litt oppfatning etter å ha prøvd «Firewall: Zero Hour».
Spillet er en fire-mot-fire-affære, der et lag skal angripe et hus eller et område for å stjele viktig informasjon ut av en laptop. De andre fire skal forsvare denne.
Siden det hele foregår med vandring i VR er det nødvendigvis litt sørpe når det kommer til ganghastighet. For mye akselerasjon og hurtighet, og spillerne ligger strødd med spysyka etter kort tid. Men den treigere hastigheten er kanskje til spillets fordel, ettersom du tar deg bedre tid til (og har bedre tid til) å kikke rundt hjørner og å luske rundt.
Før du starter får du velge mellom en rekke operatører fra forskjellige land. Disse har egne ferdigheter (russeren dreper med et enkelt knivstikk, mens franskmannen heler opp nedslåtte kamerater mye kjappere), og kan utstyres med forskjellig loadouts.
Ganske standard greier
Å sikte er så lett i VR, det – bare pek og skyt. I hvert fall med det snåle PS Aim-plastgeværet spillet støtter. Som i «Farpoint» så har jeg ingenting å utsette på bruken av det her heller. Problemet blir vel mer at veldig få har disse.
Jeg hadde ikke særlig problemer med trackingen av geværet, mye takket være at du bare kikker i én retning. Du styrer med kontrollstikkene som vanlig, der rotasjon gjøres ved å kaste deg 30 grader til siden hver gang du holder i den (kan endres for de mer VR-vante av spillerne).
Det sagt så er det rimelig standard greier dette, der runden er over enten når et lag er helt dødt, eller om hovedmålet (i demoen å hacket en laptop) blir utført av det angripende lag. Spillet finner ikke på noe som helst nytt, og verken revolusjonerer eller overrasker særlig.
Sånn sett er det ikke mye å skrive hjem om dersom en bare skal se på lista over hva spillet tilbyr, men med hodet i VR og Aim-geværet i lankene ble det likevel ganske gøy – noe grøtete grafikk og litt halvslappe våpen til tross.
Bra lagd for VR
Som forsvarende part var det å lytte etter fiender som gikk i dørene eller tråkket opp trapper spennende, mens det å skulle komme seg inn i huset var skummelt nok som angriper – plutselig sto det fire luringer med hagle på den andre siden av døra du åpnet.
Det hjelper på innlevelsen at du kan bøye deg rundt hjørner ved å stå og vri deg i virkeligheten, og om du vil kan du blindskyte over bord eller inn dører ved å veive geværet foran deg.
Alt av plasseringer av gjøremål, spawn-punkter og helse er tilfeldig for hver runde, og dermed nytter det ikke å gjøre det samme hver gang – én gang forsvarte vi et område i første etasje, mens en annen måtte vi barrikadere en balkong i andre.
Utviklerne lovte at det også ville komme en enkeltspillerdel, i tillegg til en co-op-modus for opp til fire spillere mot datamaskinen (vi tipper det er snakk om en modus hvor bølger med fiender angriper).
Det skal også være progresjon knyttet til profilen din, der du går opp i nivå etter hvert som du spiller. Så får vi se ved lansering om det holder koken ut over å «bare» være en halvklone av «Rainbow Six: Siege» i VR.
De rundene jeg prøvde var i hvert fall artige nok, og pumpa begynte å gå litt ekstra idet jeg var den siste igjen på laget mot to-tre andre. Etter hvert begynte jeg også å skjønne layouten på huset vi var i, og kunne lettere kommunisere med de andre om ting jeg så.
Et pluss er også at rundene var såpass korte (sjeldent over 5-6 minutter), slik at man ikke trengte å vente lenge med å «komme seg ut av VR» dersom man trengte en pause – jeg tror det er viktig for å sørge for at ting ikke blir for intenst over lang tid.
Jeg hadde egentlig null forventninger, med all min skepsis til at denne sjangeren kunne gjøres bra nok i VR, men sannelig om jeg ikke ser frem til dette kommer.
«Firewall: Zero Hour» slippes til PSVR en gang i løpet av året.
PressFire ble invitert til London for å teste dette spillet. Reise og opphold ble dekket av Sony PlayStation. Jeg måtte sitte i seks timer på Heathrow, yay.