«Metroid Prime 4: Beyond»

(PressFire.no): 16 lange år har det gått siden forrige «Metroid Prime»-spill. Så lenge siden er «Prime»-spillene at det første er nærmere syttitallet enn i dag – og et gjensyn har vært sårt etterlengtet.

Etter litt fram og tilbake der Nintendo bestemte seg for å starte hele prosjektet fra begynnelsen av med Retro Studios bak roret, har vi endelig fått spill nummer fire i underserien.

Jeg er utrolig glad i «Prime»-spillene som har vært før. De bortimot perfeksjonerte den tredimensjonale «Metroidvania»-sjangeren på første forsøk og har alltid nailet den følelsen av å være helt alene på en stor planet hvor ett eller annet mystisk har skjedd.

Dessverre greier ikke det nye spillet å nå de gamle til anklene.

«Metroid Prime 4» har riktignok noen høye topper, men bunnene er så lave at de drar hele spillet ned til dybder vi ikke har sett siden makkverket «Other M».

Noen burde egentlig skrevet en avhandling om hvor mye Retro greier å både treffe og bomme på blinken – og hvor tydelig det er at spillet er kastet ut på markedet uten å være helt ferdig, med ballast fra en seriesjef som kanskje burde la noen andre få styre «Metroid» nå.

Men det starter bra.

Samus Aran responderer som vanlig til noe humbug på en føderasjonsbase – denne gangen er det slemming Sylux (fra «Metroid Prime Hunters») som er i ferd med å stjele utstyr med sin hær av rompirater og energisugende metroider (som denne gangen binder seg til bosser og gjør de sterkere – og ikke mer enn det).

I en cinematisk start kommer Samus til unnsetning og plaffer ned fiendeskip og hjelper til med å drive pirat-tøyset bakover sammen med soldater og gigantiske føderasjons-mechaer som skyter energikuler på størrelse med et hus.

Etter hvert kommer vi til dingsen som Sylux forsøker å stjele, og den ender opp med å få seg en kakk som aktiverer den – og sender Samus en en bønsj andre til en ukjent verden.

En sterk intro, som fortsetter i samme spor i det du utforsker de første områdene på planeten Viewros.

Grafisk er dette langt over noe annet Nintendo har produsert, og du kan på Switch 2 velge mellom 4K-oppløsning i 60 FPS eller 1080p med 120 FPS – begge er bortimot perfekte.

Samus finner, nok en gang, en utdødd rase som hun må redde og som hun er en slags utvalgt gudinneskikkelse for, som utleverer en krystall som gir henne muligheten til å flytte på ting med tankene.

Dette strekker seg sjeldent lenger enn noen svært milde gåter, men den tøffeste egenskapen er nok at du kan fyre av et prosjektil og så styre det direkte med «tankene» – hendig i noen fiffige bosskamper, for eksempel.

Og selvfølgelig: Du mister alt av utstyr og må samle utstyret ditt på nytt.

«Handlingen» holder derimot ikke mål om du tenker over den i mer enn et par sekunder, og den er så klisjefylt og halvgjort at den får «Dread» til å framstå som Shakespear.

Som jeg jo kan unnskylde til en viss grad i «Metroid», som til syvende og sist handler mer om vibes og lore om områder og raser enn handling i cutscener.

Men likevel: Det vi får servert er nesten nøyaktig den samme greia som vi fikk i de to første «Prime»-spillene, og den konstante jazzingen av Samus som «The Chosen One» og en helgen som skal redde siste rest av en falmet rase er gått sånn ut på dato at jeg ikke skjønner at noen hos Retro ikke sa «hei vent litt, har vi ikke gjort dette før? Flere ganger?».

Verdensbyggingen, den viktige verdensbyggingen, lider dermed av at denne ukjente rasen allerede kjenner Samus så godt at alt er bygd for henne. Terminaler fungerer, oppgraderinger passer henne og hun kan bruke alt av utstyr.

Det henger ikke på greip. Ikke tenk så mye på det!

«Prime»-spillene, med unntak av starten av «Prime 3», har i stor grad hatt noe i fortiden som du fletter sammen en slags tidslinje til gjennom å lese logger og slikt, mens hendelsene i øyeblikk-til-øyeblikk har handlet om stemning og skyting og leting i kriker og kroker etter ting å scanne.

