Utenfor er alt merkelig. Bilturene gjennom de tomme gatene i Los Angeles får henne til å føle seg som Will Smith i «I Am Legend», som om zombiene venter rundt hushjørnene. Går hun i butikken klarer hun ikke å slappe av – for mange folk uten maske, for mange som ikke følger regler. Alene på parkeringsplassen øver hun på longboard.

– Jeg må alltid passe meg. Det er så mye infeksjon her.

For Sofia Hariz har det vært et slitsomt år. Turen hjem til Norge i oktober ble avlyst. Hjemmekontoret er konstant. Hun har nesten ikke møtt venner siden mars i fjor. Begravelser hun skulle vært i har blitt fulgt via skjermen. 30-årsdagen i Las Vegas ble til avstandsfeiring i «Animal Crossing».

Kino? Stranda? Kjøpesenter? Restaurant? Hollywood? Ikke snakk om. Ha'kke lyst. Kjenner mange som har blitt smittet der. Så, utadvendte Sofia er inne, inne, inne. Alene, men likevel ikke.

En kveld i februar strømmes hun ut på Twitch til noen tusen følgere av Easy Allies, den populære arvtageren til spillnettstedet GameTrailers, hvor hun gjester fra tid til annen. Vikingspill-fenomenet «Valheim» er blitt et slags anker i hverdagen, et norrønt spillunivers hvor hun kan kan hugge ved i timesvis med vennene sine.

‍

VIKINGLIV: Sofia og vennene i Easy Allies har en rolig kveld i «Valheim». Video: Easy Allies

‍

Livet bak lukkede gardiner i California er monotont, natt og dag går i ett, men i spillet har Sofia soloppganger, solnedganger, de gradvise endringene i naturen og monstre å denge på.

– Jeg sitter som en reke hele dagen, sier hun til strømmevennene og sukker.

– Ya'll shrimpin'? Kroppene våre kommer til å se så merkelige ut når vi blir eldre...

En av medspillerne, Isla Hinck, bryter inn.

– Oh shit, I'm getting fucked up over here!

Isla er omringet av grå demoner og sitter fast i noen ruiner. Idet Sofia løper mot henne for å hjelpe legger hun an en norsk tulleaksent – litt autentisk viking-stemning – som ville gjort Sigbjørn Johnsen stolt:

‍– Aill kåmm æn hellp ju!

‍Det synes ikke på Sofia, der hun gir seg i kast med å redde Isla, at dette – å dele spillgleden sin så ubesværet med verden - ikke er noen selvfølge for henne. Hun var nemlig en som gikk og passet seg lenge før korona skylte inn over verden.

Selv om hun har spilt siden barnehagen og gjort karriere innen spilljournalistikk og strømming har hun slitt med å kjenne at hun fortjener å være en del av alt dette. Hun har følt seg som en bedrager.

Hvordan skjedde det?

‍

‍

‍

‍Sofia er et barn av nittitallet. Vestby utenfor Oslo bød på et prototypisk forstadsliv, hun beskriver det som å vokse opp i småby-pastisjen fra «Edvard Saksehånd». Det virket som om alle husene var bygget fra samme tegning.

– Når jeg besøkte venner trengte jeg ikke spørre hvor toalettet var.

Hun likte He-Man bedre enn Barbie. Hun kunne gjerne sitte og skrive hele dagen, skulle bli forfatter når hun ble stor. Hun ønsket seg t-skjorter som ikke var å oppdrive i jenteavdelingen til klesbutikkene, dinosaurtrykk og Star Wars, så mamma måtte handle i gutteseksjonen. Og hun spilte.

I fire-femårsalderen hadde Sofia arvet den klassiske Game Boy-en. Foreldrene tenkte den kunne holde henne opptatt på åtte timer lange flyturer ned til farens slekt i Kenya.

Ninjaskilpadder, Pokémon og Mario i det lille propellflyet snakket et språk som kastet ball med fantasien hennes. Hun koste seg med «The Sims» av de samme årsakene som hun trivdes bedre med å dekorere dukkehuset enn å leke med det.

