(PressFire.no): Det har gått tre og et halvt år eller der omkring siden «The Legend of Zelda: Breath of the Wild» kom ut og bergtok (i det minste denne anmelderen) med sin totale overhaling av både «Zelda»-serien og åpen-verden-spill.
En oppfølger er som kjent på vei, men i mellomtiden får vi bryne oss på en avstikker som blander sammen det «Dynasty Warriors»-aktige spillet «Hyrule Warriors» med «Breath of the Wild».
Nintendo har dratt et lite ess ut av ermet ved å la Koei Tecmo leke seg med «Breath of the Wild»-innholdet, spesielt når koronasituasjonen har dratt i håndbrekket på de fleste utgivelser de selv jobber med, og det virker som om budsjettet har blitt jekket høyt opp, spesielt når det kommer til presentasjonen av spillet.
På mange måter er det et «Zelda»-spill tvers gjennom dette, selv om den sedvanlige gameplay-loopen man finner i senere «Dynasty Warriors»-spill er på plass.
Men er dette noe fansen av originalspillet bør kikke på, eller er det for annerledes for sitt eget beste?
Lagd med kjærleik
Fra du starter spillet til rulleskjermen går er det tydelig at spillet er laget med store mengder kjærlighet for originalmateriale. Her har utviklerne brukt om igjen og skrudd til det som er kjent – fra menyer og lyder til fiender og områder.
Musikken er nydelig, grafikken perfekt i synk med «Breath of the Wild» og både persongalleri og stemmeskuespill skikkelig bra.
For blodfansen er det vel dette som er det mest interessante: Spillet bugner over av historie og cut scenes som forteller masse om det vi bare fikk hint av tidligere – stikk motsatt av original-spillet hvor alt ble fortalt via noen få flashbacks.
Handlingen her er satt til tiden før Hyrules befolkning feilet med å stanse Ganon, elendigheten som kvestet landet og drepte alt og alle, i hvert fall før Zelda greide å holde han i sjakk fram til vår stumme helt Link kunne komme tilbake.
Om du er helt allergisk mot spoilere kan du hoppe over neste avsnitt, men dette er ting du får vite knappe minuttet inn i spillet:
Det hele starter med det siste minnet man samler i originalspillet, hvor alt håp er ute og Link dør ved Fort Hateno. Zeldas siste krampetrekning (som låser opp hennes latente gudskraft) stanser ikke bare slemmingene i området, men aktiverer samtidig en liten robothjelper dypt inne i Hyrule Castle, som ender opp med å reise noen måneder tilbake i tid.
Denne lille roboten blir en følgesvenn i det Zelda og gjengen reiser til de forskjellige rasene i Hyrule for å sanke piloter som skal bemanne de enorme mekaniske forsvarsbeistene som ble brukt ti tusen år tidligere for å stanse den evige plagen Ganon.
Har du spilt «Breath of the Wild» vet du jo allerede hvordan det går med hele greia til slutt, og for meg personlig var det noe litt motvillig å skulle starte en historie hvor jeg visste at alt skulle gå til fanden til slutt.
Likevel – den lille roboten var ikke med før, og jeg er jo en sucker for tidsreisespill. Kanskje den kunne endre noe?
Mye innhold
Der det forrige «Hyrule Warriors» var et slags merkelig sammenskrudd, men godt gjennomført kjærlighetsbrev til «Zelda»-serien som helhet, fungerer «Age of Calamity» som en «se, husker du dette fra Breath of the Wild?»-bonansa.
Til å begynne med føles det kanskje litt som om det bare skal være en nostalgitur, men spillet finner fotfestet og blir noe eget ganske kjapt – heldigvis.
Og vi får mer av velkjente helter, som kanskje ikke utvikles mye mer enn de stereotypiske personlighetene de har, men som det like fullt er fint å få et gjensyn med.
Generelt er nesten hver eneste scene stappfull av kule seanser og hendelser, og det spilles mye på elendigheten som vi vet kommer, der det både røskes og rives i forventningene dine.
Det hele utspiller seg i spesifikke oppdrag (altså er det ikke en åpen verden her), og disse velges fra verdenskartet vi kjenner fra originalspillet, som etter hvert blir stappfull av ikoner å velge blant.
Mellom hvert av storslagene kan du «hjelpe til» ved å gi fra deg noen av tingene du har sanket, og dermed fylle ut kartet mer.
