(PressFire.no): «Yakuza»-serien, eller «Like a Dragon», som den nå heter, er et japansk, sterkt historiedrevet gangster-epos satt til en åpen verden.
Det første spillet kom ut på PlayStation 2 allerede i 2005, og siden den gang har vi fått hele syv spill i hovedserien, i tillegg til en rekke sidespor som blant annet spillet denne teksten naturligvis skal handle mest om.
Mens brorparten av «Yakuza»-spillene foregår i moderne tider, er «Like a Dragon: Ishin!» satt til 1860-tallet – i en tid der Japan gikk gjennom store strukturelle og sosiale endringer.
Legg til personlige svik og bånd som brytes, og man skjønner fort at det altså ligger an til en dramatisk historie av nærmest teatralsk art.
Ikke at det er noe galt i det, for her ligger mye av seriens sjarm om du spør meg.
Når man ser det i tospann med en haug av ofte helt fjollete sideoppdrag, grenser det nærmest til det absurde.
Reise bort
Selv heiv jeg meg på «Yakuza»-serien under coronapandemien. Jeg hadde lenge tenkt å teste dem ut, men som vi alle vet kan dørstokkmila for å kutte ned back-loggen være ganske lang.
For å være helt ærlig så er jeg ikke særlig bevandret innen erketypiske japanske spill, og knyttnever som gnistrer og rare figurer får meg ofte til å skygge unna.
Spill som gjenskaper atmosfære er imidlertid kult, og med reiseforbud og en utferdstrang av dimensjoner fristet det med digital tur til Japan.
Og jeg ble ikke skuffet. Remakene av de første spillene, kalt «Kiwami», samt prologen «Yakuza 0» (som foregår på slutten av 80-tallet) ble pløyd igjennom på rekordtid.
Miksen av dramatisk historie og fjollete humor og sideoppdrag ga meg noe helt spesielt, og ikke minst et innblikk i japansk spillkultur. Altså det er japansk, men ikke for japansk.
Ser man på seriens popularitet i vesten er jeg heller ikke alene, og det er nok derfor man nå har lagd «Like a Dragon: Ishin!» på nytt, og lansert det i vår del av verden (spillet kom opprinnelig ut til PS3 i 2014, og kun i Japan, red. anm).
Om man skal være uforholdsmessig streng, kan man beskylde det for å være for likt hovedspillene i serien.
Dialogen, måten historien fortelles på og ikke minst det tekniske føles helt likt. Sistnevnte kommer vi tilbake til.
Mye innhold
Selv om historien denne gangen er satt godt over hundre år før de andre spillene i serien, treffer man på en rekke bekjentskaper fra tidligere, bare med nye navn.
Til og med hovedpersonen Sakamoto Ryoma, er nærmest en blåkopi av Kazuma Kiryu fra «Yakuza»-spillene.
Spesielt realistisk er det ikke, men jeg velger å sette det på fjollete-kvota, som jeg for øvrig er ganske raus med når jeg spiller disse spillene.
Mesteparten av spillet foregår i Kyoto - eller Kyo, som den het på den tiden – og mellom historieoppdragene, kan du vandre fritt rundt. Her er det en rekke forskjellige minispill, for eksempel gambling eller karaoke, samt restauranter og butikker der du kan spise og handle inn alskens varer du måtte ha behov for.
Altså slik som i alle de andre spillene.
Tidsperioden gjør naturligvis at man ikke kan stikke på arcarden og ta en runde «Out-Run», men dette blir det vanskelig å trekke for.
Slåssing overalt
Som i de andre spillene virker Japan også denne gangen å være et ekstremt farlig land. Du skal ikke vandre mange meterne før tilfeldige folk prøver å banke deg opp, og dermed er det bare å kvesse knokene eller flekke opp sverdet.
Kampsystemet føles også veldig likt som tidligere, men å sløye folk med katana-sverd eller plante neven i skallen på folk har god holdbarhet, selv om det tekniske ikke helt holder mål.
I og med at dette er i starten av det moderne Japan får man også tilgang på pistoler, men med et lurvete autosikte-system fungerer det nesten fascinerende dårlig.
I de aller fleste situasjoner kan man imidlertid klare seg på gamlemåten, så det blir sjelden for irriterende.
Slåssing er også ofte en stor del av sideoppdragene, men de kan også være av det man kan kalle det merkelige slaget; For eksempel gi en hjemmeboende latsabb tilbake troa på seg selv, eller hjelpe en forfatter med tittel på en bok.
Av de sideoppdragene jeg har vært gjennom, er det ingen som er like absurde som i hovedspillene, men det ble noe hoderisting også denne gangen.
Spillet disker også opp med et slags gårds-spill. Her kan du dyrke grønnsaker og lage mat, som du kan selge for penger. Det er ikke veldig avansert, men et fint avbrekk mellom all slåssingen.
I løpet av spillet må du også trene og låse opp nye knep og oppgradere og lage nye våpen. Det er altså nok å holde på med ut over de 25-30-timene det tar å fullføre hovedhistorien.
Hvorfor?
Jeg nevnte det tekniske tidligere, og her er det et grep jeg ikke forstår.
«Like a Dragon: Ishin!» er bygd ved hjelp av «Unreal Engine 4», og det ser helt greit ut, men ikke stort bedre en «Yakuza 0» eller «Yakuza Kiwami» (som er en remake av det første spillet).
I «Yakuza 6: The Songs of Life» , som kom i 2016, disket utvikler opp med en egenprodusert spillmotor kalt «Dragon Engine». Dette gav serien et massivt grafisk løft og ragdoll-animasjoner som gjorde kampene mye kulere å se på. Denne ble igjen brukt i «Yakuza Kiwami 2», som er en remake av det andre spillet (det er viktig å holde tunga rett i munnen her!).
Hvorfor i all verden har de ikke brukt «Dragon Engine» her? Det skjønner jeg bare ikke, og det er et spørsmål som gnagde ved meg gjennom hele spillets gang.
Jeg er helt sikker på at det hele ville føltes mye kulere og spille, og fremstått som mer teknisk moderne om man hadde flikket litt på den og dytta spillet inn der.
Oppsummert er «Like a Dragon: Ishin!» en solid pakke som nok kan underholde i et tresifret antall timer.
Like du «Yakuza»-spillene kommer dette garantert til å klø på de rette plassene inntil det åttende spillet er ventet på markedet til neste år.
Selv er jeg kanskje mer tilhenger av hovedserien siden den foregår i mer moderne tider, men dette blir veldig subjektivt, og ikke noe man egentlig kan trekke for.
