Før lanseringen av «Killzone 2» hadde de nederlandske utviklerne i Guerrilla Games litt å leve opp til. Flere år før lanseringen ble en video fra spillet vist fram for å demonstrere hvor kraftig PlayStation 3 ville bli – men videoen viste seg raskt å være en oppkonstruert skrytevideo. Så bra kunne da ikke et konsollspill se ut?
Da «Killzone 2» endelig ble sluppet en stund seinere, var det åpenbart jobbet mye for at spillet skulle kunne leve opp det imponerende (men falske) førsteinntrykket som var satt.
Og, utrolig nok, var ikke spillet så fjernt fra det man tidligere trodde ikke kunne være mulig å oppnå i et konsollspill – i hvert fall grafisk sett. Spillet i seg selv var en solid opplevelse, med massive og godt regisserte actionsekvenser som kom som perler på en snor. Selve historien var derimot så som så, noe som også kan sies om hvor originalt spillet egentlig var i det allerede godt befolkede skytespillsegmentet.
To år seinere er det altså klart for «Killzone 3». Siden sist har den nåværende konsollgenerasjonen fått modnet seg betraktelig, og få blir slått i bakken av detaljert, sylskarp HD-grafikk. Vi har sett det før, liksom.
Er ikke da forventningspresset overfor Guerilla Games også enda større enn sist, når de ikke lenger kan skjule seg bak HD-sløret, og denne gangen virkelig må vise hva de kan komme opp med innen spilldesign?
Fiffig start på skytefesten
Retningsmessig er det ingen revolusjon å finne i «Killzone 3». Det er ingen tvil om at vi fortsatt har med et rimelig lineært skytespill å gjøre.
Du finner ingen radikale grep på verken sjanger, form eller innhold – og idét spillet starter virker det egentlig som om ingenting har forandret seg siden «Killzone 2». Med unntak, selvfølgelig, av at du kastes inn i rollen som en av spillseriens ikoniske fiendesoldater, en såkalt Helghast.
Hva er dette for noe?
Et rimelig fiffig fortellingsmessig grep, skal det vise seg. Jeg skal ikke røpe for mye av handlingen, men introen – som også fungerer som et opplæringsbrett – er ikke et varsel om at vi nå får oppleve stillingskrigen på planeten Helghan fra den «andre» siden.
Fortsatt spiller du soldaten Sev, som seks måneder etter drapet på Helghast-bossen Visari befinner seg på planeten sammen med et knippe medsoldater – mens alle andre har flyktet. Det er ikke noe godt utgangspunkt for overlevelse, noe de mange intense kampene i spillet ettertrykkelig skal vise.
Grafikken er akkurat som vi kan forvente av Guerrilla Games: Helt utrolig! Den i utgangspunktet ugjestmilde planeten fremstilles på fantastisk vis, både med sylskarp og uhyggelig detaljert grafikk – men også musikken, lydbildene og -effektene gjør sitt for å sikre innlevelsen.
Men det som gjør «Killzone 3» til en enda mer intens og interessant opplevelse enn forgjengeren, er hvordan vi nå får oppleve mangfoldet på planeten når Sev og medsoldatene må kjempe – ikke bare for sine egne liv, men etter hvert også for hele menneskehets eksistens. Her viser Guerrilla Games en modning som kler spillserien svært godt, og for første gang kan vi ane at Sev & co. faktisk er interessante personligheter med egen vilje, i hvert fall til en viss grad.
Vi tas fra «Avatar»-aktige skogområder til isdekte landskap, og får underveis nok av muligheter til å leke oss med svært heftige våpen som garantert gjør vei i gørrete helghastvelling.
Move og 3D-grafikk krydrer opplevelsen
De mange scenene med tradisjonell skuddveksling – her er mekanismene helt like som i forgjengeren – brekkes opp av imponerende kuttscener, men også de påkrevde på-skinner-sekvensene der du skyter fra (og iblant styrer) forskjellige kjøretøyer.
Du har de tradisjonelle tanks- og snøscooter-aktige sekvensene, men kommer deg (i likhet med «Halo: Reach») også opp i rommet en tur. Men også spenstige brett med jetpacks og mech-drakter gjør helhetsopplevelsen akkurat så variert at du sjelden blir lei underveis.
Om du har lyst på en ny opplevelse, kan du også spille «Killzone 3» med PlayStation Move-kontrollere. Dette fungerer faktisk ganske bra, der du ser deg rundt og sikter med Move-kontrolleren, mens du beveger deg med enten håndkontrolleren eller bevegelseskontrolleren som hører til Move-systemetet.
Det er kanskje ikke like kjapt og presist som når du spiller med en PS3-håndkontroller, men det er uansett moro å se at bevegelsesstyrt skytespilling kan være mer enn den tradisjonelle «Time Crisis»-varianten. Jeg har av forskjellige årsaker ikke fått testet ut 3D-støtten, så den har jeg pent lite å si om.
Nytt i denne omgang er også at du kan spille gjennom historien med en kompis på samme skjerm, som da deles vertikalt – eller mot vilt fremmede i flerspillerdelen som av naturlige årsaker ikke er overbefolket i skrivende stund, og derfor ikke testet.
Dessverre er det ikke mulig å spille co-op med andre over nett, merkelig nok.
De som har spilt «Killzone 2», og likte det de så, vet altså nøyaktig hva de går til – og vil neppe bli skuffet. Som en direkte videreføring av historien fungerer «Killzone 3» svært bra, og selv om mye er av det samme sørger en mer variert og involverende helhetsopplevelse for at dette helt klart er det beste spillet i serien til nå.
Guerrilla Games har ikke funnet opp kruttet på nytt, men de har i hvert fall sørget for et durabelig smell når det først tennes på. Og, som det normalt er med slike serier, er en oppfølger uunngåelig. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til den, allerede nå!
PS: «Killzone 3» lanseres 23. februar, og er eksklusivt for PlayStation 3.