I spillene fant Sofia et vell av historier hun fikk ta del i og være med på å fortelle.

– Å sitte og spille for meg selv var veldig fredfullt. Jeg likte å være med venner, men også det å være alene.

Hun bygget hele fortellinger i hodet ut av de små frihetene spillene tilbød. Alt fra å kunne navngi Pokémon-laget sitt og befolke det med spøkelser til å velge rekkefølgen dragen Spyro skulle håndtere bosser og oppdrag.

– Jeg kunne feile mot en boss og ha det som en del av historien, si at «det kan jeg gjøre neste gang, nå går jeg på tur hit og gjør dette i stedet».

‍

STARTEN: Sofia husker ikke første gang hun spilte. – Det blir som å spørre noen om øyeblikket de tok opp en actionfigur. Det føles som at spillene alltid har vært der. Video: Konami / EA / Nintendo / Insomniac Games

‍

‍Det var i tenårene problemene startet. Skillelinjene framsto tydeligere da. Hvordan spillkulturen var vektet mot det maskuline. At «Grand Theft Auto: Vice City» var sett på som et ordentlig spill i større grad enn «The Sims». 

Og at hun var én jente blant mange gutter.

Hun veide fordeler og ulemper opp mot hverandre. Kanskje hun elsket «The Sims», men hun dyttet det bort for å spille «Battlefield», «Call of Duty» og «FIFA». Hun tenkte det ble enklere sånn. Ikke få slengt i fjeset at «du spiller bare jentespill» fra guttene hun hang med.

Etter videregående dro Sofia til England for å studere journalistikk. En lærer der ga henne ideen om at hun kunne skrive om spill. Snart var hun i gang for Gamereactor i Norge, dekket spillnyheter og konsollanseringene av PlayStation 4 og Xbox One, skrev anmeldelser og kommentarer.

– Da ideen ble satt i hodet mitt var det enkelt å tenke at det har jeg lyst til å gjøre. Men med det kom også tanken om at, ok, da må jeg spille alt og kunne alt.

‍Slik Sofia hadde tilpasset seg omgivelsene i ungdomstida, fortsatte hun som voksen. Å si «vet ikke» føltes aldri som et alternativ, på grunn av det hun følte folk ville si – eller tenke.

– «Hun er ikke en ekte gamer». Det er litt det samme som med «Star Wars». Visse folk er sånn «vet du ikke navnet på den planeten? Da er du jo ikke en ORDENTLIG fan!» Så jeg brukte mye av fritida på å spille bilspill og andre spill jeg aldri ville hatt lyst til ellers.

Summen av små og store signaler fra omgivelsene talte et tydelig språk. Noen hører til, andre ikke. Så der satt hun og terpet på firhjulte rundetider hun egentlig ikke brydde seg om.

Det var de direkte tilbakemeldingene, selvsagt. Måten medspillere snakket til henne på den tida hun ennå orket å konkurrere i skytespill med «Sofia» i brukernavnet. «Slut», «tilbake på kjøkkenet», «vi tapte fordi du er jente» – klassikerne.

Men som med spillene som ble snakka opp eller ned i ungdomstida var de fleste av signalene mer subtile, og gjerne ubevisste. Bare sånn det er. Ikke vondt ment. Eller ikke rettet mot henne. Ment som et kompliment.

Som hva slags reaksjoner venninner fikk om de sa de ikke likte et klassisk Zelda-spill versus når kompiser sa det samme. Eller når noen sa «herregud så kult at en jente vet om Call of Duty!» for så å henvise dem til jenteligaer. 

Eller alle gangene noen hæ-et og hmm-et over at hun ikke hadde spilt det og det spillet eller eid en spesifikk konsoll. 

– «Kan vi stole på at hun kan Nintendo når hun ikke har spilt alle N64-spill?» Og selv om du har spilt alt når du har blitt voksen så er det ikke nok.

