Annonse

Hot Wheels Unleashed

Hadde du vist dette til seks år gamle meg, hadde hodet mitt eksplodert.

Hot Wheels Unleashed

Hadde du vist dette til seks år gamle meg, hadde hodet mitt eksplodert.
9:36
9:58
Utvikler
Milestone
Utgiver
Milestone
Slippdato
30. september 2021
Plattformer
Pc, PS4, PS5, Xbox One, Xbox Series S/X, Switch
Annonse
9:58
9:36

(PressFire.no): Flere generasjoner bilinteresserte gutter og jenter har lekt med «Hot Wheels». Merket ble lansert av Mattel helt tilbake i 1968 for å konkurrere med Matchbox-bilene som kom allerede på femtitallet.

De ble kjapt en suksess, og allerede i 1984 kom det første «Hot Wheels»-spillet ut på Commodore 64.

Siden har de kommet jevnt og trutt, men jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri har hatt særlig lyst til å prøve noen av dem, selv om en del skal være «ok».

Jeg har alltid tenkt på dem som litt for glorete og barnslig, så derfor hadde jeg ikke store forventninger til dette heller, selv om skjermbildene så ganske så lovende ut.

Min opplevelse av spillet gikk i løpet av ganske kort tid fra «ok, dette er faktisk ikke shit» til «dette er jo faktisk ganske solide saker».

Det vi har med å gjøre er nemlig en kjapp arcaderacer med god fartsfølelse, flott grafikk og en god dose sjarm.

Det sitter

Å skulle lage en god arcaderacer er så visst ikke bare-bare, og noe av det aller viktigste er at kontrollsystemet er stramt, og harmonerer med banedesignet. Spillet foregår på de velkjente oransje og blå «Hot Wheels»-banene du husker fra barndommen, og det fungerer utmerket. Det er ikke snakk om noe nytt og intuitivt; snarere tvert imot, og tankene kan seile tilbake til både lekebil-lek på gutterommet og gylne øyeblikk fra nittitallets arcadehaller under spillets gang.

Drifting gjøres med å trykke lett på bremsen for å slenge ut bakenden, og av og til må man faktisk slippe opp gassen for å ikke havne i periferien. Spesielt på banene litt ut i spillet som byr på svinger som snirkler seg gjennom store kjellerstuer, skatehaller og garasjer.

Dette bringer meg videre til variasjonen i banene. Selv om det bare er seks områder å kjøre i, er de forskjellige banenes oppbygning såpass variert at man ikke går lei, selv etter en god del spilling.

Her kan det også nevnes at spillet kommer med et robust baneverktøy, der du kan bygge dine helt egne kreasjoner.

På banene er det også spredt diverse «boost»-soner og en del hindre (deriblant en sykt irriterende edderkopp som kaster spindelvev etter deg, slik at du blir sittende fast).

Disse hindrene er også hentet fra «Hot Wheels»-verdenen, men det er ikke å stikke under stol at det er sykt irriterende å bli sittende fast i et F@**ings spindelvev femti meter før mål, mens konkurrentene raser forbi.

Full gass

Konkurrentene på sin side gir hard motstand, og sammen med en del «kjipe» feller, må du belage deg på å starte en god del løp flere ganger, om du ikke kjører på absolutt letteste vanskelighetsgrad da. Et ekstra nivå mellom letteste og medium vanskelighetsgrad hadde gjort seg for å gjøre opplevelsen mer tilgjengelig for flere, mener jeg.

Man kan alltids spille mot andre på delt skjerm, eller kjøre på nettet, hvor jo motstanden er høyst variabel.

Kule biler

Alle bilene i spillet er modellert etter de ordentlige lekebilene, og det gir spillet en helt egen sjarm: De får riper i metallet, vinduer får merker, og krom-detaljene avslører etter hvert at de bare er laget av billig plast.

Dette er et sjarmerende grep og veldig mye kulere, enn om de hadde prøvd å etterligne ordentlige biler.

«Bilparken» består dog i hovedsak av modeller fra nyere «Hot Wheels»-serier, og det hadde vært kult med flere klassikere fra 60-70-80- og 90-tallet.

En annen ting som trekker litt ned, er måten man skaffer biler på. Dette gjøres ved å vinne (eller kjøpe for spillpenger) forskjellige «blind boxes». Disse inneholder en bil hver, men du får ikke se hvilken før du har betalt.

Jeg skjønner tegninga. Litt som å åpne en gave på julaften, men nå er jeg forholdsvis voksen og vil bestemme selv.

Det er heller ikke spesielt gøy å få samme bil flere ganger på rad, noe jeg opplevde.

«Hot Wheels Unleashed» er et godt arcadebilspill, og en av årets overraskelser i min bok. Det er ikke perfekt, men vel verdt noen timer foran skjermen.

Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.
Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Kjapt, supersjarmerende og stramt kontrollsystem.
Negativt
Overraskende vanskelig med en del kjipe feller og dårlig løsning for kjøp av nye biler.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Hadde du vist dette til seks år gamle meg, hadde hodet mitt eksplodert.
Hot Wheels Unleashed
Martin Gramnæs

(PressFire.no): Flere generasjoner bilinteresserte gutter og jenter har lekt med «Hot Wheels». Merket ble lansert av Mattel helt tilbake i 1968 for å konkurrere med Matchbox-bilene som kom allerede på femtitallet.

De ble kjapt en suksess, og allerede i 1984 kom det første «Hot Wheels»-spillet ut på Commodore 64.

Siden har de kommet jevnt og trutt, men jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri har hatt særlig lyst til å prøve noen av dem, selv om en del skal være «ok».

Jeg har alltid tenkt på dem som litt for glorete og barnslig, så derfor hadde jeg ikke store forventninger til dette heller, selv om skjermbildene så ganske så lovende ut.

Min opplevelse av spillet gikk i løpet av ganske kort tid fra «ok, dette er faktisk ikke shit» til «dette er jo faktisk ganske solide saker».

Det vi har med å gjøre er nemlig en kjapp arcaderacer med god fartsfølelse, flott grafikk og en god dose sjarm.

Det sitter

Å skulle lage en god arcaderacer er så visst ikke bare-bare, og noe av det aller viktigste er at kontrollsystemet er stramt, og harmonerer med banedesignet. Spillet foregår på de velkjente oransje og blå «Hot Wheels»-banene du husker fra barndommen, og det fungerer utmerket. Det er ikke snakk om noe nytt og intuitivt; snarere tvert imot, og tankene kan seile tilbake til både lekebil-lek på gutterommet og gylne øyeblikk fra nittitallets arcadehaller under spillets gang.

Drifting gjøres med å trykke lett på bremsen for å slenge ut bakenden, og av og til må man faktisk slippe opp gassen for å ikke havne i periferien. Spesielt på banene litt ut i spillet som byr på svinger som snirkler seg gjennom store kjellerstuer, skatehaller og garasjer.

Dette bringer meg videre til variasjonen i banene. Selv om det bare er seks områder å kjøre i, er de forskjellige banenes oppbygning såpass variert at man ikke går lei, selv etter en god del spilling.

Her kan det også nevnes at spillet kommer med et robust baneverktøy, der du kan bygge dine helt egne kreasjoner.

På banene er det også spredt diverse «boost»-soner og en del hindre (deriblant en sykt irriterende edderkopp som kaster spindelvev etter deg, slik at du blir sittende fast).

Disse hindrene er også hentet fra «Hot Wheels»-verdenen, men det er ikke å stikke under stol at det er sykt irriterende å bli sittende fast i et F@**ings spindelvev femti meter før mål, mens konkurrentene raser forbi.

Full gass

Konkurrentene på sin side gir hard motstand, og sammen med en del «kjipe» feller, må du belage deg på å starte en god del løp flere ganger, om du ikke kjører på absolutt letteste vanskelighetsgrad da. Et ekstra nivå mellom letteste og medium vanskelighetsgrad hadde gjort seg for å gjøre opplevelsen mer tilgjengelig for flere, mener jeg.

Man kan alltids spille mot andre på delt skjerm, eller kjøre på nettet, hvor jo motstanden er høyst variabel.

Kule biler

Alle bilene i spillet er modellert etter de ordentlige lekebilene, og det gir spillet en helt egen sjarm: De får riper i metallet, vinduer får merker, og krom-detaljene avslører etter hvert at de bare er laget av billig plast.

Dette er et sjarmerende grep og veldig mye kulere, enn om de hadde prøvd å etterligne ordentlige biler.

«Bilparken» består dog i hovedsak av modeller fra nyere «Hot Wheels»-serier, og det hadde vært kult med flere klassikere fra 60-70-80- og 90-tallet.

En annen ting som trekker litt ned, er måten man skaffer biler på. Dette gjøres ved å vinne (eller kjøpe for spillpenger) forskjellige «blind boxes». Disse inneholder en bil hver, men du får ikke se hvilken før du har betalt.

Jeg skjønner tegninga. Litt som å åpne en gave på julaften, men nå er jeg forholdsvis voksen og vil bestemme selv.

Det er heller ikke spesielt gøy å få samme bil flere ganger på rad, noe jeg opplevde.

«Hot Wheels Unleashed» er et godt arcadebilspill, og en av årets overraskelser i min bok. Det er ikke perfekt, men vel verdt noen timer foran skjermen.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Hot Wheels Unleashed

Positivt
Kjapt, supersjarmerende og stramt kontrollsystem.
Negativt
Overraskende vanskelig med en del kjipe feller og dårlig løsning for kjøp av nye biler.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode