(PressFire.no) «Goddamn my man, you see I can't understand
Why you wanna say nigger to your brother man
Talking black pride, then you call yourself a nigger
Don't bring yourself down, 'cause it just don't figure».
Clawfinger
Jeg kan ikke huske å ha vært borti et dataspill som så likefremt konfronterer USAs fordomsfulle forhistorie, og samtidig plugger seg rett inn dagens turbulente tidsånd i statene.
En åpen verden anno 1968, fylt opp av rasistiske rødnakker, korrupte politifolk og hvite overklassefruer som sender foraktfulle blikk til mørkhudede.
«Mafia III» vier betydelige ressurser til å fortelle en engasjerende historie full av minneverdige personligheter, som er fanget i en evig syklus fylt av meningsløs vold. Disse gjentagelsene er imidlertid ikke en syrlig kommentar om Amerikas selvdestruktive historiearv, men bare de utilsiktede konsekvensene av et spill som ble sluppet før det var ferdig.
Halvferdig
For «Mafia III» er dessverre en bra lærepenge for dem som blir iltre når spillutgivelser utsettes. Har du valget mellom et velfungerende spill et halvår fra nå, eller et halvferdig spill nå med det samme – da lønner det seg å smøre seg inn med mye tålmodighet, og akseptere at gode ting er verdt å vente på.
«Mafia III» trenger desperat noen intensive måneder med finpussing, optimalisering og fjerning av bugs, så det er forbløffende at distributøren 2K Games likevel har valgt å slippe «Mafia III» på markedet nå - fremfor å vente til det faktisk var ferdig.
Men her sitter vi, med et frustrerende spill som er rundt sytti prosent imponerende, og rundt tretti prosent defekt. Det er ikke særlig tillitsvekkende at 2K Games har holdt tilbake anmelderkopiene av «Mafia III» verden rundt, for å forsikre at kritikkene dukket opp flere dager etter spillslippet.
Den typen kynisme er ofte en forkledning for intern uro, men la oss starte med det positive. Når det gjelder miljøskildringer, tidskoloritt og sterke personlighet scorer «Mafia III» høyere enn de fleste av sine sandkasse-konkurrenter, og betydelig høyere enn de to tidligere kapitlene i «Mafia»-serien.
1968 og bråk på kammerset
Vi tar et tidshopp til 1968; året Martin Luther King Jr. og Robert F. Kennedy ble myrdet. USA er mer enn noensinne preget av sosial uro; nasjonale traumer, rasesegregering, hat og frykt. Protestene mot Vietnamkrigen trappes opp på amerikanske universiteter, den kalde krigen er på frysepunktet og borgerrettsbevegelsen er splintret.
Det er i dette turbulente klimaet Lincoln Clay vender tilbake til hjembyen New Bordeaux (en fiktiv utgave av New Orleans) etter å ha tjenestegjort i Vietnam. Hans plan er å ta et farvel med venner og adoptivfamilie, før han drar videre for å starte et nytt liv i California. Isteden blir han dratt inn i problemene til adoptivfaren Sammy Robinson, en gangster som er i konflikt med den haitiske mafiaen.
Lincoln leder deretter et veldig ambisiøst kupp mot byens pengesentral, som ender med at alle han holder kjær blir brutalt henrettet. Lincoln selv overlever et pistolskudd rett i skolten, og starter en enmannskrig mot den italienske mafiaen i byen. Hans fremste mål er bossen Sal Marcano, men for å få has på ham må den italienske mafiaens jerngrep over New Bordeaux knekkes, finger for finger.
Nei, ikke den Lincoln
Som medlem av spesialstyrkene i Vietnam ble Lincoln ble trent opp i psykologisk krigføring av CIA, og han tar i bruk de samme nådeløse «Phoenix Program»-teknikkene til å angripe Marcanos kriminelle imperium.
