(PressFire.no): Vi har i grunn vært litt bortskjemte de siste fem årene når det kommer til «Spider-Man»-spill.
Etter en «evighet» siden det legendariske «Spider-Man 2»-spillet i PS2-æraen (basert på Toby Maguire-filmen med samme navn) fikk vi en reboot av serien med «Spider-Man» på PlayStation 4 i 2018.
Oppfølgeren satte oss i skoene til Miles, som var blitt kastet ut i det å være edderkoppmann i New York sammen med Peter Parker, og felles for begge spillene var at de var utrolig smidige opplevelser.
Insomniac Games hadde nemlig knekt koden på hvordan spillerne skulle bevege seg rundt på, og det gikk med utallige timer med å bare svinge seg rundt.
Nå har det gått tre år til, og enda et spill i serien er i anmarsj. Tre spill på fem år er sannelig ikke verst!
To helter med baggasje
Forvirrende nok heter også dette «Spider-Man 2», men det har jo vært såpass mange gjenfortellinger og nyutgivelser av superhelt-greier nå at de fleste som er fans har doktorgrad i å vite hva som henger sammen.
For de som likte de to forrige spillene er det både pose og sekk som tilbys: «Spider-Man 2» lar deg spille som både Peter og Miles, nesten samtidig takket være den lynraske hoppingen mellom dem (som tar knappe sekundet), med hver sine ferdigheter og gjøremål rundt omkring i storbyen.
En storby som for øvrig har økt en god del i størrelse siden sist – nå kan du i tillegg til Manhattan også boltre deg i Brooklyn og Queens over elva.
Det hele føles temmelig likt de forrige spillene, i hvert fall etter at en utrolig intens start har roet seg og du får dundret rundt i byen litt – her burde det meste være gjenkjenbart om du har spilt de forrige spillene.
Lite har skjedd i livene til våre to brilliante helter også, egentlig: Miles er fortsatt en skolegutt (som holder på å søke seg inn på college), mens Peter sliter med å holde på en vanlig jobb som betaler husleia.
Begge sliter derimot mer og mer med å sjonglere edderkoppaktivitetene og privatliv, og det skaper en stor del av spillets narrative gnissinger når venner begynner å se seg lei på at de nedprioriteres.
Spesielt når Peter og Mary Janes gamle kompis Harry Osborn, som hadde ligget for døden, plutselig returnerer frisk og raskt må det tas vanskelige valg.
To for én
Åja – og New York er under et enormt angrep fra Kraven the Hunter, da.
Sergei Kravinoff, som han heter, har et fanatisk ønske om å få til en verdig kamp til døden i ren Klingon-stil – og han har funnet ut at det finnes en haug av folk med superkrefter i New York som han kan jakte på.
Dermed er bakteppet lagt for konflikter av alle sjatteringer – to edderkopper som forsøker å rydde opp i gammel bagasje og å finne seg sjæli, og mer eller mindre konstante utfordringer som kommer av å være en superhelt som alle vil ta rotta på.
Sammensmeltingen av hovedhistoriene fungerer bra, der du når som helst kan ta over spillingen av den andre. Det fungerer i praksis sånn som i «GTA V», der du skifter til en annen spillbar karakter som befinner seg en eller annen plass på kartet (og gjerne står og tar selfier med innbyggere når du tar over).
Både hoved- og sideoppdrag er markert med hvem av spindelgutta som kan gjennomføre de, men du trenger heldigvis ikke å dukke opp med «riktig» edderkopp for å kunne sette i gang oppdrag. I det hele tatt føles denne oppdelingen av spillet veldig sømløst. Heldigvis!
På samme måte har også oppgraderinger og slikt blitt gjort så enkelt som mulig. Erfaringspoeng deles, men du kan velge om du vil oppgradere Miles eller Peter – eller spesialkreftene de begge deler. På samme måte deles også alle samleobjekter, som låser opp gadgets og et vell av drakter.
