(PressFire.no): Utviklerstudio Ember Lab er det bare å bite seg merke i med én gang.
Studioet satte seg selv på spillkartet med en fantastisk animert kortfilm basert på «The Legend of Zelda: Majora’s Mask», og har i flere år produsert reklamefilmer og andre animasjoner – men tydeligvis med et ønske om å lage sitt eget spill.
Da «Kena: Bridge of Spirits» ble vist fram for første gang var det tydelig at de også kunne å lage spill. Alt vi så imponerte, fra musikk til stemmeskuespill, grafikk og animasjon.
Dette fra et studio med under 15 utviklere.
Og «Kena» er ganske spesielle greier, men spillet bærer også preg av å være den første gangen Ember lager spill. Det er litt låst i fortiden, og selv om spillet låner fra noen av de beste som finnes, er mye av spillingen et hark tilbake til tidlige 3D-spill på godt og vondt.
Du styrer altså Kena, ei jente som ikke bare har magiske evner (og en like magisk trestav), men som også er en «Spirit Guide», altså en som hjelper døde personer med å komme seg videre.
Kena er på vei til et tempel høyt oppe i fjellene, men det viser seg at et eller annet uhumsk har skjedd – og da hun kommer over en landsby har en forferdelig hungersnød og sykdom herjet.
Det har resultert i at flere som har gått bort nå hjemsøker områdene rundt landsbyen, som er fylt opp med «korrupsjon» i form av ekkel råte og gugge.
På veien møter Kena søte små skapninger kalt «Rot» som kan kommanderes rundt til å enten bære på ting, hjelpe til med helse under kamp og stagge fiendene innimellom.
Utviklerne har tatt mye inspirasjon fra religioner og skikker i Japan og Bali både visuelt og tematisk i spillets histore – og spiller videre på «Majora’s Mask» og bruken av masker for å lede døde skikkelser inn i etterlivet.
Spillet fremstår som helt fantastisk nydelig å se på, nesten samme hvor du snur deg er spillet fylt av enten vakker jungel, nydelige fjellandskaper eller landsbydeler stappfulle av detaljer.
Animasjoner og musikk står også i stil, og gir spillet en audiovisuell ramme langt større utviklerstudioer bare kan sikle etter. Det er ikke noe tvil om at disse folka kan grafikk, og fotomodusen i spillet ble godt brukt for min del – jeg må ha over femti nye bakgrunner klare etter å ha spilt gjennom spillet.
Spillmekanisk låner spillet litt fra «Zelda», litt fra «God of War», litt fra «Assassin’s Creed» og litt fra «Dark Souls», men finner ikke helt balansen eller finessen disse spillene tilbyr i kamp.
Styring og progresjon er «Zelda» rett gjennom, der du låser opp nye egenskaper som en bue, en bombe og lignende – spillet forsøker seg på en slags tidsdynamikk med bombene som fungerer bra, men ellers er det ganske generiske greier.
Kampene mot mindre fiender er til tider bare fyllmasse, og er over ved å hamre på angrepsknappen noen få ganger. Vanskelighetsgraden jekkes derimot betraktelig opp når noen av spillets større boss-fiender kommer, og det hele glir over i noe som kunne vært lagd av From Software.
Gleden i disse kampene kommer mer fra å måtte lære seg de mange angrepene bossen har, som nesten alltid er fantastisk animert og gjerne har flere «nivåer» kampen gjennom – å dø er egentlig ikke så ille heller, takket være kort lastetid og liberalt med auto-lagring.
Flere av disse bossene er genuint spennende å slåss mot og belønningen for å slå de er ofte enda en nydelig scene, nok en gang mesterlig produsert (og gjerne nokså emosjonelle) – Ember Lab sitt varemerke, vil jeg nesten si.
Men i motsetning til «Majora’s Mask» greier dessverre ikke «Kena» å dvele lenge nok på figurene du møter (eller skal hjelpe) til at den emosjonelle payoffen spillet prøver litt for hardt å få til treffer godt nok.
For å hjelpe noen må du finne tre gjenstander som betød mye for de, noe som i stor grad går ut på å løpe bort til en plass, løse en banal «flytt gjenstand hit»-gåte eller knerte en mellomboss, og så ta stor-bossen.
Det er ytterst få overraskelser her, og formelen gjentas noen få ganger før spillet er over.
Der det audiovisuelle står til trampeklapp, greier ikke resten av spillet å henge særlig med.
Å bevege seg rundt i den nydelige verdenen føles gammeldags og litt for seigt, der dobbelhoppet ditt bremser deg i lufta – og kjedelige bugs gjør at man bommer på kanter eller setter seg fast i noen tilfeldige polygon-klumper.
Spillet trekker i håndbrekket hver gang jeg må bruke Rot-skapningene til å hjelpe meg videre også. Disse kan flytte på gjenstander du kan hoppe opp på, som fungerer okay, men innimellom må de forvandles til en større skapning som rydder unna korrupsjon for å la deg gå videre.
Da låses kameraet til en treig vann-aktig ulveskapning som sakte snirkler seg rundt. Spillet benytter seg av dette alt for ofte, og det er aldri gøy. Du blir bare stående å vente, mens du verken får styre kamera eller gjøre noe med fiender rundt deg.
Gåtene spillet serverer går liksom aldri noe særlig lenger enn å skrape litt i overflata heller, med noen plasser som kan nås gjennom å flytte enda flere steiner eller hoppe mellom blomster (som drar deg mot seg om du skyter de).
Det verste er kanskje at nesten all utforsking du gjør og gåter du løser alltid belønner deg med cash som bare brukes til å kjøpe hatter til Rot-skapningene. Hatter!
Du kan utstyre hver av de med alt fra blomster til luer og hjelmer, noe som ikke gjør de bedre – så hvorfor skal jeg gidde? Det eneste jeg får ut av det er at de passer mindre og mindre i det jeg går framover i den dystre historien.
Ut over presentasjonen av spillet er det ikke veldig ambisiøse greier vi får servert, med andre ord. Ikke at det nødvendigvis er feil for et spill som lanseres til nedsatt pris, men det blir likevel bare nesten.
Det som er her er alltid kompetent gjennomført (med unntak av den ulvegreia), og hele pakken er såpass tight at den aldri blir så kjedelig at jeg følte jeg ikke ville gjennomføre det.
Men dessverre er det liksom ikke mer å si om spillet. Spillet har ikke kilt meg på de riktige plassene, og da jeg var ferdig så satt jeg bare igjen med en «Jepp, det var jo helt greit, det».
«Kena: Bridge of Spirits» er til tider helt uimotståelig nydelig og engasjerende, men sliter med langdryge pauser med uinspirerte gåter og slapp plattformhopping.
Hele «rot»-konseptet føles litt halvgjort og, søte som de er, føles det ut som ren padding å bruke masse tid på å sanke penger til å kjøpe hatter.
På mange måter føles det litt som en moderne «Star Fox Adventures», om du har spilt det.
Et nydelig, solid spill som stiller seg i skyggen av spillene som inspirerte det og egentlig aldri utmerker seg på sin egen måte.
Og i likhet med til Rares dinosaurplanet går aldri «Kena» over til å bli direkte kjedelig. Håpet nå er at utviklerne får nok vann på mølla til å lage en oppfølger (eller noe helt nytt) som kan ta lærdommen herifra og bygge videre på det.