Det har vært en formel som har gjort «Prime»-serien til noe som lå på øverste hylle. Det er en serie andre spill har etterapet.

Og det er en formel som, når «Metroid Prime 4» holder seg til den, fortsatt fungerer bra. Det er noe «gammeldags» med spillet på den gode måten, uten at det føles utdatert ut.

Da jeg spilte «Metroid Prime Remastered» for tre år siden var det tydelig at dette fortsatt holdt mål.

Men det er samtidig skuffende å se at «Remastered» fortsatt gjør formelen så mye bedre.

For jeg skjønner egentlig ikke hvorfor Retro nærmest slår rot i 2002. Mye av grunnstammen kunne vært utviklet mer.

Burde vært utviklet mer.

Så mye har skjedd siden det første «Prime»-spillet – sjangeren lever i beste velgående og finner på nye ting hele tiden – og jeg føler Retro burde tatt mer inspirasjon fra spill som har pushet Metroidvania-sjangeren de siste årene.

Det er generelt skuffende å se at grunnstammen, kamper og progresjon spesielt, bare er dratt rett ut fra «Prime 1» og at det ikke er gjort noe som helst for å modernisere eller bygge videre på det som er der.

Det er ikke like fett å låse opp rullebomber og dobbelhopp i 2025 som det var i 2002, liksom. Det er ingen nye egenskaper å finne her, ingen spennende nyvinninger som gjør at spillet føles som noe eget.

Og kampene løses utelukkende ved å låse seg på og hamre på skyteknappen.

Det er to hoved-fiendetyper i hele spillet om vi ser bort fra bossene og kanonfødet du møter rundt om – og begge er temmelig kjedelige å slåss mot, spesielt når den aller beste skaden gjøres med standard-skyteren.

Samtidig er scanningen ikke helt der den skal være. Joda, du kan fortsatt lese om flora og fauna om du gidder, men det er ikke like kult å lese om åtte forskjellige dørtyper og et utall kasser.

Flere ganger må jeg scanne ting før jeg får lov til å interagere med de. En knapp kan ikke trykkes på før jeg scanner og leser «du skal trykke på denne knappen». Spillet haler tiden ut av meg.

Det er få logger å finne, som var der «Prime» virkelig imponerte i fortellerteknikken, og det som er der metter ikke akkurat.

Det er synd, for logiske brister til tross (hvorfor må en rase som har mestret intergalaktisk teleportering ha hjelp? IKKE TENK PÅ DET!) så er det en slags interessant fortelling om hovmod og industrialisering her.

Lite innovasjon i grunnstammen betyr derimot ikke at det ikke er noe nytt her, for det er det jo.

Jeg gir honnør for at Retro i hvert fall prøver – selv om de tryner – men hva i all verden er det de har holdt på med her?

For ikke én ny ting lagt til i «Metroid Prime 4» gjør spillet bedre.

En kul, men etter hvert funksjonelt dritkjip, motorsykkel er et godt eksempel på dette – og et jeg mistenker ble til fordi noen insisterte på å ha den jævla ørkenen der, og Samus må jo komme seg kjapt gjennom den.

En mer «Zelda»-aktig tilnærmelse til banedesign, der du har en diger ørken omkranset av tematiske «templer», kunne ha fungert fint for «Metroid».

Men det faller i stor grad på sandgrunn fordi ørkenen oppriktig er en av de verste plassene jeg har måttet være i et spill før.

Det er ingenting interessant her, det er to irriterende fiendetyper som gir null motstand, det er ingen plasser å besøke og «gåtene» (i form av små «shrines») er låst unna og gir deg strengt tatt aldri noe som er bedre enn originalgønneren din.

Det er skandaløst at Retro har gått god for denne ørkenen. Du bare bruker tid her. Mye tid.

Som tar oss til motorsykkelen. Et kjøretøy hauset opp i trailere og sniktitter, men som bare er for å komme deg fra A til B på.

Som ikke brukes til noe annet enn å kjøre over ørkenen med.

Og senere: Kjøre over lava.

Én gang.

For å låse opp motorsykkelen må du ta oppkjøring, som gjøres med en «Mario Kart»-aktig bane med rundetider og opplæring i skli-angrep og skyting på fiender i fart.

Ting du nesten aldri bruker senere, og som kunne vært en enkel setning i det du kommer ut i ørkenen – istedet for å dra avslutningen på et oppriktig kult område ned i søla og får meg til å lure på hva i all verden det er jeg spiller.