‍

‍Hun har ofte følt at det finnes ett sett med spørsmål for menn og et annet sett for henne. Hvilken sjanger spiller hun? Hvor ofte spiller hun?

– Det er den gravinga. «Prøver du å komme frem til at jeg bare spiller mobilspill eller Sims?» Det er så inngrodd i alle at det er vanskelig å få øye på når det skjer.

Med «alle» mener hun også seg selv. Etter tiden i Gamereactor skrev hun til og med et blogginnlegg om hvor kult det var å være kvinnelig spilljournalist og hvor gøy det var når folk ble overrasket over at hun spilte. 

‍«Spillere elsker jenter som ikke bruker kjønnet sitt til å skille seg ut fra menn. De elsker spillere som elsker spill, men som bare tilfeldigvis er jenter.»

‍– Da jeg ble eldre og kom ut i verden, innså jeg at det ikke var sånn.

Hun minnes en episode to år etter bloggposten, den ene dagen på spillmessa E3 hvor hun hadde gått for kjole i stedet for t-skjorte og jeans og skulle intervjue en spillutvikler.

– Da jeg sa «forrige spill var kjempebra» måtte jeg nesten bevise at jeg hadde spilt det. Det var utspørring om historien min med spillet. Journalisten før meg og venner av meg som intervjuet de samme folkene fikk ikke de spørsmålene. Det satte meg ut, men jeg holdt kjeft, selv om det gjorde meg jævlig trist.

‍

‍I iveren etter å fremstå som kul jentespiller avfeide Sofia mye av det myke, søte eller ukonvensjonelle hun kanskje egentlig ville kost seg med.

– Det var visse ting jeg ikke ga en sjanse fordi jeg tenkte det var sånt jentete fjas. Jeg ga opp mye for å opprettholde ideen om at jeg spiller de spillene folk ser på som ekte spill.

Når disse ideene fikk feste seg i henne var det fordi de lot til å være premisset for å fortsatt høre hjemme blant spillene og spillmiljøene som betød så mye i livet hennes, fra den gameboyen og videre ut.

Den første gangen hun spilte «Left 4 Dead» med en romkamerat under studiene og gjennoppdaget spillegleden etter en pause i russetida. Å samle venneflokken på lille julaften for å denge løs på hverandre i «Tekken 3».

Eller de årlige gjennomspillingene av meditative «Journey», helt alene, noen timers sveveliv over rolige sanddyner i et fantasilandskap hvor hun kan lese sitt eget liv inn i medgangen og motgangen på den tause spillfigurens reise.

‍

FAVORITT #1: «Journey» traff Sofia tidlig i 20-årene. – Det er gratis terapi hver gang jeg spiller.

– Spillene har vært en kilde til å finne ut hvem jeg er og samle tankene. Det er i spillene jeg har lært mye av leksene som har formet meg moralsk, etisk og gjort at jeg har blitt mer åpen og nysgjerrig.

Slik var det med «God of War» fra 2018, et av de absolutte favorittspillene hennes. Der hun satt i California og spilte bød den norrøne koblingen med guder som Balder og Odin på en smak av hjemlandet. Sofia levde seg dypt inn i det vriene forholdet mellom brutale Kratos og hans pinglete sønn Atreus som må reise til Jotunheimen for å spre asken etter guttens mor.

Gjennom små og store øyeblikk og samtaler i det lange eventyret går Kratos går fra forknytt og følelsesmessig utilgjengelig gubbe til omsorgsfull far, som for Sofia toppet seg med Kratos’ formaning til Atreus om «vi må være bedre».

‍

‍FAVORITT #2: I «God of War» kjente Sofia seg igjen i Atreus, som er står mellom to kulturer.– I Norge er det sånn at om du sier du er norsk, så er du bindestrek ett eller annet.

‍

– Sånne ting fikk meg til å tenke på venner av meg med følelsesmessig utilgjengelige fedre som sier «du skal være guttete», og hvordan det kan ha påvirket dem.