Lincoln har god hjelp av korporal John Donovan, en CIA-kontakt med fleksibel moral og full tilgang til hemmeligstemplet informasjon. Han rekrutterer dessuten verdifull assistanse fra tre kriminelle overhoder. Den gåtefulle og lettere militante voodoodronningen Cassandra, som tok over styringen av den haitiske mafiaen etter at Lincoln myrdet forgjengeren hennes.
Den hissige fyllefanten Thomas Burke styrer den irske mafiaen, mens den gamle kjenningen Vito Scaletta (tilbake fra de to første «Mafia»-spillene) snur ryggen til sine italienske kollegaer etter at Sal Marcano prøver å få ham kverket.
Dette er et samarbeidskartell preget av skjøre allianser, som kan gå på tverke hvis noen føler seg forbigått. Deretter etablerer «Mafia III» et mønster som gjentas gjennom hele spillet.
Lincoln sendes til en ny kontakt som sitter på sentral informasjon om en av underbossene i byen. Deretter skaper man oppstyr i organisasjonen ved å utføre sideoppdrag som enten involverer: A) ødeleggelse av mafiaens inntektskilder, B), brutale avhør av mafiamedlemmer, eller C) total slakt av fiender.
Etter å ha skapt tilstrekkelig kaos får man endelig et oppgjør med underbossen, og deretter tar man over businessen i området – som delegeres til en av de tre samarbeidspartnere, og åpner opp hendige hjelpemidler.
Deretter gjør man den samme runddansen på nytt i neste bydel, og sånn går timene frem til slutten. Man står forholdsvis fritt i hvordan man tilnærmer seg disse oppdragene; enten man foretrekker å snike seg rundt og ekspedere fiender en etter en med knivstikk og nakkeknekking. Eventuelt storme inn, plaffe løs og sprenge dem i filler, eller skyte dem på avstand med en sniper-rifle.
Monotone oppdrag
Det er likevel en påfallende mangel av variasjon i oppdragene, som blir monotone lenge før de rundt førti spilletimene er unnagjort - men «Mafia III» har absolutt sine høydepunkter. De inkluder en stemningsfull skuddveksling i en forfallen, flomrammet fornøyelsespark; en action-sekvens i et digert hotell, og en bosskamp på en skraphaug pepret med eksplosive tønner.
Først mot slutten får valgene man tar seriøse konsekvenser for utfallet av historien, og det er flere forskjellige avslutninger her.
Den desidert største styrken i «Mafia III» er manuset, som er en Scorsese-film verdig. Rammehistorien fortelles i dokumentar-form; med opptak fra en senatshøring, intervjuer av Lincolns medhjelpere og motstandere, ispedd autentiske dokumentarklipp fra tidsperioden.
Hangar 13 har trolig brent av en formue bare på musikkrettighetene, med over hundre bidrag fra blant annet. Jimi Hendrix, Rolling Stones, Johnny Cash og James Brown (men ingen fra Nobelprisvinneren Bob Dylan).
Spillteknisk krise
Åpningsanimasjonen er i Kojima-lengde, men deretter er mellomsekvensene spredd ujevnt utover i historien. De er noe av det beste jeg har sett i denne sjangeren; preget av førsteklasses stemmelegging, klippestødig motion-capture og ansikts-animasjon som er langt over gjennomsnittet.
Desto mer synd at så mange av de andre elementene i «Mafia III» holder seg under gjennomsnittet. Enkelte ting er helt funksjonelle, om enn litt utdaterte. Bilkjøring og skyte-mekanikk fungerer brukbart, men kunne ha kommet fra ti år gamle «Scarface: The World is Yours» (der har du et undervurdert spill noen burde pusse opp til PS4!). «Mafia III» har angivelig vært under utvikling siden 2012, og noe sier meg at dette ville ha virket mer imponerende til den forrige konsollgenerasjonen.
New Bordeaux er en gjennomarbeidet boltreplass med bra størrelse og stor variasjon i miljøene, men er hemmet av visuelle problemer. Lyssettingen er tidvis hakkete, og sollyset som treffer vannet forårsaker en snodig pikselering som er skikkelig distraherende.
