Se for deg dette: du har akkurat fått tak i et viktig dokument fra en klient, og får i oppdrag å smugle det forbi det statseide overvåkningsnettet som er etablert rundt om i hele byen. Du har ingen planer om å bli oppdaget av autoriteten, spesielt når den totalitære staten du arbeider mot har en nulltoleranse mot opposisjon.
Etter en kort seanse med dine kolleger, tar du til hustakene mange hundre meter over bakken, og i en parkourinspirert dans flyr du fra skyskraper til skyskraper med vinden i håret.
Det er dette scenarioet de svenske utviklerne i DICE har prøvd å realisere ved å putte spilleren i løpeskoene til Faith; en dedikert «Runner»-agent, som gjør alt hun kan for å kjempe den gode kampen mot staten som har undertrykket det meste av fri kommunikasjon til fordel for et sikrere og mer lukket samfunn.
Overnevnte scenario er derfor daglig kost for Faith, og selv om arbeidet hennes krever en del er det ikke tvil om at livsstilen hun har valgt pirrer enhver tilskuer, noe som gjør «Mirror's Edge» til en sensuell og inspirerende opplevelse når man kan få nyte den uten risiko fra sin egen lenestol.
FIRST PERSON PARKOUR
Spillet går med dette rett på sak og setter spilleren på toppen av et prominent bygg midt i sentrum av en strålende metropol, etter et kort introduksjonskurs.
De karakteristiske visuelle elementene er sannsynligvis det første du kommer til å legge merke til når du starter spillet; en egen stil som klarer å komplimentere resten av det kreative universet helt perfekt med sterke mettede lyseffekter og farger.
I tillegg klarer de høye kontrastene og enkle hvite tonene å reflektere den således sterile og følelsesløse auraen byen gir fra seg, en tone som også setter sitt preg på historien spillet prøver å formidle.
Presentasjonsmessig er det ingen ting å utsette på «Mirror's Edge»- DICE har kommet opp med en unik og spennende oppskrift som skiller spillet ut fra det meste annet på markedet.
Både det grafiske og lydmessige setter store preg på atmosfæren, og bærer konsekvent gjennom hele spillet, med unntak fra filmsekvensene som bryter ut mellom brettene der stilarten endrer seg til en mer tradisjonell animert tredjepersons tegneserie; et litt snodig og skuffende avbrekk fra en ellers strålende presentasjon.
Musikken komplimenterer resten av spillet perfekt også, med beroligende og anonyme ambient-beats som bærer fint uten å forstyrre, samtidig som de spiller opp i riktig takt og tempo så fort action segmentene setter i.
En av de mer omdiskuterte aspektene rundt «Mirror's Edge» er bruken av førstepersonsvinkelen, en faktor som setter et litt spesielt preg når spilleren blir tvunget til å utføre akrobatiske og spenstige stunts som ville imponert selveste Lara Croft.
Tradisjonelt sett ville et slikt spill bli presentert via en tredjepersonsvinkel nettopp på grunn av økt oversikt og kamerakontroll, dog dette er noe utviklerne har valgt å se seg bort i fra til fordel for et mer turbulent bruk av førstepersonsperspektivet.
Resultatet er faktisk utrolig bra, og sannsynligvis den mest kreative og suksessfulle bruken av vinkelen vi har sett til nå, spesielt i henhold til animasjoner. ”Mirror's Edge” tilbyr med andre ord nok audiovisuell stimuli til å rettferdiggjøre kjøpet for mange, og selv om det kanskje er flere som er solgt allerede nå er det også her problemene begynner å oppstå.
LEAP OF FAITH
Mekanikken i spillet er relativt simpel og følger de samme prinsippene som parkour gjør ved at du skal komme deg fra A til B så fort og effektivt som mulig.
Det viktigste redskapet du har her er momentum, noe du bygger opp ettersom du klarer å overkomme og utnytte de hindringene og rekvisittene som er lagt ut foran deg.
Disse inkluderer ramper, traseer, esker, og egentlig alt av ting som kan hjelpe Faith på sin vei, noe som tilsynelatende gir spilleren nok av alternative ruter å velge mellom.
Dette er ikke helt realitet dog, for spillet er i utgangspunktet veldig lineært, og valgene den presenterer for spilleren gjennom et brett er som oftest overfladiske og koker essensielt ned til om du vil «skli under rørene til venstre» eller «hoppe over kassene til høyre», noe som aldri har noen effekt på den faktiske veien spillet prøver å lede deg.
Denne illusjonen om å ha flere valg enn du egentlig har virker veldig misvisende i en tittel som utgir seg for å ha såpass åpent spilleareal, spesielt når du tar i betraktning hvor massiv og imponerende byen er. Alt ut i fra dette er predefinert, og skulle du prøve deg på noe utenom den satte stien vil det som regel straffe seg ved at du blir sendt ramlende ned til gatenivå.
Spillet er kort sagt ikke veldig tilgivelig når det kommer til feiltrinn, noe som også viser seg å være en av «Mirror's Edge» mørkere og mer frustrerende sider. Siden disse glippene ofte resulterer i at spilleren blir kastet utfor et dødelig høyt stup eller avsats kommer du fort inn i situasjoner der du blir nødt til å spille enkelte seksjoner av en bane om og om igjen til stor irritasjon.
Dette er spesielt innlysende når spillet legger opp til episke scener der du prøver å flykte unna overhengende fare og hvor små tekniske glipp, som for eksempel at du bommer på et hopp eller misforstår ruten du må ta, fører til at du blir sittende i frustrasjon og spille samme scene litt for mange ganger, et senario som skjer litt for ofte til at det kan overses.
Diskuter anmeldelsen i vårt forum.
