I USA er amerikansk fotball den største sporten av dem alle. Blant alle verdens sportsbegivenheter er bare «Champions League»-finalen sett av flere enn den årlige «Super Bowl»-kampen.
Men selv var jeg helt grønnsak på sporten og spillet inntil jeg fikk «Madden NFL 12» i fanget. Dette er derfor en anmeldelse av og for dem som ikke har særlig til peilig på sporten, men som kan tenke seg å gjøre noe med det.
For amerikansk fotball får gradvis mer fotfeste også her til lands, og skal en komme seg inn i sporten, er dette spillet et godt sted… eller, det er i alle fall ett sted å starte.
For dere som har spilt «Madden» før: Årets spill skal være rimelig identisk med fjorårets. Dere vet hva dere får. Men hva skal alle andre forvente seg?
Kunsten å lære underveis
Før jeg leser meg opp på sporten, på spillet, eller på kontrollene, klinker jeg til med en «Super Bowl»-kamp mot en kompis, som er enda mer amøbe på sporten enn meg selv. Det viser seg snart at alle timene og dagene jeg har brukt på «FIFA» og «NHL» ikke hjelper til stort annet enn at jeg kjenner igjen menyene. Skulle du være i tvil: Dette er en helt annen type spill.
Glem kontinuitet, oppbygning, pasningsspill og non-stop intensitet. Dette er et spill og en sport basert på taktikk, og som består av små, intense intervaller med lengre pauser.
Når ballen er i spill, høvler jeg og min motspiller hverandre ned som aks. Når den ikke er det, later vi som vi justerer taktikken – et aspekt ved spillet som krever like mye tid og oppmerksomhet som å faktisk løpe rundt på banen. Så lærer jeg meg å peise ballen opp banen før han lærer å stoppe meg, og jeg får til noen tilfredsstillende touchdowns. Kommentatoren slår fast at stillingen blir 21 [kunstpause] nothing.
«Madden NFL 12» er et nisjespill, som krever at du setter deg litt inn i både sporten og spillet. Det har kvalitet, realisme, og en uovertruffen omstendelighet. Valgmulighetene er nesten skremmende mange. Det har altså både kvantitet og kvalitet. Men ikke alltid i en heldig balanse.
En TV-opplevelse
«Madden NFL 12» er flinke til å få med stemningen en skulle vente at følger en NFL-kamp. Til publikums jubel blir spillerne ropt opp over anlegget når de kommer løpende ut på banen, blant hoppende maskoter og statiske cheerleadere. Man ser ymse personell og pressefolk gjøre jobbene sine i bakgrunnen, og gjennom et «håndholdt kamera» følger vi spillerne på nært hold.
Det hele er med andre ord lagt opp som en replika av en TV-produksjon.
Da er det kjedelig at verken kommentatorene eller reprisene av høydepunkter holder samme nivå som i «FIFA» og «NHL». Reprisene er sporadiske og merkelige, og kommentatorsporet bærer preg av en klipp-og-lim-tilnærming der fraser høres ut som de er resirkulert med egennavnene byttet ut.
Så er det selve gameplayet, da. Bare kontrolloppsettene er en utfordring i seg selv. Det er hele syv forskjellige oppsett avhengig av hvilken situasjon du er i (der det i andre spill gjerne har to, ettersom du er med eller uten ball). Når du er i angrep, er den største utfordringen å sende av gårde en krempasning til en av spillerne, som løper etter mønstere du har satt opp på forhånd. Hver spiller har en knapp tilknyttet seg, og du skal helst rekke å trykke på den før quarterbacken meies ned.
Får du sendt ballen av gårde, og den havner hos en lagspiller, gjelder det å beine oppover så langt som mulig – men ofte er du heldig om du kommer deg av flekken. Det er noen ordentlig saftige taklinger ute og går, og du skal virkelig jobbe for å unngå dem.
