Mixtape

(PressFire.no): Det begynner å bli en stund siden nå, men like etter forrige årtusenskifte skjedde det noe med spillanmeldelsene. Manifest ble forfattet, det var en subjektiv dreining, og tekstene gikk fra forsøksvis objektive produktomtaler til å i større grad bli personlige beretninger om meningen som skapes i møter mellom kunst og kritiker.

Selv skrev jeg mesteparten av anmeldelsene mine for drøye ti år siden, og trivdes svært godt i dette landskapet. Jepp, det er greit å få med hvor responsiv kontrollen er, hvor flott et spill ser ut, og hvor lenge det varer, men selve rosinen i pølsa var hvilke følelser spillet dro opp i meg. Ellers middelmådige «Unravel» dro fram en barndom med Fjällraven, Blekkulf-klubben og lørdagsgodteri, mens «Gears 4» ble en tekst om et action-spill som også kunne svinge innom kjærlighet, ostekake og ekteskap.

Men, jeg sitter også igjen med en stadig tiltakende følelse av at denne bevegelsen i sin ytterste konsekvens leder til meningsproduksjon på syltynt grunnlag – hvor spillets fremste kvalitet blir hvor godt lerret det kan utgjøre for en velformulert kritikers indre sjeleliv.

Bedre med et tomt skall som hinter til mening og inviterer til fortolkning enn et spill med mye på hjertet med andre ord, og det generelle blir i dette perspektivet mer saliggjørende enn det spesifikke.

Uansett ...

«Mixtape» er et spill som handler om kraften av musikk, betydningen av vennskap og de store følelsene man gjerne kan kjenne på som menneske i skjæringspunktet mellom ungdom og voksenliv. Man styrer stort sett Stacey Rockford med et instinkt og en altomfattende musikalsk kunnskap som gjør henne til den fødte musikkonsulent.

Skogen rommer muligens pornoblad og eventyr, men Stacey er på vei til storbyen hvor gudsbenådede evner skal gjøres til karrierevei. Innen den tid skal det mimres med hennes to high school-venner, og gjengen må selvfølgelig få inn den ene siste transformative festen. Det dramaturgiske høydepunktet, kjent for oss primært via tusenvis av amerikanske high school-filmer.

Basert på teknologien som benyttes befinner vi oss trolig på slutten av nittitallet, og over hele greia ligger et stort sett merkelig tilbakeskuende lydspor kuratert av spillets hovedperson.

Og dette burde vært perfekt for meg det. Jeg er en eldre millennial som har vokst opp i den samme vage sosiodemografiske suppa som spillet skisserer. Jeg har vært velsigna med en oppvekst hvor de største bekymringene har dreid seg om hvorvidt man passer sammen med folka man har lyst til å passe sammen med, og om man kommer seg med på festen.

Jeg har selv tenkt at musikk og film er de viktigste markørene som indikerer hvem man egentlig er som person.

Jeg burde med andre ord følt meg i innmari godt i selskap med spillets hovedperson og hennes venner der de sitter å mimrer på barnerom tapetsert med nye interesser, før livet kaster de til hver sin kant.

En hake er imidlertid at jeg i tillegg til musikken vokste opp med dataspill - og er veldig glad i å spille. Du vet ... trykke på knapper, få ting til å skje ... interaktivitet?

Det første strekket man får spille – etter en åpningssekvens hvor Rockford forklarer CD-platas fortreffelighet og betydningen av et godt soundtrack her i livet – er når gjengen skal skate ned til huset hennes for litt henging.

Litt som Skate? Tony Hawk? ... neineinei. Bare hold stikka vagt i riktig retning for å komme videre i historien du! Du har to triks du kan bruke om du vil, men det har ingenting å si.

Det blir også kjapt tydelig at spillet er belemret med et estetisk uttrykk hvor spillfigurene er animert i omtrent halvparten av billedoppdateringsfrekvensen som resten av spillet kjører i på en god dag.

Det sender tankene til stop motion-estetikk, men i spillform ser det ut som alt hakker. Jeg måtte også ved flere anledninger sjekke at TV-en fortsatt stod i spillmodus da det føltes som et konstant kvartsekund input-lag på kontrolleren.

Ah, min barndoms grønne dal: Sola skinner – Devo blaster «That’s Good» på lydsporet, og alt føles som uresponsiv og hakkete gjørme. FML.

Lite vet jeg på dette tidspunktet at disse skate-sekvensene er høydepunktet av interaktivitet i «Mixtape», som foruten soundtracket og nostalgipornografien er en samling svakt tenkte og overfladiske minispill. Man skal spille litt baseball med å flytte et sikte og trykke en knapp, kaste smutt på et vann, og flytte en sofa. Og uansett hva man gjør, og hvordan man gjør det, har ingenting noe å si.

Oftere begrenser interaktiviteten seg til å trykke på alle markerte element i en scene før historien kan fortsette.

Husker dere de Disney-heftene med rød kassett fra da du var liten? «Når du hører denne lyden kan du bla om til neste side?» Litt sånn er «Mixtape», bare her er lyden et hult gjesp, og den kommer fra et sted dypt inni meg.

«Mixtape» kunne like gjerne vært en film ...

Eller, «Mixtape» kunne vært en film om man ser bort ifra at et minstemål for en OK film er et interessant persongalleri, et forholdsvis velskrevet manus og et hendelsesforløp med potensial til å engasjere.

For hvem er disse folkene ... sånn egentlig? Joa, jeg hadde selv musikk som sentral personlighetsmarkør, men selv jeg må motvillig innrømme at vi som mennesker også må være litt mer enn dette. Stacey Rockford er absolutt kun dette.