Kjører du bil i høy hastighet vil detaljene i miljøene poppe inn sekunder foran deg, og enkelte bygninger ser helt forferdelige ut på avstand, særlig i dagslys (absolutt alt ser forferdelig ut i bakspeilet, som er så defekt at det burde ha vært fjernet!).
Et annet problem er at det meste er tomme kulisser, der absolutt ingenting skjer mellom historieoppdragene. Sporadiske sideoppdrag åpnes opp i løpet av spillets gang, men langt fra nok av dem.
Man kan vie tiden til å samle Playboy-blader (med toppløse damer og en del håndplukkede intervjuer som fordyper temaene i spillet), Vargas-pin-ups og LP-plater – men uten å bli belønnet med oppgraderinger eller hjelpemidler er det vanskelig å holde motivasjonen oppe.
Man tilbringer også uforholdsmessig mye tid på å plukke opp tekniske komponenter til å overvåke telefonnettet, som på en eller annen måte åpner opp flere ting man kan plukke opp i miljøene. Noe som i stadig økende grad føles som meningsløs, monotont og gørrkjedelig «grinding».
Årsaken til at man frivillig utsetter seg for disse gjentagelsene er ikke bare en gripende historie, men miljøet alt utspiller seg i.
Tidsriktig og vågal samfunnskommentar
Lincoln Clay er en afroamerikansk mann (i alle fall på morssiden), som føler den fordomsfulle tidsalderen hvor enn han går. «Mafia III» håndterer rasismen på en forbløffende ærlig måte; som påvirker alle aspekter av spillet. Ikke minst i den ramsalte språkbruken, som er så full av «N»-ordet at spillet kommer utstyrt med en triggeradvarsel.
«Mafia III» er nyansert og nådeløs i sin skildring av USAs nære fortid, og den velskrevne dialogen hever seg langt over hva vi er vant til i denne sjangeren. Det meste sies likevel i miljøskildringene; sosiale kommentarer bakt inn i den åpne verdenen på en måte som føles nyskapende. Dessuten er det en sjelden sjanse for oss kritthvite europeere til å føle hverdagsrasismen på kroppen.
New Bordeaux er full av korrupte politifolk som benytter ethvert påskudd for å skyte deg ned, og trakasserer Lincoln bare på grunn av hudfargen. Politifolk tropper hissige opp mannsterke så fort forbrytelser blir begått i hvite overklassestrøk, men gidder knapt å reagere hvis noen blir drept i de svarte slumområdene.
Snuten lar seg selvsagt bestikke til å se den andre veien, så fort du har allierte deg med irske gangstere. På radioen babler konservative debattanter hånlig om borgerrettsforkjempere som ikke kjenner sin plass, og raser over at universiteter underviser om Nat Turner. Dette er et segregert samfunn der bybildet fortsatt er preget av «whites only»-skilt (de ble offisielt forbudt samme år, etter at president Johnson innførte
The Civil Rights Act of 1968). Rødnakkede kafeeiere fnyser «We don’t serve your kind here, boy!», og tigger nærmest om å få fjeset dengt hardt ned i nærmeste bord. Et samfunn der skurkene dekorerer hovedkvarterene sine med sørstatskorset, ikler seg variasjoner av KKK-hetter og kan overhøres mens de snakker om «uppety niggers».
Sjelden har det føltes så riktig å avlive fiender i et sandkassespill.
Selv om historien utspiller seg 45 år før «Black Lives Matter» ble et slagord, kunne mange av temaene her knapt vært mer dagsaktuelle i en tid der amerikanske politifolk plaffer ned afroamerikanere på løpende bånd, og politivold er et daglig tema i amerikansk presse. Det samme er opptøyer, unntakstilstander og massedemonstrasjoner mot politivold - så det er et åpent spørsmål hvor mye som egentlig har skjedd siden 1968.