At spillet er såpass utfordrende gjør det desto mer tilfredsstillende å beine oppover langs sidelinja med en hel gjeng digre motspillere i full galopp etter deg, og få til en touchdown. Spillet kan være sabla treigt (såpass at det nesten er for spesielt interesserte), men uttellingen kan så absolutt være verdt det.
Ingen nye moduser
I forhold til tidligere spill er det ingen nye moduser i årets «Madden». Som sine broderspill stiller det derimot med blant annet oppdatert fysikk, i tillegg til litt mer dybde i de eksisterende modusene.
«Madden» består først og fremst av modusene «Franchise» (som tilsvarer sesongspill), «Be A Superstar» og det spillkortbaserte «Ultimate Team», i tillegg til onlinespill og småtteri. Det er også gode muligheter for trening. For nye spillere som vil ha action med en gang er «mini games» både lærerikt og morsomt. Der kan du for eksempel fokusere bare på taklinger.
«Franchise mode» har fått litt mer dybde i år. Blant annet blir spillere rangert etter hvor jevnt gode de er og hvordan det står til med selvtilliten. De vil også få tildelt roller og bli døpt for eksempel «fremtidens quarterback», noe utviklerne kaller et rollespillelement – og disse skal påvirke spillernes prestasjoner (noe du nok må sette deg ganske godt inn i spillet og spillerne for å merke noe til). Nå må man også gjøre kontraktforhandlinger i sanntid.
«Superstar»-modusen har på sin side fått en redesign. Når en spiller her får man trenerens innspill direkte på øra underveis, inn i din virtuelle spillers headset. Modusen er likevel, etter min mening, ikke så sterk som den i «NHL», blant annet fordi simuleringen mellom innhoppene fremstår som rar og uoversiktlig.
Online kan du organisere deg i inntil fem «samfunn» med rangerte kamper. Utenom gameplayet stiller onlinedelen også med tjenesten «On demand», der du kan se (spill-uavhengige) videoer fra NFL.com. Det som lå på lista da jeg spilte, var for eksempel en liten dokumentar om en spiller som har hatt kreft og kommet tilbake, og det finnes studiosendinger der de viser klipp fra- og diskuterer (ekte) kamper og spillere. Dette elementet ved spillet er veldig velkomment og godt gjennomført. Det eneste jeg savner er muligheten for å se filmene i fullskjerm.
Imponerende rammeverk
I alle disse modusene skilter «Madden NFL 12» med en enormt rammeverk. Både på og utenfor banen er det svimlende mange valgmuligheter og ting å være oppmerksom på.
Et eksempel på detaljfokuset er at man ikke bare kan velge mellom vanskelighetsgrader, man kan velge hvor vellykket CPU-en skal være på helt spesifikke aspekter av spillet, og hvor enkle eller vanskelige disse tingene skal være for deg. Slike lange, omfattende menyer går igjen i statistikker og taktikker og det meste annet.
Spillet har også imponerende muligheter for å lage spillere, lag, drakter og til og med stadioner. Felles for alle er at du har en masse muligheter. På disse tingene er spillet langt overlegent de andre EA Sports-kollossene.
Alt i alt kan det likevel sies at «Madden» biter over litt mye, og det krever innsikt, forståelse og interesse for å henge med i svingene. Det er et roligere og mer taktisk spill enn «FIFA» og «NHL», og det er ikke for alle. Mens rammeverket står stødig, finnes det også mange bugs og underfundigheter i gameplayet.
«Madden NFL 12» skinner kanskje aller mest når du spiller mot venner. Det er morsommere å lure en annen spiller med en uventet taktikk, enn det er å utmanøvrere en CPU. Dette er et svært realistisk fotballspill med en masse muligheter, men ikke særlig mer enn i fjor. Eier du forrige spill, går du kanskje ikke glipp av så mye om du står over dette. For nye spillere og ihuga fans, derimot, har «Madden NFL 12» mye å by på.
NB! «Madden NFL 12» er lansert til Xbox 360 og PlayStation 3 (testet).