Det var også noe annet som traff henne. Mens Atreus' far er en beinhard gresk krigsgud er han mer knyttet til moren, en norsk jotne som har lagt vekt på kunnskap og myke verdier i oppdragelsen.

– Man merker hvordan Atreus sliter med å balansere mellom de to sidene. Jeg kjente meg igjen i ham, med en far som har en kultur som er så langt fra det han er. Jeg er født i Norge, med norsk kultur, norske regler, moral, janteloven. Jeg glemte kanskje litt den kenyanske delen. Å prøve å knytte meg til litt av det. Det er i blodet mitt, ikke sant?

‍

Hjemme i Norge ga bakgrunnen hennes et ekstra lag oppå følelsen av å aldri passe helt inn. Ikke bare i spillenes verden, men også ellers - hun var norsk med bindestrek.

– «Hvor er du egentlig fra?» Jeg er fra Vestby. Er ikke det nok? Den gjør så vondt. Og jeg måtte late som det ikke var vondt i så mange år.

Sofia har hvit mor og sort far. Ute i verden kunne hun veksle mellom to tilværelser, alt etter årstidene.

– Jeg passerer ofte som hvit. På vinteren var det ingenting, men på sommeren var jeg mørkere i huden og hørte stygge ting på bussen.

De fleste synes det er fint å kunne speile seg i mediene de konsumerer. I oppveksten så nerden Sofia knapt noen som lignet henne selv i de nerdete filmene, tv-seriene eller spillene hun likte.

– Det nærmeste jeg kom var Pocahontas. Som ikke har noe med meg å gjøre, annet enn at hun har hudfargen min og håret mitt. Jeg vokste opp med helter som Harry Potter og Frodo, unge gutter.

Hun godtok at sånn var det, og gjennom ungdomstida og de tidlige 20-årene sine viste hun liten forståelse for dem som kritiserte mangelen på mangfold i spillene. Damer? Raser? Seksualitet?

– Jeg følte at, «representasjon betyr ingenting». Jeg hadde jo alle disse spillene jeg elsket hvor jeg ikke kunne se meg selv i det hele tatt. «Jeg trenger det ikke». Men det var noe jeg fortalte meg selv fordi jeg skulle føle at jeg passa inn litt mer. Om du klager, passer du ikke inn.

‍

De siste årene har det skjedd et merkbart skifte. Både i spillindustrien og i henne. Et kvart århundre etter at hun startet å spille er mange av de største spillene frontet av damer, og av folk langs hele spekteret av kulturer og hudfarger.

Sofia forsto først ikke den glade følelsen hun kjente da sørafrikanske Nadine dukket opp for å rundjule Nathan Drake i actioneventyret «Uncharted 4», men med spillfigurene «Overwatch» gikk det opp et lys.

Hun så Sombra – en mexicansk hacker – og tenkte «henne kunne jeg kledd meg ut som på Halloween». Noen sa til henne at hun «kunne cosplaya som en ung Ana», en egyptisk snikskytter. Og da hun oppdaget Anas datter Pharah, med kanadisk far, skjønte hun omsider hvor mye hun hadde savnet dette.

– Da jeg skjønte at hun var biracial var det «wow!» Jeg trodde ikke det betydde noe. Men det gjør det. Når jeg ser folk som ser ut som meg eller faren min eller tantene og onklene mine, gir det en følelse av at «jeg eksisterer». Jeg skulle ønske jeg hadde følt det som barn, og innsett at jeg ikke trenger å late som jeg er hvit hele tida, selv om folk tror jeg er det. Jeg kan være meg selv.

Hun flyttet til Los Angeles for å studere i 2017, og ble boende. Byen har sine nedsider, men  ingen her reagerer om hun sier hun er norsk.

Her har hun venner som både er spilljournalister, spillutviklere og stemmeskuespillere i bransjen. Å snakke med dem har fått henne til å føle seg mindre alene.

– Los Angeles er en by full av folk med bedragersyndrom. Jeg kjenner folk som har vunnet Emmy og likevel er dritnervøse, eller folk i spillindustrien som har oppnådd så stor suksess som du kan drømme om og ennå lurer på om de er bra.