Massemorderen Lincoln
Den sosiale samvittigheten i «Mafia III» blir imidlertid konstant motarbeidet av spillmekanikken, som fordrer at man slakter tusenvis av mennesker i løpet av historiedelen. Så det er kanskje ikke veldig kjemperart at politifolka ser skjevt på Lincoln, eller at fotgjengere er litt skeptiske.
Han er tross alt en kriminell massemorder med en bodycount som nesten matcher Pol Pot. «GTA»-serien får dette spriket mellom form og innhold til å fungere ved hjelp av store doser nihilistisk satire, men «Mafia III» tar de underliggende temaene sine på blodig alvor - og får dermed et identitetsproblem som grenser til ren schizofreni.
Det er likevel bagateller i forhold til de tekniske skavankene spillet er belastet med, og da regner jeg ikke engang med de velpubliserte problemene PC-versjonen sliter med.
Går på trynet 100 meter før mål
Ikke særlig tillitsvekkende at det første jeg opplever er en feil som fanger hovedpersonen i en bil som nektet å kjøre, og kun lar seg fikse ved å starte spillet på nytt. Det er bare å stålsette seg, for sånne skavanker vil dukke opp med jevne mellomrom helt til den bitre slutten.
Noen ganger forårsaker de tekniske problemene minneverdige, surrealistiske øyeblikk; speil som ser ut til å være «Silent Hill»-portaler inn i demoniske versjoner, der forvridde utgaver av Lincoln stirrer trassig tilbake lenge etter at han har gått sin vei. Andre ganger gir spillet bare opp, og kneler helt.
Undertegnede er vanligvis høvelig tålmodig når det gjelder feil i komplekse åpne verdener, som ikke har forminsket gleden med «Skyrim» eller «Fallout»-spillene – men «Mafia III» er såpass overlesset av plagsomme problemer at det blir en stadig større belastning.
Fem ganger måtte oppdrag gjentas på grunn av feilmeldinger som sendte meg tilbake til menyen, og minst like mange ganger ble jeg kjeppjaget av politiet fordi Lincoln plutselig nektet å hylstre pistolen sin på løpetur gjennom byen. Tre av de gangene endte han opp med å bli skutt rett i hodet, fordi bilen jeg kapret plutselig ikke ville starte. Supert. Bra jobba, spill.
Sånne frustrasjoner blir desto mer påfallende fordi «Mafia III» ikke er utstyrt med «fast travel», og stadig sender deg rundt på motsatt ende av et digert kart for å gjøre bagatellmessige ærender.
Du risikere stadig å kjøre i mange minutter, bare for å bli tatt av snuten innen du kommer frem – og så må du tilbake der du startet for å gjøre alt sammen på nytt. Argh. «Mafia III» scorer høyt der de fleste «åpen verden»-spill feiler: i historiefortellingen og rolleutvikling.
Det er synd at det scorer lavt på flere andre felt, og feiler der mange andre spill i sjangeren for lengst har lykkes. Det er mulig at fremtidige oppdateringer vil fikse mange av problemene, og at de visuelle svakhetene vil bli rettet opp på sterkere konsoller, men i sin nåværende stand er «Mafia III» en skranglete opplevelse.
De sosiale kommentarene gir «Mafia III» en kraft som er fraværende i andre åpne spillverdener, og det er vel verdt å kjempe seg gjennom frustrasjonene på grunn av historien, det sterke persongalleriet og de øyeblikkene der action-sekvensene overrasker oss med nye elementer.
Jeg skulle likevel virkelig ønske at man hadde tatt seg tid til å gjøre spillet ferdig, fremfor å slippe det på markedet i sin nåværende form. Dette scorer høyt som interaktiv historiefortelling, og som rasismesimulator i 1968. Langt fra like høyt som en åpen verden i 2016.
«Mafia III» er ute til pc, XBox One og PS4 (testet).