Apropos å dra ting ned i søla...

Flere soldater ble jo også dratt inn i denne nye verdenen, og disse må du samle sammen gjennom spillet.

Disse ble viet mye tid i sniktitter på spillet, og maset fra dem er ødeleggende nok – men verre er det at de gjør «Prime 4» til en squad-basert skytefest.

Den første du møter er Myles MacKenzie, en mekaniker som er temmelig plagsom med én gang. Han setter etter hvert opp en base som du må returnere til igjen og igjen – for bare MacKenzie kan oversette og låse opp nye egenskaper til blasteren din.

Selv om Samus har de samme oversettelsene, noe spillet gjør et poeng ut av... IKKE TENK PÅ DET.

Jeg hadde egentlig ikke så mye imot at det var masse folk i «Prime 3»-starten heller. Men der var interaksjonene ganske minimale, og etter hvert ble jeg overlatt til meg selv.

Slik er det ikke i dette spillet. I det hele tatt.

Her koker nesten alle av spillets områder ned til rene eskorte-oppdrag der du har med én eller flere soldater som i tide og utide faller om og må stables på beina.

De lirer av seg one-linere, peker på det du skal gjøre og generelt gjør alt av det lille spillet har av «Metroid»-følelse til en vits.

Jeg kunne egentlig levd med disse folka om de ikke var så utrolig irriterende dårlig skrevet.

For dialogen er elendig og forsøker å gjøre et humoristisk poeng ut av nesten alt de sier, og når spillet senere forsøker å skape drama og «hjerteskjærende» seanser (noe som gjøres typ FEM GANGER på kort tid) blir det bare patetisk.

Alt gjort enda verre av at Samus nekter å snakke selv.

Dette er ikke en spillfigur som ikke prater. I 2D-spillene var det monologer i tekstform. Hun snakket som bare det i «Other M» og selv i «Dread» pratet hun da hun møtte andre livsformer.

Her får hun direkte spørsmål fra personer og står der som en taus idiot. En frekk idiot. Det er så vidt hun anerkjenner at de andre er i samme galakse som henne.

Det gjør allerede kjipe pratesekvenser til noe håpløst unaturlig og kleint.

Og når du endelig får avlevert soldatene i basecampen til Myles skulle du tro at dett var dett, men neida.

Myles ringer inn for å fortelle meg at jeg er i nærheten av en plass som er interessant, han ringer inn for å si at «nå har du fått tak i en ny egenskap, kanskje du skal sjekke ut DENNE plassen, hint hint hint», han ringer meg når jeg forsøker å utforske litt på egen hånd for å lure på hvorfor i all verden jeg ikke er på vei mot vulkanen eller isfjellet.

Følelsen av å være forlatt på en fremmed planet der du må pusle sammen det som har skjedd og hvordan du skal komme deg fra A til B etter du har fått X og Y var det beste med «Metroid Prime».

Nå er det vekk. For en skandale.

Det er synd at spillet ikke greier å finne seg selv på noe tidspunkt her, for alle ingrediensene til serien er på plass – og innpakningen er råflott.

Dette er oppriktig det peneste Nintendo-spillet noensinne, med grafikk og teknikk som ikke står tilbake mot langt kraftigere konsoller – å spille i låst 120 FPS i et Nintendo-spill som ser så bra ut er spektakulært.

Og områdene (utenfor ørkenen) er laget med så mye omhu og detaljrikdom at det ikke gir mening at en konsoll som trekker åtte watt kan kjøre det.

Det er bare så synd at alt dette kastes bort på det som i halvparten av tiden er et stakkarslig forsøk på å gjenskape magien i «Metroid Prime 1», og som i den andre halvparten forfjamser med elendige designvalg.

Joda, bosskampene er stilige og gøye, joda områdene er flotte og stemningsfulle når du får være for deg selv. Men det er så lite å gjøre i denne nydelige verdenen. 

Den greier ikke å skape den samme følelsen av å henge sammen som tidligere spill, og for hver gang «godfølelsen» kommer krypende, rives den fra deg med nok en dårlig avgjørelse tatt av utviklerne.

Mye av dette er den nevnte ørkenen sin feil, som stykker opp områdene med enorme strekninger der du gjør ingenting.

