(PressFire.no) Få spill har allerede før utgivelsen skreket like høyt om sin egen tilstedeværelse som «Hatred».
Det er derfor jeg nå går til min anmeldergjerning med et særdeles skjerpet hode.
«Hatred» ble første gang omtalt av PressFire i fjor høst. Da uttalte blant annet undertegnede at spillet ikke fortjente spesielt mye oppmerksomhet og burde bli tiet i hjel.
Vel, det skjedde ikke, og spillet er ikke bare gjort ferdig, det er også ute på markedet. Da er det på tide å bytte til anmelder-hatten, møte seg selv i døra, og se på hvordan det har blitt.
Da vi først hørte om spillet forelå det kun som et sett med korte videoer og en trailer av det tilnærmet sjokkerende slaget.
Oppdrag «verdens groveste spill»
Det var åpenbart at den polske utvikleren Destructive Creations hadde som formål å skape mest mulig blest på det mest åpenbare vis: å rope fryktelig høyt om at dette var VERDENS GROVESTE SPILL!
Med et slikt utgangspunkt er det på sin plass å forberede seg før man setter seg ned med sluttproduktet. Ikke for å stålsette seg for eventuelle grusomheter, men for å klare å sjonglere to tankebaner samtidig: selve spillet, og dets plass i samfunnet. I den grad det er mulig å skille disse to bør det gjøres, men begge to fortjener omtale.
Så, hva er dette?
«Hatred» er et skytespill, fortalt på skrå ovenfra, i tredjepersonsperspektiv. Spilleren kontrollerer en ikke navngitt person som har bestemt seg for at alt er fælt og alle andre er dumme, så da er det på tide å bevæpne seg og slakte ned alt som rører seg.
Vi har sett den samme rammen om et spill før, kanskje spesielt i det mye omtalte «Postal», men også «Grand Theft Auto»-serien og mer ukjente «Hotline Miami» har elementer av det samme.
«Innoverer» med tristesse
Det som likevel er nytt i «Hatred» er den totale tristessen, den formålsløse håpløsheten og det grunnleggende fraværet av menneskelighet.
Man starter spillet i kjelleren, med en raskt overstått treningsrunde med AK-47-en og håndgranatene, før det første menneskeofferet avrettes.
Vi får vite at det man i andre spill bruker medisinpakker og trylledrikker til, å gjenopprette egen helse, i dette spillet kun kan gjøres ved å gjøre slutt på de som ligger hjelpeløse på bakken.
Hvis man ser bort fra fiksjonsrammen «Hatred» jobber innenfor, er det et gjennomsnittlig godt produsert tohånds skytespill.
Volden ser i alle fall bra ut
Du styrer figuren med tastaturet og skyter med musen. Teknisk sett fungerer spillet som det skal. Noen småfeil trer frem fra tid til annen, figuren din kan for eksempel finne på å sette seg fast inne i en vegg, men spillet er helt klart gjennomført uten noe særlig å sette fingeren på.
Høydepunktet er det grafiske, det hele er holdt i en særs effektiv blanding av svart, gråtoner og en og annen rød flekk.
Vi er ikke helt på «Sin City»-nivå, men den overmåte avdempede fargepaletten bidrar i stor grad til å understreke den nærmest påståelig dystre stemningen.
For dette er dystert. Der har produsentene lykkes til fulle.
Filosofi kokt på spiker
De gjør i innledningen til spillet et nummer ut av hovedpersonen ikke har noe navn og at hans eneste motiv for å begå ugjerningene er et ustoppelig sinne.
Dette skjærer i løpet av spillet en smule med at han med jevne mellomrom lirer av seg kvasifilosofiske fraser om andre menneskers svakheter, i tillegg til at han på den ene siden insisterer på å være helt følelsesløs, samtidig med at han med mørk og salvelsesfull stemme erklærer at han «feel[s] your pain». Vel, det er tydelig at Destructive Creations ikke er helt der oppe, sånn filosofisk.
Vi har dermed et spill med noen små skjønnhetsfeil, et flott design og en ramme som i seg selv ikke er hverken lurere eller dummere enn i de fleste andre spill.