Samspillet mellom de to – og et overraskende antall andre superhelter- og superslemminger – fungerer knallbra, humoren sitter i kjent stil løst, og dialogen er som regel god.
Utrolig fett
Men det er i gameplayet spillet skinner.
Det er jo kanskje litt som forventet, men det er bare å ta av seg hatten igjen – herregud så fett det er å svippe rundt i byen og banke opp bad guys.
Alt du gjør er silkemykt, og det virker nesten å være forhåndsprogrammert når jeg i ett øyeblikk tar salto gjennom gatene, før jeg i det neste svipper mellom beina på en skurd, klisterer tre opp på en vegg, drar geværer ut av hendene på en femtemann og så zapper en siste med strømevnene til Miles. Alt med animasjoner som glir over i hvdet må ha tatt evigheter å sy sammen.
Og det er alltid noe å gjøre: Det er gjenger som plyndrer, brannmerker og tenner på overalt – samme hvor du vrir og vender på deg er det kriser.
For ikke å snakke om at både enkle grupper med tjuvradder som gjør innbrudd i musikksjapper og Kravens gjeng virker å sette de fleste lands hærer i mindretall – og er alle utstyrt med rakettkastere og automatgevær som de bruker villig vekk midt på dagen.
Det skaper jo mye å gjøre, om ikke annet. Og mange muligheter til å gyve løs på fiendene, selv om det føles som jeg slåss mot kopier av de samme folkene igjen og igjen.
Insomniac virker å ha gått over store deler av spillet med «la oss gjøre ting fetere»-lupen for å ta litt luften ut av repetisjonsballongen, eksemplifisert av tilfeldige møter med kumpanen din helt uten forvarsel rundt omkring i New York – i det du kommer fram til et pågående ran kan det være at Miles eller Peter allerede er på plass for å rydde opp!
Å slåss side om side med andre inviterer til vanvittige komboer som ser så ufattelig kule ut at jeg ikke greier å holde gliset unna. Spesielt en figur (som er med alt for lite) klemmer til med noe av det feteste denne serien har produsert.
Generelt er spillet, som de tidligere, stappet full av kule øyeblikk historien gjennom – og enkelte sekvenser som overgår selv de mest spinnville filmene i intensitet.
Tonen settes i det Sandman går på et raid gjennom downtown, et fyrverkeri av en start på spillet – og spillet varter opp med tilsvarende galskap mange, meange ganger.
Da er det litt synd at utviklerne insisterer på å dra i håndbrekket litt for mange ganger gjennom spillet og gir oss hyppige «gå sakte og hør på folk prate», bare kaster bølger med fiender på oss for tiende gang, eller leverer et av spillets mange minispill.
Noen skjær i sjøen
Joda, jeg skjønner at det er viktig å variere på pacing, og det skal jo fortelles en dypere historie her, men jeg føler likevel at jeg blir revet vekk fra det å kunne svinge rundt i byen litt for ofte.
Få av de nevnte sideoppdragene gir meg noe som helst glede av å gjennomføre. Flere typer lot jeg rett og slett ligge fordi jeg ikke orket enda en runde med puslespill og «trykk på R3 for å se hvilke tre ting du skal samle, igjen». Ord som «fyllmasse» og «kjedeliiiiig» dukket opp i hjernebarken mer enn én gang når jeg fant disse.
Mer dårlig å spore: Spillet er teknisk sett særdeles godt gjennomført når du svinger deg rundt, men tett på slår det sprekker. Animasjoner er til tider røffe, spillet har flere ganger kræsjet (som jeg håper blir fikset til utgivelsen) og noen ganger bugger ting såpass ut at Spider-gutta stopper helt opp og jeg må laste inn forrige save.
Vi snakker ikke én eller to ganger heller her. Dette skjedde omtrent annenhver time spillet gjennom.
Andre ganger hadde jeg merkelige problemer som at dialog falt ut, musikken forsvant eller at figurer hadde effekter som ikke forsvant da de skulle. Vi får håpe på en saftig patch som gnikker mer, og i anmelderperioden har det allerede kommet et par, men timen før denne anmeldelsen gikk ut kræsjet spillet igjen.
