ISTANBUL (PressFire.no): 05:25 gikk flytoget onsdag morgen. En kjapp tur fra Gardermoen til Istanbul skulle ta maks fem-seks timer med en mellomlanding i München.
En kan si at overraskelsen var stor da jeg våkna på flyet og fant ut at vi hadde landa i Nürnberg, en by nord for det egentlige reisemålet. Tankene begynte å rase:
Har jeg gått på feil fly? Hva gjør jeg nå? Nürnberg høres ut som Nürburgring. Står Top Gear og venter på meg? Kunne tenkt meg å kjøre en Bugatti rundt der, ass. Den har jo over tusen gamp. Gleder meg til det! Har jeg med meg lappen? München? Hva var jeg skulle der igjen?
Kapteinen annonserte noe på tysk over speakeren, og med mitt absurde multilingvistiske talent plukket jeg opp at ei heftig tåke hadde lagt seg over flyplassen der nede, så vi måtte vente litt her først, tanke opp, også fly dit når det var mulig.
Dette betydde også, til min bitre angst og forferdelighet, at jeg måtte sitte på flyplassen i München i minst syv timer. Og spise der. Mat. Noe tyskerne ikke er spesialister på.
Lommeboka var på genialt vis stappet ned i kofferten min, som sikkert allerede var i Tyrkia, men frykt ei: «Robin Hood»-Lufthansa mente at en unnskyld-kupong på ti euro skulle mette en sulten trønder som ikke hadde spist på et halvt døgn. Akkurat nok til en pizza-slice, fikk jeg høre. Jeg kjeftet meg til et par ekstra bonger og med frykt i munnen gikk jeg mot restaurantene.
Det hjelper ikke at høyere (sikkert tyske) makter hadde bestemt at vi skulle ha en heltysk uke i kantina på jobb i Dagbladet-bygget i Oslo allerede. Om du ikke har tatt hintet allerede: Jeg er ikke glad i tysk pølsemat.
Köln-turen til Kjetil og meg i starten av august for å dekke Gamescom bestod for det meste av klaging og sutring over det uansvarlig lave nivået på maten, godt hjulpet av et absurd fokus på Bratwürst og ihjelkokt potet.
Gjett da hvor glad jeg var for at den oktoberfest-pyntede dama i pizzasjappa ikke forstod engelsk og heller pekte mot en flyplasslokal pølse-boutique. Sukk.
Sju timer med smådupping, storspising av Twix og lesing av tyske aviser senere, kunne monitoren foran meg fortelle at flyet mitt var ytterligere forsinket. Denne gangen kun fordi Lufthansa hatet meg. Gråt og jammer.
Ny bong fra Lufthansa. Ny pølsemeny. Like sulten etter å nesten ikke ha rørt maten.
Heldigvis var det mat på flyet, som jeg etter hvert fikk most meg inn på.
Bratwürst.
Og potetbiter, halvt oppløst i erte-greier.
Jeg greier heldigvis å sove på fly, så med maten pent levert til tjukkasen ved siden av, var jeg plutselig i Tyrkia. Nå var det bare å finne en taxi, stavet TAKSi her nede, en oppgave jeg ikke hadde sett fram til.
Språkbarrieren var hard nok i Deutschland, så hvordan i all verden skulle det gå i en by fylt med tyrkere?!
Svaret er at jeg ikke vet en dritt om landet. Alle de jeg har møtt her så langt snakker flytende engelsk og er svært hyggelige, og en taxi kom kjapt til med en veldig jovial sjåfør som sa at turen til hotellet ville ta cirka 45 minutter.
Som han unnagjorde på femten. Sjåføren var ikke bare ekstremt dreven i å kjøre i 130 km/t i en bykjerne, men besatte også en utrolig evne til å sende SMSer og skifte kassetter samtidig!
Nå sitter jeg på hotellet midt på natta og skjønner ikke bæra av hvorfor jeg er lys våken. En lapp på bordet her kan fortelle meg at «Tuvaletter için lokking, seviyorum Assassin's Creed Revelations» betyr «Jeg leter etter dassen, jeg elsker Assassin's Creed: Revelations» uten at jeg helt forstår i hvilken sammenheng jeg skal bruke den infoen.
Vel, uansett skal jeg få spilt litt «Assassin's Creed: Revelations» for dere søte små lesere. Hva resten av denne turen byr på får dere selvsagt dokumentert grundig i nær fremtid.
Jeg skal blant annet farte rundt i byen og se på severdigheter som dukker opp i spillet sammen med han som er art director hos Ubisoft.
