(PressFire.no): Sporløse forsvinninger i Bermuda-triangelet, avskyelige snømenn i Himalaya-området, skjeggete menn som lager vin av vann.
I «Kholat» får jeg ta del i nettopp et slikt mysterium: Ni unge studenter drar gjennom den russiske ødemarka for å nå Kholat Syakhl – Dødefjellet, på godt norsk – men blir tilsynelatende jaget, skamfert og drept før de kommer fram (søk opp «The Dyatlov Pass Incident» for total konspiranoia).
I «Kholat» inviterer utvikleren med det ulekre navnet IMGN.PRO oss med på å utforske mysteriet gjennom deres briller. Dèt kunne dessverre gått bedre.
Uløst og uforløst
Kholat Syakhl. Ni studenter ved Ural Polytechnic Institute pakker snippeskene og begir seg ut på ekspedisjon mot Dødefjellet. Èn av dem blir syk underveis, og reiser trygt hjem. De resterende åtte dør av hypotermi og interne blødninger.
Samtlige blir funnet uten klær. Noen har etter skadene å dømme forsøkt å klatre opp i trær. Teltene deres er skåret opp fra innsiden i det som minner om en febrilsk flukt.
En av dem har mistet tunga.
Den jevne spillentusiast ville ha kalt «Kholat» for en «walking simulator» i mangel på bedre beskrivelser. «Kholat» slekter dermed på spill som «Dear Esther», «Gone Home», «Proteus», «Everybody’s Going to the Rapture» og nylig lanserte «Firewatch».
Her står omgivelsene i fokus, og det er bare å ta beina fatt – ingen unødvendig knappetrykking påkrevd, ingen meny-skjermer å lære utenat. Man skulle derfor tro at det heller ikke ville være nødvendig med instruksjoner, at det bare er å ruse på til man finner noe, men den gang ei.
Det største mysteriet med «Kholat» er nemlig i hvilken retning man skal gå.
Uoversiktlige Ural-fjell
I et spill hvor hovedmålet er å utforske og avdekke et mysterium, fortoner det seg som mystisk for meg at regien ikke er strammere.
Idet spillet sparker i gang får man ikke engang vite hvilken knapp som åpner kartet, eller hvordan man løper, for den saks skyld, begge deler livsviktig for mitt opphold i Ural-fjellene.
Jeg blir også konstant ledet inn på blindveier som åpenbart bare er implementert for å hale ut tiden, og sliter med å orientere meg i det snødekte terrenget. Akkurat sistnevnte lyder mer passende enn det er: Jeg sliter ikke med å orientere meg fordi terrenget er ulendt, men fordi det aldri kommuniseres hvor i all verdens land og riker jeg skal.
Kartet er heldigvis der for deg, sånn helt på gamlemåten (her er ingen hjelpesymboler eller interaksjon overhodet), og tilfører spillet et velsmakende hint av realisme. Likevel, driver man ikke med orientering på fritida er det fortsatt vanskelig å finne frem, og det i et tempo som får selv en palestinaskjerf-idealist til å tenke at tid er penger.
Merk mine ord: Jeg har opptil flere ganger skrudd av konsollen fordi jeg ikke gidder å tråkke taktfast gjennom mine egne fotspor for ørtende gang.
Ufullstendig uro
Med Unreal-motoren i ryggen fremstiller «Kholat» en vill og vakker ødemark. Vinden hyler, snøen laver ned og den knivskarpe fjellrøysa skjærer gjennom landskapet. Sukkerspinnforma steinskulpturer man ikke ser i virkeligheten går hånd i hånd med det russiske isødet, og jeg priser meg lykkelig over å sitte under et ullfora teppe i en varm sofa.
«Kholat» er med andre ord et spill som egner seg godt i bilder, og problemet blir dermed teknisk, ikke estetisk: Bildeoppdateringen i PS4-versjonen av «Kholat» lugger som en fire år gammel jente. Det lugger selvfølgelig ikke konstant, men nok til at det forkludrer spillopplevelsen.
Dette kan sikkert løses med en oppdatering, men bør strengt tatt være på plass når spillet blir utgitt.
«Kholat» ender derfor opp som et spill med svært godt utgangspunkt, før det går seg bort i manglende grensesnitt, rotete kartdesign og tekniske problemer.
Mysteriet om Kholat Syakhl er like pirrende som det alltid har vært, så en konspirasjonsfantast vil kanskje kunne se gjennom pølsefingrene hva lugging angår, men for meg er dette en eneste stor lapskaus av ubrukt potensial.
Kult at de har fått med Sean Bean som fortellerstemme, da.
«Kholat» ble sluppet til WIndows 9. juni, men til PS4 og PS3 8. mars.
