(PressFire.no): «Assassin’s Creed» er blitt for stort for meg. Der, jeg sa det.
Det har vært noe med spillene som har innført nye ting, økt i skala og gjøremål – og dermed også økt timene som må legges ned i det.
I lang tid har jeg rett og slett ikke orket å spille ferdig et «Assassin’s Creed»-spill, nettopp fordi jeg aldri følte jeg greide å bite over mengden innhold.
Så da Ubisoft kunngjorde at de hadde gått «back to the roots» med «Assassin’s Creed Mirage», at de har skalert ned spillet for å fokusere på det som gjorde de første spillene bra, da måtte jeg jo følge ekstra med.
Og nå har jeg fått spille noen timer. Holder det lovnadene, eller har Ubisoft fylt på med alt for mye igjen?
Spillet tar for seg Basims reise fra uslepen diamant på gatene i Anbar til vaskeekte snikmorder i Baghdad på 800-tallet, og det var starten på denne jeg fikk spille.
For en historienerd er denne byen kanskje den mest interessante av de alle fra den perioden – et skikkelig verdensmetropol som samlet folk og fe fra alle verdens hjørner. Jeg så i min fire timer lange spillsesjon folk fra en rekke forskjellige land og religioner her, og spillet hintet om at man vil ta turen innom legendariske plasser som Visdommens Hus.
Men før det måtte Basim tråkke løypa.
I starten fikk jeg prøve meg på litt nasking – Basim får småoppdrag fra Devin, som er en slags tjuverilanger i Anbar. Flere av oppdragene Devin har fått kommer fra den mystiske Brotherhood-gjengen vi kjenner så godt fra tidligere spill, og Basim er ivrig på å imponere.
Han er lei av å tråkke rundt som en enkel tjuvradd (men det gir riktignok penger i pungen å snike til seg mynter fra tilfeldig forbipasserende, som du kan gjøre når som helst).
Et oppdrag var å få tak i dokumenter fra en pir som var viktige for brorskapet, og da var det bare å ta på seg sniketrusene.
Vi snakker om forholdvis enkle knep i ferdighetsposen her: Snik i gresset, plystre på vakter for å lure de unna og – selvfølgelig – hopp fra taktopp til taktopp. Å ta livet av noen var ikke nødvendig her, i stedet kunne jeg snike meg innpå for å stjele de nødvendige nøklene.
Etter hvert som historien går fremover tar Basim valget om å bli med i snikmordernes rekker, og jeg hoppet litt ut i spillet til treningen hans.
I et øde område har brorskapet satt opp en leir hvor de forsøker å følge med på de mystiske personene som danner The Order – og som må tas av dage.
Her kunne jeg vandre fritt og snakke med mange av de som bodde der, og gjennomføre treningen – som fungerer som spillets læringsdel. Kampsystemet leverer det vi forventer her også: Ikke for innviklet, men heller ikke banalt.
Du kan veive med sverdet med knappetrykk, men like viktig er parering og timing, og noen fiender vil slå så hardt at det eneste du kan gjøre er å gjøre et unnahopp.
Det er ingenting her som er ukjent for drevne «Assassin's Creed»-spillere – det minner veldig om slåssingen vi fikk i «Valhalla».
Verktøy som røykbomber virker ekstremt kraftige (du kan svippe mellom fiender og hamre på snikmord-knappen), mens Basim også er en superhelt: Han har nemlig et ultra-angrep som dreper mange fiender på én og samme gang.
Realismen flyr kanskje ut vinduet, men det er jo unektelig fett.
En treningsmontasje Rocky verdig får vår helt inn i rekkene til brorskapet, og et nytt tidshopp plantet meg inn i sentrum i Baghdad.
Der skulle jeg finne fram til «The Treasurer», en person fra nevnte skumlinggjeng. Et tips var kommet inn om at denne ville være på en auksjon i en større basar.
Her kommer oppdagelsesdelen av spillet fram, der du egentlig ikke får vite noe som helst om personen du skal ta av dage eller hvor denne befinner seg.
