«Indiana Jones and the Staff of Kings» begynner i kjent Indy-stil midt i et handlingsforløp. Doktor Jones roter rundt i gamle ruiner i Afrikas ørkener, Naziene ankommer, og vi er i gang.
Tre timer, flere flyturer rundt i verden, en del «forklarende» cut-scenes og mange døde nazier senere slår det meg: Hva er egentlig poenget med denne rundturen?
Moses’ legendariske stav skal tydeligvis graves frem. Så mye kan utledes fra tittelen, men jeg aner virkelig ikke hvorfor.
Selv om jeg har forsøkt følge med, og pliktoppfyllende sett gjennom cut-scenene (ikke det at spillet lar deg skippe de uansett), men målet for reisen? Si det.
Dessverre er denne uforståeligheten nokså betegnende for hele pakka. Hvorfor er dette spillet i det hele tatt produsert?
Å styre Indiana Jones’ armer ved hjelp av bevegelsesgjenkjenningen i Wii-kontrollene høres sikkert ut som god idé på papiret. I praksis funker det ikke like godt.
Utviklerne har tydeligvis spilt Wii-boksing, og portet deler av kontrollene over til Indy-spillet.
Etter å ha banket opp femten nazisvin på rad, ved å vifte spastisk med armene i været, begynner kontrollene å bli både ensformige og fysisk slitsomme.
Det er ingen garanti for at maskinen oppfatter hva du forsøker å utrette med bevegelsene dine, med mindre du holder inn B-knappen mens du vifter.
Dette smått «geniale» knepet gjør at Indy svinger pisken og drar fienden inn til seg. Fortsett å vift med armene, med B inne, og en velrettet skalle eller kne avslutter fienden. Jess, du leste riktig. Hold inne B, vift med armene, og 90 prosent av alt spillet kaster mot deg hopper i penalet.
Kontrollene for skyting er det for så vidt ikke noe galt med.
Pek på skjermen for å sikte, B-knapp for å avfyre.
Utførelsen er derimot til tider helt på jordet.
Fiendene står stort sett stille og skyter etter forhåndsdefinerte mønstre. Gjerne bak cover, og de treffer alltid.
For å overvinne disse skytterne av olympisk rang må du dukke ned bak cover og memorisere kulemønstrene.
Etter å ha kalkulert deg frem til når du kan stikke ut hodet er det bare på måfå å finkjemme skjermen etter kontekstsensitive punkter du må skyte på for å overvinne motstanderne.
Eksempelvis sitter mange sinte menn med pistol bak steiner i Chinatown og venter på en kasse fyrverkeri i fanget. I jungelen venter sinnagutta bak palmetrær og savner kokosnøtter i hodet.
Objektene som skal skytes varierer fra innlysende til helt umulig å finne før du tilfeldigvis sveiper over.
Flerspiller har det blitt plass til. Her kan to sette seg ned å ha det gøy med Indiana Jones, og gode, gamle Sean Connery i rollen som far.
Igjen; en god idé på papiret, men også her er utførelsen trist.
For ordens skyld, det er verken Harrison Ford eller Sean Connery selv som legger stemmene.
Hele spillet er så gjennomsyret av middelmådighet at det ikke finnes ord.
Dessverre (?) er det heller ikke elendig nok til at det blir morsomt.
Er det egentlig noe positivt å hente her i det hele tatt? Tja, svinge seg over avgrunner ved hjelp av pisken er gøy. De tre første gangene. Ikke at du kan gjøre det når du selv vil, kun der piskmerket dukker opp.
En kort flysekvens med Wii-remoten som spak er smått underholdene, og kan også spilles i multiplayer. Det siste anbefales likevel ikke, ettersom det rimelig raskt blir klart hvor simpelt og uresponsivt det virkelig er.
Forresten er ikke spillet det minste grafisk pent.
Kort og greit: Usj.
Indiana Jones-serien er på nær sagt alle vis et godt utgangspunkt for å lage et underholdende actionspill. A2M har heller valgt å sause Dr. Jones inn i en middelmådig smørje av Wii-minispill og bevegelseskontroller.
Å se en gammel åttitallshelt mishandlet på det grøvste blir spesielt trist etter nettopp å ha kost meg med gjengen i Ghostbusters.
Men det finnes én god grunn til å kjøpe dette spillet, og det er et helt annet spill. Inkludert finnes nemlig «Indiana Jones and the Fate of Atlantis» som bonus.
Dette er en av LucasArts virkelige aldrende perler innen pek og klikk-sjangeren. «Fate of Atlantis» er en klassiker og kan anbefales på det varmeste. Å anbefale denne pakka på dette grunnlaget, føles som å anbefale noen å skalle hodet i veggen fordi det er så deilig når man slutter.
Støtter man opp om dette ber man bare om å få servert mer av det samme. Nei takk.
PS: Det slippes egne versjoner av dette spillet til PS2 og PSP.