‍

‍

Etter hvert har hun vært gjest i programmer hos internasjonale nettsteder som Machinima og Fanbyte, vært produsent og vert for IndieCade og e-sportekspert på talkshow og podcaster.

Hun har også blitt kjent med gjengen i Easy Allies, hvor hun har jobbet både foran og bak kamera. Det var etter at hun føyset bort «Animal Crossing» som et barnespill på streamen deres at noen ga det til henne i gave. «Bare prøv». Og Sofia, hun som en gang følte hun måtte skjule «The Sims»-spillingen sin, ga det faktisk en sjans.

Tidligere ville hun tenkt at det å pleie vennskap med søte dyr på en øde øy ikke var på samme nivå som å ha rundet «Demon's Souls» to ganger. At det å være flink til å pusle og dekorere og innrede ikke hadde samme verdi som evnene hennes i «Overwatch».

Nå endte hun opp med å bruke 900 timer på å bygge et eget spill inne i spillet. Uten å gjemme det bort. Isla fra Easy Allies spilte gjennom hele opplevelsen sammen med henne på YouTube.
‍

PANDEMISUKSESS: Sofia tror «Animal Crossing» har åpnet mange øyne blant folk som vanligvis ikke spiller den typen spill. – Vi trengte noe lett for å ta av for Covid-stresset. Video: Easy Allies

«Odo Island» var som en turné gjennom tingene hun elsket, all skrivegleden og dekorasjonsmoroa fra «The Sims» og «Godzilla»-nerdingen og dinosaursvermeriet destillert til en miks av laivrollespill og eventyrspill.

– Det tok meg et halvt år å lage. Jeg lærte meg å skrive spillmanus, hvor målet er å guide folk uten å si «du kan absolutt ikke gå dit», og la inn passord til mapper man måtte åpne.

Sofia tok på seg alle rollen som alle figurene man møter i «spillet» via kostymebytter (gjort i spillet), så Isla skulle få sikkerhetsvakter å snike seg rundt og mystiske hjelpere. 

Her var datamaskiner med passord som åpnet hemmeligstemplede dokumenter, Godzilla-dioramaer, ledetråder skjult i hieroglyf-koder og poetiske hyllester til varme kvelder i Kenya.

Under videoen ramlet kommentarene inn:

«Si hva du vil om 2020, men når har du ellers nok tid til å skape noe som er SÅ intrikat og sjarmerende?»

«Holy moly Sofia!»

«Dette er helt ærlig noe av det kuleste jeg har sett noensinne.»

‍

Mens Sofia venter på at pandemien skal gå over fortsetter hun det digitale vikinglivet etter arbeidsdagen som videoredigerer. Hun plukker bær, hugger ved og bygger hus med vennene sine og diskuterer hva som stresser dem på jobb eller irriterende naboer.

Verden der ute har kollapset, men noe inni henne har løsnet.

–  Å være spiller er så mange forskjellige ting, og hver person kommer med sitt unike perspektiv. Jeg innså at jeg ikke trenger å være ekspert på alt.

I et grønt og frodig nordisk landskap setter Easy Allies-kompis Don Casanova seg fast inni en busk. Han vrikker og vrir, vennene hugger ham fri, men spillet dytter ham rett inn i neste busk og han setter seg like bom fast.

- Jupp, dette er ett hundre prosent en bug, sier Sofia.

- Er du sikker, spør Don.

- Jeg håper det…

Hun stopper opp litt.

- År meibi ju'v bikåmm vånn vitt de neitsjør!

‍

‍

(artikkelen ble skrevet før Los Angeles gjenåpnet i juni, red. anm)

Denne saken er en del av artikkelserien «Norske spillere», og er produsert med støtte fra stiftelsen Fritt Ord.

Har du et tips om spennende spillere eller spillmiljøer vi kan skrive om? Send en mail.

Tekst: Martin Bergesen