Første gang vi så Mario, var han ikke så grei som vi er vant til å se ham i dag. Under det ganske dekkende navnet Jumpman var han egentlig en real slemming, som lenge hadde plaget kjempeapen Donkey Kong.
Hva annet kunne vel Donkey Kong da gjøre enn å kidnappe Pauline, dama til Jumpman?
Resten av historien kjenner vi, og siden den gang er Mario blitt en greiere fyr som stadig hanskes med å redde prinsessen fra diverse farer.
Når Mario nå nok en gang må til pers mot Donkey Kong i «Mario vs. Donkey Kong: Mini-Land Mayhem», er vi på mange måter tilbake der vi startet – for hvem andre enn Pauline er det ikke som på nytt blir kidnappet av Donkey Kong?
Denne gangen er det imidlertid ikke Mario selv som gyver løs på oppgaven. I fornøyelsesparken der kidnappingsdramaet utspiller seg, er det også en rekke mini-Marioer. Disse går rett på, uansett hva de støter på, og kan ikke stoppes når de først er satt i gang.
Din jobb blir derfor å lede veien ved å manipulere brettene rundt dem, direkte med DS-pennen på skjermen. Dette gjør du ved å bygge broer, sette opp stiger, og etterhvert lang mer avanserte manøvre som låses opp.
Størstedelen av brettene handler om å frakte mini-Marioene trygt til utgangsdøra, uten at de skader seg på veien - da må du nemlig starte brettet på nytt.
De som husker det klassiske puslespillet «Lemmings» - eller som har spilt de tidligere «minis»-spillene - vil finne seg til rette med en gang, for her er prinsippene og spillmekanismene temmelig like.
Etter hvert som brettene blir større og mini-marioene flere, er du nødt til å også kunne håndtere flere tanker av gangen. Flyttingen av stiger, broer, piperør, springbrett og mer til krever at du har tunga rett i munnen – dette er definitivt et spill som kan bli i vanskeligste laget for de aller yngste.
Det er ikke alltid lett å holde styr på hvor alle minifigurene er på vei, samtidig som du flytter rundt på de begrensede hjelpemidlene du til enhver tid har til disposisjon.
På slutten av hvert kapittel venter et bossbrett, der Donkey Kong majestetisk ruver på toppen. Han kaster tønner, bråker og gjør livet generelt surt for mini-marioene som du må lede til topps – en oppskrift som fortsatt fungerer glimrende 30 år etter det første «Donkey Kong»-spillet.
Og når spillet er slutt, er det langt fra slutt: En rekke minispill, muligheten til å lage egne brett som kan deles med andre og mer til, sørger for en god spillopplevelse som kan vare lenge.
PS! En liten ting som kan være verdt å merke seg med dette spillet, er at det ikke er sonefritt på DSi-maskinene – bare på de originale DS-maskinene. Vi forsøkte først med en amerikansk versjon på en DSi XL og en DSi, men der ville det ikke starte.
Straks vi satte det inn i en vanlig DS, var det grei skuring. Dette skjer oftere og oftere med DS-spill, så vær obs om du vil kjøpe spill fra en annen region enn maskinen din er fra.