Kjedelig nihilisme
«Hatred»s store problem dukker opp etter en tids spilling. Det er nemlig ganske kjedelig. Der andre spill med samme mekanikk og/eller tematikk krydrer med humor, smart design av de forskjellige brettene eller i det aller minste en form for poengsum, er «Hatred» helt oppslukt av sin egen nihilisme.
Spillfigurer ellers, helter, skurker eller midt i mellom, har alle en eller annen form for fiksjonsbasert motivasjon for det de gjør, enten for seg selv, eller som verktøy for at spilleren får en belønning i form av en poengsum. Her mangler alt slikt.
Det eneste man skal er å knerte et visst antall pikselmennesker og så stikke av.
Etter noen timer ender man i et «samma det». Man blir rett og slett likegyldig, ikke til spillfigurens gjerninger, men til spillet selv. Og det kan da umulig ha vært meningen?
Interessant fenomen
«Hatred» er et spill designet for å bli gransket, studert og omtalt. Som spill er det ikke fortjent, men det er det kanskje som fenomen.
De polske utviklerne later som om de er modne og gjennomtenkte hobbyfilosofer, men det skinner igjennom at de egentlig bare liker å provosere, og tror de har funnet en fin og romslig nisje i markedet.
Når så spillet er her må det vurderes ut over spillmakernes intensjon. Hva er det og hva betyr det?
Det er på det rene at den kliniske volden i «Hatred» har sine paralleller i andre spill, inkludert de nevnte «Grand Theft Auto» og «Hotline Miami».
Men det er vanskelig å finne andre eksempler på en så uttalt kynisme og kulde som i «Hatred». Dette speiles i spillmekanikken, hvor mangelen på reell motivasjon bidrar til tomheten.
Man kan derfor se dette som en gjennomført oppvisning i fiksjonell nihilisme. Men det er vanskelig å finne noe budskap.
Hvis man skal melde noe er det naturlig at man faktisk har noe å melde, og det finnes rett og slett ikke.
Vanskelig å ta på alvor
Når spillprodusentene blir spurt, svarer de at de ikke egentlig har noe å si, de vil egentlig bare lage noe man kan avreagere med etter en lang dag jobben.
Sett i lys av dette blir det derfor vanskelig å ta «Hatred» alvorlig. Det er rett og slett for uintelligent til å bidra til noen form for samfunnsdebatt, og det er for kjedelig til å bli spilt særlig mye.
Det har en viss interesse som fenomen, ikke minst som studieobjekt for mediestudenter og -forskere, men da som et eksempel på at det definitivt ikke er de som roper høyest som fortjener mest oppmerksomhet.
Det lider under sin egen kjedsommelighet, og med mindre man skal gå i filosofisk sirkel og påpeke at det nettopp er det som er poenget, da er det ikke mye mer å hente.
Jeg skal likevel gi «Hatred» et lite plusspoeng for å illustrere et interessant fenomen: det spiller liten rolle hva slags figurer som bebor et spill. Jevnlig stilte jeg meg spørsmålet «hvordan ville dette vært om man byttet ut menneskene med zombier, roboter eller ville dyr», og svaret var alltid «akkurat det samme».
Det er nemlig interessant å oppleve hvor raskt man fullstendig overser det hovedfiguren faktisk bedriver inne i fiksjonen, og også hvor tåpelig han selv ser ut, som en vandrende parodi på en frakk-metal-fan.
Har det ingen ting å si hva spill handler om? Det er åpenbart noe å tenke over. Og for den tanken skal «Hatred» tross alt ha et lite nikk.
Jeg fryktet at jeg etter en del timer i «Hatred»s univers måtte avreagere med Disney-filmer og rødbrus. Men slik gikk det ikke. Den heslige historien og de overbrutale handlingene til tross, spillet ble etter få minutter redusert til en mekanisk øvelse av ren tivoli-karakter, og tilsvarende holdbarhet.
Dette er et spill for de som er interessert i spill som fenomen og som også synes det er gøy å analysere sin egen spillopplevelse. For alle andre finnes det utallige andre spill som gir mye mer.
NB! «Hatred» er lansert til Windows.