I det øvrige persongalleriet har vi en forholdsvis klassisk 70-talls stoner som virker mest tilstede for å gjøre spillets målgruppe enda litt bredere (les: enda eldre?). Han har komponert et album med synth-prog og er av en eller annen grunn veldig gira på Pino Grigio.

Trekløveret avrundes av en venninne som bortimot utelukkende er definert av sin strenge politi-far.

«Mixtape» kunne ikke vært en film, for dette er pappfigurer som bare skal skyfles gjennom tilsynelatende tilfeldig utvalgte og stort sett kjønnsløse vignetter som skal illustrere en generisk ungdomstid, og historien blir ikke bedre av at man må spille verdens mest blodfattige autorunner for å komme seg til festen.

Jeg kunne muligens ha levd OK med at spillets interaktive element ikke utfordrer, eller underholder, men bør de ikke i det aller minste understøtte historien som fortelles?

Hva sitter vi igjen med da? En oppvekstfilm tegnet med verdens bredeste og tørreste tusj. Se for deg «Superbad» uten vitser, en sammenhengende historie eller et interessant rollegalleri, eller en John Hughes-film som ikke tør å lefle med store følelser eller melankoli.

[Hey, vent nå litt ... Spol tilbake!]

Det er en scene litt uti «Mixtape» hvor hovedpersonene eksplisitt snakker om nostalgi, og spillet begynner å føles som en Åpen Post-sketsj (husker dere Åpen Post, eller?). Fortellerstemmen går formelig i ekko, man kan fornemme at skjermen begynner å bølge, og når man befinner seg i tilbakeblikket så snakker alle som om de er klar over at de befinner seg i et tilbakeblikk:

-What a summer, huh!

-It’s gonna last a thousand years!

-Let’s waste an afternoon ...

-It’s never a waste.

Dette er faktiske føkkings setninger, uttalt straight-up, av spillets hovedpersoner, før de løper over en blomstereng så lette at de fysisk begynner å sveve over bakken [hold stikka i vagt riktig retning for å komme videre i historien].

Og her er utviklerne såååå nærme å faktisk kommunisere noe innsiktsfullt og ektefølt med «Mixtape». For sommerkveldene kan jo ikke vare for alltid, vennskapene gjør ofte ikke det heller, og nostalgien er i sin essens et tomt og umulig prosjekt, preget av selektiv hukommelse og varme følelser.

Kanskje det er dette som er utviklernes prosjekt? Er det nostalgikritikk de holder på å male opp med dette spillet?

Næh ... fuckit! Her er et gammelt digitalkamera og ei Iggy Pop-låt. «Husker dere hvor fett det var med batteri, eller»?

...hey, vent nå litt .. Vi bruker da fortsatt batteri?

«Husker du Slush? VHS-kassetter?» [fortellerstemmen gurgler stadig mer usammenhengende i det fjerne ...] «husker du da vi brukte blyanter for å stramme kassettbånd, eller? Hæ? HÆ?!1»

I stadig større grad begynner «Mixtape» å framstå mindre som spill, og mer som en Buzzfeed-liste (husker dere Buzzfeed, eller?): «Ti ting som folk født etter 1992 aldri kommer til å skjønne».

Eller «How do you do fellow kids»-memet, bare for 40-50 år gamle gubber.

Når de store følelsene skal tilta mot slutten av spillet, og Roxy Musics «More than This» freser over høyttalerene, da er det du kjære spiller som får æren av sette av fyrverkeriet med å trykke på skulderknappene mens heltene kjører inn i solnedgangen. Eller du kan la være ... Hvem bryr seg, egentlig?

[Spol tilbake til starten – sjekk booklet]

Man har det ikke mer moro en man lager selv, men «Mixtape» forblir for meg et tomt skall.

Det kan åpenbart brukes som utgangspunkt til å skrive inn store følelser om musikk, oppvekst og vennskap – men da har man i så fall også selv knadd den slappe Plastelinaen til medrivende størrelser som man så sitter å applauderer (husker dere Plastelina, eller?).

«Mixtape» stiller nemlig selv kun opp med de aller vageste, og mest overfladiske nikk til en mediert ungdomstid som er uendelig bedre kommunisert andre steder. Det er en parade av klisjeer, og det trenger et komisk velvillig publikum.

Det har også kommet fram at deler av soundtracket til «Mixtape» er krydra med fake band.

Altså konstellasjoner med studiomusikere som jobber for Sony-eide Extreme Music, gitt navn som lyder plausible innenfor spillets narrativ og vage tidskoloritt, og skrevet inn i spillets manus.

For av og til ligger den perfekte metaforen rett foran nesa på deg:

«Mixtape» er et spill for deg som er nostalgisk for en tid som aldri har eksistert, for folk som umulig kan finnes, og for musikk du aldri har hørt før.

Den nye spilljournalistikken er over 25 år gammel nå, og jeg ferdigstiller tilfeldigvis denne teksten i sokkelleiligheten til mine foreldre, i huset som var mitt barndoms hjem. 

Jeg skulle ut i et urelatert ærend, men nostalgien er uunngåelig her.

Jeg går forbi husene som familiene til barndomsvennene mine for lengst har flytta fra. Jeg kan fortsatt tegne kart av disse gatene med utgangspunkt i hvem som hadde hvilke NES-spill. Jeg står der jeg stod da jeg fant ut at Kurt Cobain var død.

Dette er spesifikk nostalgi, og jeg er oppriktig usikker på om en slik kjapp vignett kan kommunisere hvor potente følelser slike sted kan dra opp.

Men det er krutt i disse minnene, og disse stedene, og jeg skulle virkelig ønske at «Mixtape» var i nærheten av å realisere kun en ørliten brøkdel av dette potensialet.