Spillet ser også som regel helt utrolig bra ut, men jeg skulle ønske at figurene – spesielt Peter, MJ og Harry – hadde løsnet litt opp i kjakene og gitt oss litt mindre «uncanny valley»-aktige smil.
Wingsuit!
Men litt trøbbel i paradis til tross: Dette et spill som innimellom grep meg på en sånn måte at jeg ikke greide å legge det fra meg.
Å svippe rundt i byen går faktisk aldri ut på dato, og denne gangen får du enda mer kontroll (om du vil) over heltene.
Med en større by blir det også større distanser for å komme seg rundt, men det er blitt løst på at du rett og slett kan fly denne gangen.
En wingsuit gjør at du kan cruise på vinden, stige via stigende varmluft og stupe med en langt større fart enn før. Du kan også skyte deg selv avgårde som en diger sprettert – og alt kan oppgraderes opp og i mente.
Det går så raskt nå at jeg nesten aldri brukte «fast travel», som er litt rart – for den funksjonen er den raskeste jeg har sett i et spill noensinne. Se på dette her:
Det tar også knappe sekundet å bytte mellom de to heltene!
Solid og litt for trygt
Som mange nok kunne ha gjettet fra promobildene serveres det «Spider-Man» mikset med «Miles Morales» her, ispedd litt mer av alt som var i de spillene. Og merkelig nok er det liksom ikke stort mer å si om spillet, selv om det er svært i både omfang, historie og gameplay.
For mye er blitt sagt før om de to forrige spillene allerede – og «Spider-Man 2» tråkker aller helst på de trygge stiene og gir mer av det som var før.
Insomniac fant en slags vinneroppskrift i disse «Spider-Man»-spillene da de løste hvordan edderkoppmannen kommer seg fra A til B, det er ingen tvil om det. Men «Spider-Man 2» står litt og skuer på en slags veiskille: Hvor mange spill kan de lage som vrir det samme vannet ut av den samme kluten?
Det er utrolig gøy å svinge seg rundt, som vanlig.
Slåssingen er solid, som vanlig.
Byen er nydelig og innholdsrik, som vanlig.
Stemmeskuespill, lyd og musikk holder koken, som vanlig.
Det tas ingen hopp ut i det ukjente her, og rent gameplay-messig er det små inkrementer som skiller dette fra det første spillet i 2018 – selv om du både flytter på deg raskere, slår hardere enn før, og får servert mer grandiose skuer.
Og vi er i New York igjen. Joda, det er noen flere forsteder å dra til, men de er nok ikke den variasjons-boosten jeg hadde håpet på å spore, og byen fremstår litt kjedelig etter tre spill på fem år – selv om utviklerne sper på med en drøss historie om bydeler og kjente navn.
Tåler formelen et fjerde spill hvor vi er i samme by, gjør de samme tingene og får servert en ny slemming eller to? Det får bli et spørsmål til når det spillet kommer, men jeg har litt samme følelse her som da jeg spilte ferdig «God of War 3» i 2010. Det var utrolig fett, men da var jeg også mett.
Heldigvis er det såpass tydelig at utviklerne både virkelig elsker verdenen og figurene i den, og ikke minst når de har skjønt hva det er som gjør at disse fungerer så bra.
Det sier jo litt om hvor sterk formelen til Insomniac er, for «gi meg mer av det samme» fungerer i stor grad godt nok her også.
Før følelsen av at jeg har gjort dette her før kommer snikende, sammen med metthetsfølelsen.
Men det er jo godt å være mett også, og jeg har kost meg med «Spider-Man 2», innimellom uforskammet mye.
https://www.youtube.com/watch?v=O3o3FOG4FLk
Spillet har forøvrig norsk lokalisering, men da må du skru konsollen over på norsk om du ikke allerede har det. På samme måte må du sette den til engelsk om du vil ha engelske menyer og tekst.
