Spillserier som «Professor Layton» og «Phoenix Wright» har for lengst vist at Nintendo DS er en glimrende plattform for de ofte oversette eventyrspillene. Etter detektivspillet «Hotel Dusk: Room 215» (som fikk grei mottakelse, men dessverre solgte dårlig) prøver heldigvis utvikler CiNG seg på nytt med oppfølgeren « «Last Window: The Secret of Cape West».
I «Last Window» er det også lagt mye arbeid inn i historien og måten den fortelles på, det har til og med en egen spillmodus som bare går ut på å lese deg opp på historien i novelleform, selv om du også selvfølgelig må spille deg gjennom historien.
VELSKREVET OG LANGDRYGT
Delene som fokuserer på historie kan føre til at det føles lenge mellom de delene du faktisk spiller, men er heldigvis ikke for ille og «Last Window» en innholdsrik verden du kan utforske, samt en glimrende måte å gjøre det på.
Selve maskinen holder du som en bok, altså rotert nitti grader, og med pekepinnen peker og klikker du deg rundt på den høyre skjermen, som hele tiden viser et oversiktskart over området du befinner deg i. Det ligger i tillegg knapper nederst på skjermen med én for interaksjon med andre personer, én for dører og til å undersøke interessepunkter du kommer over. I tillegg har du en oversikt over tingene hovedpersonen har på seg og en innholdsrik notatblokk, så høyreskjermen gir tilgang til mye informasjon, men er samtidig oversiktelig.
Ved å klikke vekk fra din egen posisjon på beveger du deg, noe men det gir god utsikt til den venstre skjermen som viser landskapet du beveger deg rundt i. En fiffig måte å vise spillverdenen på. For «Last Window» viser frem autentiske omgivelser og skaper en god ramme som både historien og spillmekanikkene trives i. Det føles som et samfunn langt unna vårt eget, samtidig som det allikevel ikke føles fremmed.
Handlingen i spillet er satt til 1980, noe du gjentatte ganger blir mint på gjennom detaljer som fasttelefoner med store telefonsvarere, «høyteknologiske» kalkulatorer med solcellepanel og biler som tydelig skal være fra perioden. Det er aldri noen tvil om at vi er i en amerikansk storby på begynnelsen av 80-tallet, hvor tidligere politimann Kyle Hyde passer perfekt inn, der han bor alene i en sliten leilighet.
DET LIGGER I DE SMÅ TINGENE
Etter nok en dag med ferdigmat og krangling med sjefen tar du over Kyle idet han havner i trøbbel. I utgangspunktet er problemene tilsynelatende små, som at naboens ring er borte og det er opp til deg å finne ut om den faktisk er stjålet, eller om den bare har trillet et sted eieren ikke kan finne den.
Disse små dramaene er en god måte for spillet å introdusere deg for mekanikkene som går igjen i hele spillet - spesielt hvordan bare noen få av mange objekter trengs for å løse en oppgave.
I begynnelsen kan det fort fremstå som en versjon av prøv-og-feil-metoden, men du lærer fort at ingenting er tilfeldig, og at ved å bruke de små grå er løsningen sjelden veldig langt unna.
På samme måte gjelder det å være skjerpet i de mange samtalene du møter på i spillet. Ikke bare kan nærmest alt og ingenting være relevant videre, men om du gir en person for lite oppmerksomhet kan du gå glipp av essensiell informasjon, på samme måte som du kan nå game over-skjermen ved å gi en figur for mye av tiden din. Om du ukritisk svelger det du blir fortalt kan du fort bli lurt – noe som skjedde da jeg flere ganger viste for mye sympati med en nabo med pengeproblemer.
Dette fører til at utfordringene i spillet ligger i å stille de riktige spørsmålene til de riktige personene, samtidig som du setter informasjonen du får i sammenheng med annen informasjon du har fått. Det andre aspektet er å bruke de tilgjengelige ressursene til å løse oppgavene som dukker opp - en blanding av hjernetrim og hvor flink du er til å utforske omgivelsene.
Gjennom det én ukes lange handlingsforløpet vil Kyle løse gåter, kryssord, legge puslespill og prate veldig, veldig mye. «Last Window» er veldig historie- og dialogdrevet, og en stor del av tiden går ut på å snakke med andre figurer.
For mange vil dette oppleves altfor tregt når spillet snegler seg i et hav av tekst og dialog. Men heldigvis er «Last Window» jevnt over så velskrevet at det ikke blir kjedelig, noe som egentlig bare skal mangle, med tanke på tiden som blir brukt til det.
Dette resulterer i en gjennomført spillopplevelse, som for det meste klarer både å utfordre deg, men også å trekke deg inn i atmosfæren. Dessverre er det helt på grensa når det kommer til tempoet i progresjonen, men «Last Window» er uansett et spennende tilskudd i en høyt elsket sjanger.
Dessverre tilfører det lite nytt og kan nesten føles utdatert, nå tre år etter «Hotel Dusk», men på en annen side - om det ikke er ødelagt så hvorfor fikse det? Eller?