For eksempel kan du låse opp en smed som oppgraderer våpen, butikker for å handle gjenstandene du ikke har funnet på krigsmarkene, forskjellige treningsarenaer og en rekke sideoppdrag (som alle føles ganske like, men som kan ha spesielle krav til fullføring).
At ting raskt føles likt er ikke veldig overraskende. Det er jo et «Dynasty Warrior»-spill i bånn, som kommer med sin sedvanlige «jank» og særegenskaper, og selv om spillet på overflaten ser ut som «Zelda» tvers gjennom, blir det kjapt tydelig at det er en helt annen sjanger her.
Fokus er på enorme slagmarker med bokstavelig talt tusenvis av fiender der du løper rundt for å ta over strategiske områder. Du er heller ikke alene, men vil backes opp av både historiefigurene (som du kan beordre rundt på kartet ved behov og hoppe mellom å kontrollere på et blunk) og en egen hær med snille soldater.
Det hele brytes opp med enkle gåter du kan gjøre enkelte plasser, men som regel løper du rundt for å stanse hærførerne som har tatt over små områder, og ved å ta disse presser du slemmingene ut av kartet.
Det er hundrevis av svake fiender som høvles over for å lade opp de sterkere spesialangrepene dine, men disse sterkere hærførerene har langt mer liv og har i tillegg en «skjold»-måler som må hakkes ned før de kan tas med et sterkere angrep. Disse angriper gjerne i etter hvert kjente mønstre som kan blokkeres ved å time riktige angrep, noe som igjen gjør de mer mottakelige for å hakke ned dette skjoldet.
Et av spillets store ankepunkter er muligheten til å spille som en rekke av figurene fra originalspillet. Her har du både Link, Zelda, Impa og alle heltene fra de fire rasene. Du har også en rekke overraskende figurer som jeg virkelig ikke trodde skulle kunne spilles, men som er gøy å prøve en gang eller to.
En latere utvikler hadde kanskje blåkopiert flere av heltene, men den gang ei – disse føles så forskjellige å spille at det hjelper veldig på å ikke gå lei den noe monotone slåssingen.
Link har forskjellige angrep basert på våpentype, Urbosa slenger rundt seg med lyn, Zelda bruker sheika-slaten, mens Impa er reneste Naruto der hun maner fram kloner av seg selv som angriper i tandem. Alle med vidt forskjellige måter å knerte fiendene på.
Absolutt alle angrep har et utspring fra hvordan figurene oppfører seg i «Breath of the Wild», noe som er imponerende. Ikke alle figurene er like gøye å spille derimot, og jeg falt ned på å bruke tre-fire som jeg virkelig lærte meg, og forbannet spillet litt når jeg måtte bruke noen andre.
Variasjonen er god, men spillet er fryktelig dårlig på å lære deg opp på hva de forskjellige figurene faktisk kan gjøre. Her kastes du ut i kamp uten noen forklaring på at knappene kanskje gjør andre ting enn du er vant til. Link bruker for eksempel ZR-knappen til bueskyting, mens den samme knappen detonerer lavasteiner hos Daruk, og setter ut symboler du må samle hos Impa.
Jeg liker å tro at jeg er flink på å hoppe mellom mange spill og kontrolloppsett, men det blir for mye. Her kunne utviklerne med hell vært litt rausere med opplæringen – gjerne stopp hele spillet og la meg lese meg opp. Spesielt når spillet introduserer den tiende spillbare helten på kort tid, og du bare blir bedt om å kjøre på.
Knappehamring
Når spillet er på sitt beste føles det som «Zelda»-slåssing på steroider, der du flyr rundt og knerter hundrevis av fiender – og de første gangene du møter store horder er det litt av et skue. Jeg elsker også at du kjemper med massevis av allierte folkeslag, noe som får verdenen til å føles litt mer sammensatt.
Spillet slår over i et ekstra tempo når de fire championene setter seg bak spakene på sine respektive divine beasts, som lar deg ploge over tusentalls fiender og skyte i stykker hele fjell. Du står aldri i fare for å tape disse kampene, men det er fryktelig gøy likevel.
Men når du står på bakken er det jo en «musou» dette, kallenavnet ofte brukt for «Dynasty Warriors»-spillenes spillestil. Det betyr at det er en knappe-smæsjer, der du belønnes for å hamre så mye du kan på de samme knappene igjen og igjen og igjen.
