(PressFire.no): Tenker man på spillselskapet 5th Cell er nok «Scribblenauts» blant det første som springer til sinns – det kreative DS-spillet som lot spilleren skrive det han ville lage.
Tenker man på «Hybrid» er det derimot lite som gir assosiasjoner til den lille karen med gummihanskehatten, men et noe særegent skytespill fra de samme folka.
Nei, det handler verken om genspleising eller sjangersjonglering i selskapets nyeste påfunn: på menyen står et Xbox Live Arcade-spill med potensial til å hekte.
Søk dekning!
Konseptet er, som det vanligvis er, ganske enkelt. Sett sammen to lag på tre og tre i små, isolerte omgivelser og tving dem til å samarbeide om å skyte hverandre.
Ingen sure miner her.
Det som derimot skiller «Hybrid» fra resten av spillene med samme utgangspunkt, er måten man navigerer de trange omgivelsene på.
Det blir feil å kalle det banebrytende eller originalt på noen måte, men uvanlig er det like fullt. Dekningsbasert spillflyt er jo ikke akkurat nye tyggepastiller for de fleste, men 5th Cell har i det minste gitt det en liten vri.
Istedenfor å kunne bevege seg fritt rundt på brettet og slenge ryggen mot det en måtte ønske, er man i «Hybrid» tvunget til å velge dekningsalternativ først.
Etter man har plassert siktekornet på den mest nærliggende støtteveggen, svever spillfiguren automatisk mot denne, og spilleren får kun mulighet til å svinge og øke farten.
Det er også mulig å velge ny dekning mens man fortsatt er luftbåren, men tilbringes mer enn et par ti sekunder i luften er ikke offerrollen langt unna.
Variant vs. paladin
Hva navnene på de to fraksjonene i «Hybrid» har til felles med historien er fortsatt uvisst, men den sentrale fremtidskonflikten er i hvert fall ikke ukjent: to hærstyrker slåss på alle verdens kontinent om tilgang til den ultimate ressursen, altmuliumet Dark Matter.
Til forskjell fra andre skytespill er valget av lag (eller fraksjon, som her) konstant, et middel utvikleren bruker for å lokke oss videre med på kampen til de definitive seiersherrer er kåret.
Når den overhengende konflikten dreier seg om innsanking av Dark Matter gjennom hurtige, sterile skuddvekslinger er det imidlertid ikke mye som gir en lyst til å gjøre en kampsak ut av det hele – og du trenger ikke engang være en gnier for å gi fullstendig blanke i hvem som ender opp med verdensherredømme, ei heller hvorfor.
Det som på den annen side fungerer veldig godt, er de faktiske kampene. Ikke bare bidrar det ovennevnte kontrollsystemet til at man har noe å sette seg inn i og tilvennes, men også belønningssystemet rundt gir insentiv til å spille videre. Ved drapsrekker på henholdsvis en, to og fire blir man gitt muligheten til å manifestere droner på et blunk, en mekanikk som raskt viser seg å prege hele spillopplevelsen.
Deres første oppgave blir å følge deg trofast rundt på brettet som en skyteskive for motstanderen, deres andre blir å sende avgårde potente salver mens du selv sitter trygt i dekning. Det er en smakfull liten gulrot – og gulrøtter blir det som kjent drapslyst av.
Belønn meg
Jeg tviler med andre ord sterkt på at «Hybrid» hadde stått på egne bein om man strippet det for alle staffasjene rundt: de opplåsbare våpnene, erfaringspoengene, delmålene man blir tildelt før hver kamp (som igjen gir ekstra erfaringspoeng hvis gjennomført), og så videre.
Heldigvis for «Hybrid» gjelder dette også de fleste flerspillerskytere som har oppnådd noe i nærheten av suksess, og det er for lengst etablert at belønningssystemet er en viktig komponent i den totale pakka. Det som derimot kan avgjøre livsløpet til et flerspillerspill er kvaliteten på belønningene, og disse holder jevnt over høy standard i «Hybrid».
Her fås blant annet granater som overstyrer motstanderens droner, ammunisjon som overfører helse fra motstanderen, samt muligheten til å se gjennom vegger for en kort periode. Alt ligger under fanen Abilities og brukes ved et lett trykk på skulderknappen i kampens hete.
Der livets krydder er så mangt, er «Hybrid»s krydder definitivt de forskjellige evnene.
Det store spørsmålet når det gjelder dedikerte flerspillerskytere er, med unntak, hvor lenge man lar seg manipulere til å spille videre - og etter syv timer med «Hybrid» kastet jeg inn håndkleet. Om håndkleets fall har å gjøre med min nese for mindre hektiske spillkalas, eller om det utelukkende skyldes «Hybrid»s begrensede frihet, er likevel vanskelig å slå fast.
Belønningene er mange og varierte, den overhengende konflikten langvarig, den uortodokse dekningsmekanikken spennende å bli kjent med. Når man begynner å innse at de fleste slagmarkene er relativt like og de fleste matcher som regel tar få overraskende vendinger, er det dessverre naturlig at pokalene i horisonten blekner sakte men sikkert.
På tross av dette tør jeg å påstå at «Hybrid» definitivt har potensial til å hekte, være det seg i syv timer eller 50. Det var i hvert fall veldig gøy så lenge det varte.