Spillserier som «Professor Layton» og «Phoenix Wright» har for lengst vist at Nintendo DS er en glimrende plattform for de ofte oversette eventyrspillene. Etter detektivspillet «Hotel Dusk» (som fikk grei mottakelse, men dessverre solgte dårlig) prøver heldigvis
utvikler CiNG seg på nytt med oppfølgeren « «Last Window: The Secret of Cape West».
I «Last Window» er det også lagt mye arbeid inn i historien og måten den fortelles på, det har til og med en egen spillmodus som bare går ut på å lese deg opp på historien i novelleform, selv om du også selvfølgelig må spille deg gjennom historien.
Delene som fokuserer på historie kan føre til at det føles lenge mellom de delene du faktisk spiller, men er heldigvis ikke for ille og «Last Window» en innholdsrik verden du kan utforske, samt en glimrende måte å gjøre det på.
Selve maskinen holder du som en bok, altså rotert nitti grader, og med pekepinnen peker og klikker du deg rundt på den høyre skjermen, som hele tiden viser et oversiktskart over området du befinner deg i. Det ligger i tillegg knapper nederst på skjermen med én for interaksjon med andre personer, én for dører og til å undersøke interessepunkter du kommer over. I tillegg har du en oversikt over tingene hovedpersonen har på seg og en innholdsrik notatblokk, så høyreskjermen gir tilgang til mye informasjon, men er samtidig oversiktelig.
Ved å klikke vekk fra din egen posisjon på beveger du deg, noe men det gir god utsikt til den venstre skjermen som viser et 3D-bilde av landskapet du beveger deg rundt i. En fiffig måte å vise spillverdenen på. For «Last Window» viser frem autentiske omgivelser og skaper en god ramme som både historien og spillmekanikkene trives i. Det føles som et samfunn langt unna vårt eget, samtidig som det allikevel ikke føles fremmed.
Handlingen i spillet er satt til 1980, noe du gjentatte ganger blir mint på gjennom detaljer som fasttelefoner med store telefonsvarere, «høyteknologiske» kalkulatorer med solcellepanel og biler som tydelig skal være fra perioden. Det er aldri noen tvil om at vi er i en amerikansk storby på begynnelsen av 80-tallet, hvor tidligere politimann Kyle Hyde passer perfekt inn, der han bor alene i en sliten leilighet.
Etter nok en dag med ferdigmat og krangling med sjefen tar du over Kyle idet han havner i trøbbel. I utgangspunktet er problemene tilsynelatende små, som at naboens ring er borte og det er opp til deg å finne ut om den faktisk er stjålet, eller om den bare har trillet et sted eieren ikke kan finne den. Disse små dramaene er en god måte for spillet å introdusere deg for mekanikkene som går igjen i hele spillet - spesielt hvordan bare noen få av mange objekter trengs for å løse en oppgave.
I begynnelsen kan det fort fremstå som en versjon av prøv-og-feil-metoden, men du lærer fort at ingenting er tilfeldig, og at ved å bruke de små grå er løsningen sjelden veldig langt unna.
På samme måte gjelder det å være skjerpet i de mange samtalene du møter på i spillet. Ikke bare kan nærmest alt og ingenting være relevant videre, men om du gir en person for lite oppmerksomhet kan du gå glipp av essensiell informasjon, på samme måte som du kan nå game over-skjermen ved å gi en figur for mye av tiden din.
Om du ukritisk svelger det du blir fortalt kan du fort bli lurt – noe som skjedde da jeg flere ganger viste for mye sympati med en nabo med pengeproblemer.
Dette fører til at utfordringene i spillet ligger i å stille de riktige spørsmålene til de riktige personene, samtidig som du setter informasjonen du får i sammenheng med annen informasjon du har fått. Det andre aspektet er å bruke de tilgjengelige ressursene til å løse oppgavene som dukker opp - en blanding av hjernetrim og hvor flink du er til å utforske omgivelsene.
Gjennom det én ukes lange handlingsforløpet vil Kyle løse gåter, kryssord, legge puslespill og prate veldig, veldig mye. «Last Window» er veldig historie- og dialogdrevet, og en stor del av tiden går ut på å snakke med andre figurer.
For mange vil dette oppleves altfor tregt når spillet snegler seg i et hav av tekst og dialog. Men heldigvis er «Last Window» jevnt over så velskrevet at det ikke blir kjedelig, noe som egentlig bare skal mangle, med tanke på tiden som blir brukt til det.
Dette resulterer i en gjennomført spillopplevelse, som for det meste klarer både å utfordre deg, men også å trekke deg inn i atmosfæren. Dessverre er det helt på grensa når det kommer til tempoet i progresjonen, men «Last Window» er uansett et spennende tilskudd i en høyt elsket sjanger.
Dessverre tilfører det lite nytt og kan nesten føles utdatert, nå tre år etter «Hotel Dusk», men på en annen side - om det ikke er ødelagt så hvorfor fikse det? Eller?
