Når du samler verdens beste superhelter i ett spill, slenger Marvel-logoen på , og forteller at du kan invitere med deg tre andre kompiser hjem for et av de mest actionfylte spillene i år, sier det seg selv at produktet egentlig ikke trenger videre forklaring.
Vicarious Visions slenger i alle fall «Marvel Ultimate Alliance 2» i fanget på deg med overnevnte lovnader, og sverger til en større, bedre og mer tilfredsstillende opplevelse enn det forgjengeren fra 2006 tilbød.
«I'VE SEEN WAR; THIS IS JUST A CONFLICT»
For de som sitter utenfor Marvel-universet uten å ha fulgt med på tegneserier vil konseptet og historien virke veldig overbærende - både i forhold til fortellingens utgangspunkt og antall superhelter inkludert.
Heldigvis krever ikke spillet spesiell dedikasjon til noen av delene for å ha det moro - selv om det allerede ved første oppdrag gjøres klart at du bør ha kjennskap til visse elementer for at historien nytes til det fulle.
Superhuman Registration Act, som tvinger superhelter til å oppgi identitet, står nok en gang i rampelyset – og kommer igjen med konsekvenser som setter friheten til superheltene i fare.
Historien utforsker absolutt ikke nytt territorium, men er fortsatt godt fortalt. Den klarer å formidle viktigheten av temaene presentert, med et tempo og en fremførelse som bidrar til å trekke deg inn i problemstillingen.
På det intellektuelle nivået er det dermed ikke helt mørkt.
Du får også et omfattende valg ved avslutningen av første akt som dikterer hvilke oppdrag du tar til deg fremover - og dermed også hvilken avslutningssekvens du får ved slutten. Er ikke et spill fult av superhelter grunn nok alene, burde dette definitivt overbevise deg om at spillet er verdt et par gjennomganger.
Men til tross for historien, så handler ikke dette om å være kledd i spandex mens du filosoferer om politiske og personlige intriger - du er her for å dele ut juling, noe du får plenty anledning til å gjøre.
«YOU NEED A BIGGER HEALTHBAR!»
For de som spilte det første spillet, så er oppfølgeren basert på akkurat samme konsept, hvor du bekjemper fiender med slag, spark, enkle kombinasjonsangrep og heftige superkrefter.
Du velger deg ut fire forskjellige superhelter blant en liste med kandidater, og tar dem ut på en rekke lineære oppdrag. Skulle du finne ut at gruppen ikke er helt ideell for oppgaven kan du også bytte inn og ut medlemmer i sanntid.
Ikke alle superheltene er tilgjengelig fra starten av, men låses i stedet opp ettersom du kjører gjennom fortellingen.
Mellom hvert oppdrag vil du også måtte besøke alliansens hovedkvarter. Her kan du slappe av med noen simple trivia-spill, lete etter figurer å konversere med, spille gjennom tidligere oppdrag eller prøve deg på et fåtall bonusoppdrag det dessverre finnes alt for få av.
Utviklerne har gjort en respektabel jobb med å designe superheltene så forskjellige som mulig, selv om en del knep kan virke litt for gjenkjennelige til tider. Alle heltene har uansett ulike styrker og svakheter, selvsagt med de særskilte superkreftene som viktigste skille.
Bak kreftene og egenskapene ligger det også et nivå-system, hvor figurene tjener erfaringspoeng til å oppgraderer ferdigheter.
Dessverre er ikke selve systemet spesielt godt innarbeidet i spillet, og virker for det meste veldig overfladisk. Mye av dette grunnes de restriktive begrensningene du har på fordeling av poengene - noe som fjerner mye av fleksibiliteten ved å kunne eksperimentere.
Er du en av de som ikke bryr deg om RPG-aspektet kan det heldigvis settes på autopilot, hvor du da slipper å administrerere noe som helst.
«HULK SMASH!!»
Mangelen på variasjon er allikevel det største problemet med spillet, som allerede etter brett nummer to har utmattet det meste produktet har å tilby.
Strikken strekkes nok litt i lengste laget mot siste delen av spillet - et punkt hvor også selve historien faller litt sammen. Den blir ikke direkte uinteressant, men tar i bruk alt for mange klisjeer.
Den siste innspurten lider mest av dette. men er samtidig et velkomment tegn på at enden av eventyret nærmer seg, og således en helt grei avslutning.
Med både opplåsbart materiale, og muligheten til å fortsette med superheltene direkte over på grovere vanskelighetsgrader, har spillet nok av innhold til å forsvare inngangsprisen, og føles som en veldig komplett opplevelse.
Grafisk sett stiller ikke «Marvel Ultimate Alliance 2» noe spesielt svakt eller sterkt i forhold til forventningene, men selve koreografien på kampekvensene mellom oppdragene er i seriøs mangel på inspirasjon.
Detaljnivået er ellers relativt imponerende, tatt i betraktning av hvor langt kameraet faktisk er fra slagmarken.
Samtidig presser spillet inn ganske store mengder med samtidige fiender på skjermen - som sammen med effekter, prosjektiler og annet støy enkelte ganger kan resultere i at du mister litt oversikten.
Dessverre kan dette forårsake at bildet ikke alltid går like silkemykt. Ytelsesproblemer kan oppstå en sjelden gang når ting går unna på det verste, uten at det skjer ofte nok til egentlig å være brysomt.
Det største plusset går uansett til fysikkmotoren, som denne gangen virkelig får vist muskler. Det avhenger litt av hvilke superhelter du drar inn i kampen, men har du med deg figurer med sterke, omfattende superknep vil både stoler, bord, slemminger og alt annet som ikke er boltet fast fly så fort fienden viser seg.
Som i det første spillet er oppfølgeren også åpent for flere spillere - enten fra samme sofa eller over internett. Dette er selvsagt anbefalt framfor å spille med den kunstige intelligensen, som aldri gjør nok ut av seg til virkelig å gi utslag i kampene.
I tillegg virker det aldri som om intelligensen klarer å finne fram på kartet med mindre de har fiender å følge etter, noe som forklarer hvorfor utviklerne har implementert et system hvor de automatisk flytter seg nærmere når du roterer kameraet en annen vei.
«Marvel Ultimate Alliance 2» scorer høyt på de punktene som er viktig for denne type spill, men mangler fortsatt det lille ekstra for virkelig å gjøre det til en minneverdig opplevelse.
I likhet med originalen er spillet litt tilbakeholdent og repeterende av natur, og lener seg litt for mye på konseptet alene. Man skulle kanskje tro at selve ideen om et spill fullstappet med superhelter bæret seg selv, men det mangler faktisk litt mer i bakkant her.
«Marvel Ultimate Alliance 2» er fortsatt et flott produkt, og det er ingen ting i veien for at du ikke skal kunne få mangfoldige timer med moro ut av spillet. Allierer du deg i tillegg sammen med noen kompiser kan tittelen virkelig betraktes som en verdifull tilføyning på spillhylla, og et definitivt kjøp for de som elsket forgjengeren, eller for de som elsker co-op-spill som «Baldurs Gate: Dark Alliance», «Champions of Norrath» eller «Justice League Heroes».