Det er direkte løgn når spillet på et punkt forteller deg at du kan velge hvor du vil dra selv, for dette er like lineært som alltid – men «backtrackinga» som serien er kjent for å ha mestret blir her et ork med mye tid som innsats og fryktelig lite gevinst.

Det kokes ned til at du får fem missiler om du gidder å besøke området en gang til senere i spillet.

Ikke at du trenger å backtracke heller, det er ingen grunn til å ha 300 missiler istedet for 100, og den eneste belønnelsen du får for å stoppe og ta livet av fiender er helse – som du ikke trenger om du bare lar vær å slåss.

I tidligere spill var det små gåter bakt inn i omgivelsene som viste at det kunne være verd å dra tilbake senere. Det var smart leveldesign, en tettpakket labyrint. 

Her er spillet heller dratt ut i horisontalen, og det blir så du bare kjører fram og tilbake.

Større oppgraderinger må du altså tilbake til basen for å aktivere, og det innebærer bare at du holder inn kjøreknappen i noen minutter i det du kjører gjennom sanddynene for tyvende gang.

Det betyr at du må kjøre over den tomme ørkenen, inn mellom statuene, hoppe av og drite i vepsefiendene fordi du har drept de ti tusen ganger allerede, rulle så raskt som mulig til døra, cut scene gjennom døra, gjennom en gang, bort til kanonen, cut scene inn i kanonen, lastetid, cut scene ut av kanonen, rull så raskt som mulig til døra, drit i fiendene, inn til høyre, rett fram rett fram, drit i fiendene, en rask cutscene for å få oppgraderingen fra Myles – og så gjør alt i revers for å komme deg ut i spillet igjen.

Denne loopen gjør du så mange ganger i spillet. En vesentlig andel av spilletiden går med til denne rekka jeg skriver over her. Det er ikke til å tro!

For å gjøre vondt til verre har nesten alle områdene du drar til lange korridorer fra ørkenen til du kommer inn der du skal være, som bare padder på ytterligere minutter der du gjør ingenting.

Jeg holdt på å kaste kontrolleren i veggen da jeg fikk en oppgradering som åpenbart skulle brukes en plass (og som Myles kunne fortelle meg skulle brukes akkurat der), men da jeg kom dit trengte jeg enda en oppgradering.

Denne gangen av en art som overhodet ikke var åpenbar.

Etter å ha lett i alle kroker i tjue minutter satte jeg snuten ut fra der jeg trodde jeg skulle være, bare for å få en ny telefon fra Myles, som nå ber meg om å dra en ny plass for å få denne oppgraderingen.

Som jeg da bruker 15 minutter på å hente. Ingen bosskamper, ingen gåter å løse. Bare kjør motorsykkel til området, lasteskjermer, korridor, hent oppgraderingen, korridor, lasteskjermer, ørken.

I det jeg dro tilbake visste jeg at det kom til å skje.

Jeg VISSTE at Myles kom til å ringe.

Myles ringte.

«Hey hey, du har fått en NY EGENSKAP. Hva med å sjekke ut DENNE PLASSEN, hæ!?»

Slik tåpelig padding er noe av det verste jeg vet om i spill, og når spillet mot slutten sendte meg ut på en samle-quest til områder jeg allerede hadde besøkt i ørkenen var det nesten så jeg ikke orket mer.

Jeg følte at spillet straffet meg for å ha utforsket tidligere, for nå måtte jeg tilbake til alle de samme plassene.

Myles ringer selvfølgelig for å fortelle meg at nå var jeg på rett spor – selv om jeg hadde vært der før og allerede scanned tingene jeg nå måtte finne på nytt.

Og når jeg får hentet alle disse tingene får jeg beskjed om at jeg må ha grønne krystaller.

De forbanna grønne krystallene.

De ligger strødd rundt i ørkenen og kreves for å fullføre spillet. Det kreves helt enorme mengder av dem!

Jeg hadde samlet en haug av disse underveis i spillet, men likevel måtte jeg bruke over en time på motorsykkel ved spillets slutt for å sanke resten.

Tid der jeg gjør ingenting enn å sladde inn i krystallene.

Krystaller som er klumpet sammen på en måte som gjør at motorsykkelen sjeldent treffer alle sammen og jeg må snu og kjøre tilbake.

Innimellom blir jeg angrepet av fiender som jeg må hamdre på A-knappen for å ta. Det er ikke gøy. Ørkenen har ingen spennende visuelle knep, det er ingen tidssyklus, det er bare tomt.

