Vel, det var en løgn. Det er nemlig ikke ytret et eneste ord i løpet av spilletiden. Kommunikasjonen som foregår i spiller er originalt gjort i skisseaktige tegnebobler så ladet med barnlig sjarm at man får vondt i smilemusklene.
Du starter i en robotrottebefengt skrothaug, og bygger deg selv opp - bokstavelig talt, til en ikke navngitt robot. Du begir deg så ut på eventyr for å redde robotkjæresten din. Høres det Wall-E'esque ut?
Nja, humoren er kanskje lett og sjarmerende, men spillet har en helt annen type atmosfære enn det Disney er kjent for.
INTERAKTIVT KUNSTVERK
Grafikken i «Machinarium» er ikke noe annet en oppsiktsvekkende, og det spiller på en sentimental nerve, på samme måte som et dypt forankret og varmt barndomsminne ville gjort.
Om spillet gir deg trangen til å lage deg en kopp kakao med krem og tulle deg inn i et koseteppe, så er det ingenting å bli flau over, jeg antar at det er en helt naturlig reaksjon.
Det er ikke uten videre at tsjekkiske Amanita Design har tatt hjem priser for denne diamanten.
Utviklerene har flere flash-spill i porteføljen sin, og om man sjekker ut deres tidligere spill som «Samorost 1» og «Samoros 2» så skjønner man at denne varme industrimekaniske stilen er noe de har utviklet siden de begynte i 2003.
I dagens spillverden er det ofte større, bedre, og mer krevende som gjelder. Indieutviklerne valgte derimot å gå til motsatt ende av spektrumet, gå tilbake til det grunnleggende og levere et sirlig utført pek-og-klikk-puslespill i 2D uten noe distraherende flimsflams.
Det er følelsen som er i sentrum.
Ja, man kan faktisk påstå at dette er et interaktivt kunstverk.
GODT KOBLET
Det å ha et sentimentalt utgangspunkt i en kald verden er ikke videre noe nytt og ukjent, det har blitt gjort før.
Men derimot er det sjelden at det kjennes så ekte - spesielt når det ikke brukes tekst, men kun snakkebobler og ansiktsuttrykk til å underbygge stemningen.
Helhetsinntrykket blir unikt.
At det har blitt brukt mye tid på grafikken betyr ikke at det har gått på bekostning av selve innholdet.
Det å bevege seg i spillet er enkelt; du klikker deg frem - men roboten kan også strekke seg ut og bli høyere eller lavere når du måtte ha bruk for det.
Derimot kan utfordringene være utrolig harde og ikke alltid like logiske, men alltid morsom på en ufarlig og vennlig måte.
Det lønner seg å leke, og å ta seg tid. For å komme deg frem i verden må du både være en ramprobot og godt koblet, for de små grå må til tider virkelig til pers i søken etter de riktige svarene.
ARKADE-HYLLEST
Frustrasjonene kan bli mange, men om du står virkelig fast så har du heldigvis en hendig hinte-bok i spillet.
Sjansene for at du tar den i bruk er store.
Boken har også et element i seg som man får se flere ganger igjennom spilletiden - Amanita's hyllest til gamle arkadespill.
Hele spillet er jo i og for seg ganske retro, og det understrekes med disse klassiske minispillene som du nå og da må gå igjennom for å komme deg videre.
For å åpne boken må du først spille et spill som kunne ha blitt lansert på den første Gameboy-en. I alle fall minner den meg om en veldig, veldig forenklet versjon av undervannsbanen i «Super Mario Land».
Men husk å memorere det du ser så godt du kan, for så fort du lukker boka så er den låst igjen.
SKAPT FOR Å DELES
«Machinarium» er av den typen spill som er nesten helt og holdent uten action, men likevel vegrer du deg for å ta en tissepause.
Man er jo så nært målet!
En ekstra stjerne i boken gis på grunn av det enkle faktum at det er av den typen spill som kan spilles alene men også kan nytes sammen med noen, og som appellerer til et publikum som vanligvis kanskje ikke er spesielt interessert i dataspill.
To hoder tenker bedre enn ett, sies det, og delt glede er dobbel glede. Det sa min mor.
Det er derfor mye mulig at «Machinarium» kan være det perfekte spillet til å rekruttere kjæresten til spillverdenen, om man nå da har hatt problemer med det tidligere. Men ikke misforstå, det er ikke et spill kun for nybegynnere.
Det er lite som kan sies imot «Machinarium». Jeg skulle gjerne ønsket at spillet var lengre, og jeg ville gjerne hatt flere områder å besøke. Å avslutte etter drøyt seks timer spilletid føles som å forlate Paris uten å ha hatt tid til å sette seg ned for en kaffe og virkelig å nyte utsikten.
Samtidig koster spillet drøyt 20 dollar, så det er ikke videre store summene man må ut med, og det får det være verdt.
Jeg savnet også til tider en mulighet til å hoppe over animasjoner, da det er litt løping frem og tilbake.
Men tatt den korte spilletiden i betraktning er det ikke noe videre problem, og når du ser på bakgrunnen så ser du nesten alltid noe som underholder deg, enten det bare er beundring av tegningene eller en brødrister som vandrer vertikalt på rørsystemet.
I bunn og grunn er «Machinarium» et spill som treffer rett i hjerterota, og det er et trivelig avbrekk fra nåtidens hektiske spillstandard.
Du blir tatt tilbake til en æra der hovedingrediensene for et bra konsept var annerledes enn i dag, men uten at spillet på noen måte føles gammelt og utdatert. Det er en indie-perle som på ingen måte bør bli oversett.
«Machinarium» har garantert gitt utvikleren mersmak, og jeg håper på en like suksessfull oppfølger i nær fremtid.
Spillet kan kjøpes herfra.