I stedet måtte jeg vandre rundt og høre på folk, snakke med enkelte av dem og finne ut av ting sjæl.
Ledetrådene jeg sanket ble samlet på en egen «investigation»-skjerm i menyene, som blir en slags variant av korktavle med tegnestifter og røde tråder (men som i praksis er en glorifisert quest-liste).
Det er kanskje mer en illusjon av at jeg gjør ting på min egen måte her, men det føltes likevel bra å få et lite avsnitt av spillet servert på en «åpen» måte som dette.
Etter hvert hadde jeg sanket nok informasjon til at jeg kunne både finne, konfrontere og ta samleren av dage.
Mission accomplished, og nye oppdrag tilgjengelig på tavla å ta av.
Og det er kanskje her spillet leverer på den mindre skalaen best: Jeg kan starte opp et oppdrag eller et sideoppdrag og fokusere på dette (noen har ekstra utfordringer som «ikke drep noen»), uten ti tusen millioner ikoner som forstyrrer meg.
Joda, «tårnene» fra tidligere spill er å finne også her (som «synker» deg opp med nærmiljøet), men det er ikke på langt nær så frustrerende stappfullt som før. Det er bedre, Ubisoft!
Spillingen min var ikke uten problemer, dog.
Jeg merket raskt at vakter var i overkant illsinte på Basim – bare jeg nærmet meg områder de var i var det full alert og kjeft å få.
Det er ikke akkurat veldig realistisk at jeg vandrer forbi et lager sammen med to hundre andre folk, men blir singlet ut og får ropt «hold deg unna!» til meg.
På et tidspunkt sto jeg for å høre på en dialog mellom noen folk rett ved siden av et område jeg skulle infiltrere – men en vakt litt bortenfor ble rasende av en eller annen grunn og ringte i alarmen. Få sekunder etter hadde jeg tjue fiender løpende mot meg for å drepe meg – uten at jeg hadde gjort noe som helst.
Denne overivrigheten kan derimot utnyttes, og jeg greide å lure unna mange fiender og så knerte én og én etter hvert som de returnerte.
Verre var det den gangen jeg skulle følge etter et par vakter inn til «The Treasurer». De fulgte meg fram til rommet hennes, gikk til siden, og da jeg vandret inn ble de alle fly forbanna og drepte meg. Jaja.
«Mirage» føles veldig ut som et spill til tider, der sniking i busker virker som en av-knapp for synet til fiender og mengder av lik stablet opp glemmes etter et par minutter med «HUH, WHO’S THERE?!». Å cheese spillet blir litt det jeg måtte gjøre.
Jeg har egentlig ikke så mye i mot akkurat det, egentlig. Rammene blir satt ganske tidlig, og jeg kan jobbe med og rundt dem.
Ut over dette har spillet den sedvanlige flotte visuelle stilen vi kjenner fra serien – nå krydret med nydelige områder i og utenfor Baghdads runde murer, som til tider er nydelig å vandre rundt i.
Fra de mer folkerike indre gatene i byen, kledd i fargesprakende tepper og stappfulle basarer kunne jeg tusle ut til bydelene rundt, som inneholdt kjøpmenn og smeder å kjøpe ting av.
Til tross for litt lav oppløsning på testversjonen var det mer enn nok til å imponere her. Å bare gli inn i folkemengdene på vei til moskeen, mens adhan runger i det fjerne er rett og slett magisk. Jeg håper også «Mirage» får en «Discovery Tour».
Stemmeskuespillet er også på topp fra det jeg fikk spille, og Ubisoft skal ha honnør for at hele spillet er tilgjengelig med arabisk tale – det vil øke innlevelsen betraktelig.
Jeg fikk riktignok bare skrapet litt i overflaten her, men spillet føles veldig «Assassin’s Creed» ut, bare i form av en tightere og mer strømlinjeformet pakke.
Det kan bare være en god ting for en serie nærmest beryktet for «bloat», føler jeg.