Det er ikke musikk, fordi det har Nintendo låst bak en amiibo – og nei, du kan ikke låse opp dette i spillet.

Samtidig ringer Myles hvert tiende minutt for å fortelle meg at jeg ikke må finne på å glemme å samle inn krystaller, fordi jeg trenger de til å gro minnefrukten og ...hva i helvete er det jeg spiller?

Mot slutten av spillet kunne jeg rett og slett ikke vente med å bli ferdig.

Jeg vil ikke ha noen som ringer meg i det jeg kjører motorsykkel. Er det «GTA IV» jeg spiller her?

Jeg vil ikke at noen skal rope «HEY GIRL!» når jeg kommer tilbake til basecampen for å avlevere ny teknologi. Jeg vil ikke at det skal være en basecamp!

Jeg vil ikke ha «Mario Kart»-baner som gir sekundteller og «kjør en runde til»-knapp for å slå rundetiden min.

Jeg vil for faen ikke kjøre motorsykkel rundt om i en ørken for å finne en dude som spiller munnspill og som skal fortelle meg om da han og faren hans satt rundt bålet da han var liten, bare for å få en missil-ekspansjon.

Hva er dette spillet?

Jeg klamrer meg til de delene av spillet der jeg er alene. Der jeg går gjennom ruiner og skoger og isødet, der jeg tar meg tid til å se på de fantastiske omgivelsene, der jeg skanner en og annen interessant ting.

Her finner jeg roen og greier i en stakket stund å skyve unna at «Metroid» nå prøver å være mer som «Halo».

Før spillet drar meg helt ut av det og insisterer på at jeg skal drasse på kumpaner som skal hjelpe meg å skyte og komme med one-linere og være fans av Samus. 

Herregud så kul Samus er. Herregud wow OMG så kul drakt hun har!

Kavalkaden med tidssløseri og null respekt for meg som spiller avsluttes med en så grell oppløpsside at jeg ikke fatter det.

Den er så tom på innhold og har så lite med resten av spillet å gjøre at jeg lurer på om noen bare ba Retro om å pakke sammen det de hadde og gi ut spillet.

Samtidig er selve slutten på det narrative, der Sylux – som har vært fraværende helt siden starten av spillet – dukker opp og plutselig er sistebossen, så dårlig at jeg ble forbannet.

Selv med alt hatet jeg har for at Retro har prakket på meg en drøss NPC-er, var fortsatt slutten så groteskt kjip at jeg bare satt sint igjen. Det er ingen pay-off. Det er ingen triumf.

Og til alt overmål pisser utviklerne på oss en siste gang: For er en utrolig viktig og forklarende scene gjemt bak 100 prosent gjennomføring.

Fuck de som ikke orket å kjøre motorsykkel og vandre gjennom de samme områdene for å få 240 skudd i stedet for 230 skudd – de får ikke vite hele historien.

Heldigvis finnes jo YouTube, men hallo.

«Prime 4» er en slags nyfødt relikvie. Et spill der innpakningen oser av produksjonsverdier og stemning, men som bare er skallet av det som gjør «Metroid Prime» bra.

Skapt av et spillstudio livredd for å la spillerne finne ut ting selv, eller å la spillerne være litt fortapt, og som dermed avliver det som gjør serien så bra. Som gjør sjangeren så bra.

Alt som virkelig betyr noe, som spilldesign, nivådesign og gameplay er alt fordummet ned til at du håndfølges ned én sti, får kjeft om du stikker nesa utenfor stien og som går inn for å bare bruke opp tiden din.

Retro virker også å være vaksinert mot å innføre noen form for utvikling av kjernen i «Metroid Prime», og ingenting av det de legger til fungerer.

«Metroid Prime 4» inneholder flere av ingrediensene som gjør «Metroid» så bra, men forsurer opplevelsen med alt de har lagt til.

Spillet makter ikke å bygge på det som kom før og fremstår mer som resultatet av et studios stahet – som overhodet ikke tar til seg lærdom fra innovasjonene gjort i en sjanger som går fra topper til topper.

Andre hoppet etter Wirkola, og kom seg videre.

«Metroid Prime 4» er et desperat forsøk på å hoppe som Wirkola. Problemet er at Wirkola er 84 år gammel nå.