KOMMENTAR (PressFire.no): I mars er det duket for kosekveld for den norske spillbransjen (denne gangen digitalt), der den årlige spillutdelingen i Spillprisen går av stabelen. Her skal spillene gitt ut året i forveien dras fram og kastes glans på gjennom en rekke prisutdelinger.
Prisene er todelt, der en fagjury bestående av spillutviklere skal vurdere spillene på teknisk (og håndverks-)nivå, mens en pressejury skal vurdere hvilke av spillene som var best. Pressen har samarbeidet om å velge ut vinnerne for Årets spill, Årets spill for liten skjerm og Mest moro for alle. Prisene har nytt stor annerkjennelse i den norske utviklerbransjen, og Spillprisen har alltid vært en fin avslutning på spillåret.
Denne gangen er det derimot uten spillnettsiden Gamer.no, som har blitt sparket ut av juryarbeidet etter seks år. De er blitt byttet ut med bloggen Spillbart, som sammen med GameReactor, Level Up og PressFire skal kåre og proklamere fjorårets beste spill.
Grunnen er et ønske fra Spillprisens nye komité, ledet av Produsentforeningen Virke, om å både rullere på hvem som sitter i juryen, og for å ha en bedre kjønnsbalanse der. En arbitrær og uforståelig grense på fire spillformidlere er tydeligvis innført, der én må ut for at én kan komme til.
Gamer blir dermed den eneste redaksjonen med fulltidsansatte spillskribenter som ikke får være med i den de facto viktigste spillkåringen i Norge.
Hvorfor ikke utvide?
Misforstå meg rett: Spillbart (representert ved tidligere Gamereactor-redaktør Suzanne Berget) er mer enn kvalifisert nok til å sitte i juryen, og inklusjonen av en ny blogg i panelet er verken problematisk eller kontroversiell.
Samtidig er tanken bak å ha med friskt blod og mer mangfold i dekkingen av spill utelukkende en bra ting.
Oppblomstringen av podcaster og blogger om spill de siste årene har vært med på å hjelpe en spillformidling her til lands som har ligget med brukket rygg i lang tid – og det er mange relevante og flinke røster som kan argumentere for at de burde få si sitt i en slik jury.
Men den åpenbare løsningen må jo være å utvide Spillprisen og få med flere stemmer, i stedet for å utelukke en av fanebærerne for det lille som finnes av profesjonell norsk spilljournalistikk her til lands – og som er den største og eldste av alle norske spillpublikasjoner?
Det er ingen praktiske eller tekniske grunner til å begrense seg til fire spillpublikasjoner. Om Game Awards greier å koordinere 132 publikasjoner fra 29 land til å stemme på 30 priser, bør det være mulig å få til noe hakket større her også.
Mindre legitimt
Gamer feirer 20 år i år, og har sittet i juryen i samtlige Spillprisen-kåringer siden 2014-utgaven, i tillegg til svært mange år i lignende kåringer før dette her til lands. Nettsiden ga en pondus til prisutgivingen, og de etterlater følgelig også et hull om de tas vekk på syltynt grunnlag.
Spillprisen vil ikke lenger kunne si at en samlet norsk spillpresse har vært avsender for kåringen, for eksempel. Det er synd for alle parter, ikke minst de som vinner, og det skaper en problemstilling om legitimitet som ikke har vært relevant på lenge.
Spillpressen i Norge valgte for åtte år siden å ikke lenger være en del av utdelingene til Gullstikka – forløperen til Spillprisen – etter hvert som det ble klart at bransjekåringen bare handlet om leverandørforeningens salgstall og egeninteresser, hvor spillpressen på mange måter bare skulle være nikkedukker.
Sånn sett føles dette som et lite gufs fra fortiden.
For prisene – og prisutdelingen – mister en hel del legitimitet i det spillene bare kan vurderes av presse som er håndplukket av utviklerne selv, selv om tanken bak var aldri så god.