Komboer startes alltid ved å klaske X antall ganger på weak attack-knappen og går over til et trykk på strong attack-knappen – her står og faller spillet litt på om dette er noe du gidder å gjøre over lang tid, og det blir før eller siden ganske gjentagende greier.
Til hjelp har du også de fire sheika-triksene med bomber, frysing av tid for fiendene, isblokker og en diger magnet som du bruker til å slå tilbake angrep fra de største fiendene, som igjen gjør de åpne for større spesialangrep.
Også her har alle heltene du styrer forskjellige varianter med forskjellige effekt på fiendene, som igjen spriter opp variasjonen, men du vil alltid måtte hamre på knapper i et ekstremt tempo mellom hvert spesialangrep – som også alltid trigger den samme animasjonen.
Ikke alle heltene du styrer er like heldige i kontrolloppsettet heller, der spesielt Revali (som kan fly) virkelig får kameraet til å gå helt bananas.
Teknisk krøll
Og det er litt symptomatisk for spillet som helhet – det er litt kaos når det kommer til det tekniske.
For det er tydelig at Switchen ikke greier å henge med hele tiden her. Fiender popper inn fra intet når du løper rundt, bildeoppdateringen og oppløsningen stuper til kjellernivå rett som det er, og kameraet er til tider helt umulig å forholde seg til.
Spesielt innendørssegmenter reduseres til rent tøys når du prøver å dra av en kombo samtidig som kameraet sitter fast inne i en vegg. Også usynlige vegger, som for eksempel over små steinrøyser du ikke kan klatre over, stanser kameraet.
Sammen med en fryktelig stiv måte å løpe på ble det ofte at jeg bare måtte le over hvor frustrerende det var. Når nevnte Revali skal fly kjempekjapt mellom områdene, sammen med nevnte stive animasjoner og kamerarøsk gjorde det nesten helt umulig å se hva som skjedde.
Flere ganger tok jeg meg selv i å bruke kartet til å sende mine kumpaner til plassene jeg skulle og så ta over styringen når de var fremme – slik at jeg slapp å navigere dit selv. Det er ikke bra nok.
Hiv inn bildeoppdatering som treffer énsifret antall bilder i sekundet i enkelte situasjoner dersom du spiller med konsollen i håndholdtmodus, og det blir farlig nære makkverkstempelet - spesielt når du styrer en av divine beast-ene.
Men dette er (dessverre?) velkjente greier fra tidligere «Dynasty Warrior»-spill, og de av dere som har spilt tidligere spill og likt disse vil neppe synes det er verre her enn før. Om noe er dette sannsynligvis det beste spillet av sorten som finnes, takket være de mange lagene med krydder som har dryppet ned fra «Breath of the Wild».
Om du går fra «Breath of the Wild» og tror du vil få en fortsettelse på arbeidet der vil det nok føles litt bananas å gå fra Nintendos bransjeledende puss og gnikk til Koei Tecmos «dette holdes sammen med tyggis og gode tanker».
Det skjer heldigvis ikke alltid, og det er likevel ikke nok til at det knekker spillopplevelsen her. Faktisk får vi her en spin-off som på flere måter glir inn i hovedserien langt mer enn det jeg hadde sett for meg, både historie- og spillbarhetsmessig.
I så måte vil jeg si at det er verd en kikk, selv om du ikke er solgt på å skulle button mashe deg gjennom et spill.
Jeg elsker variasjonen i figurene du spiller, at verdenen fra «Breath of the Wild» er bevart så godt, og at historien gir blodfansen mye å sette fingrene i. Men repetisjonen i selve slåssingen og de forholdsvis like oppdragene man gjør gjorde at jeg måtte ha mange pauser for å ikke bli helt utbrent.
«Zelda»-fansen vil kanskje ikke forelske seg i kampsystemet her, men vil garantert sette pris på at spillet er blitt lagd med omhu for serien. «Mousu»-fansen vil få massse nytt, men kanskje bli litt forvirret av det som skjer dersom de ikke har spilt «Zelda». Uansett oser spillet sjarm og er tidvis utrolig festlig å spille, til tross for teknisk rot og dårlig oversikt over heltene. En sterk firer på terningen.
