(PressFire.no): Med et utallig antall timer i diverse bilsimulatorer, trodde jeg det skulle bli grei skuring å bryne seg på asfaltracing på to hjul igjen.
Jeg tok kraftig feil.
Altså: Jeg spiller omtrent ti bilspill i året, og er godt vant med å måtte omstille hodet mellom hver av dem. Spesielt når årets F1-utgave skal under lupen kreves det ekstra skjerpings, da disse bilene er noe helt for seg selv.
Løpsserien «MotoGP» er derimot den gjeveste innen motorsykler, og kan kalles tohjulingenes svar på Formel 1. Men selv om det kanskje ligner på overflaten, så er det en helt annen øvelse ute på banen.
Ga nesten opp
Jeg startet ballet med å bryne meg på spillets karrieredel. Her kan du velge om du vil begynne i de mindre klassene (Moto3 og Moto2), eller gi deg i kast i den gjeveste MotoGP-klassen.
Som relativt rutinert racing-spiller - attpåtil med et motorsykkelsertifikat i lomma - gikk jeg naturligvis for den gjeveste. Hjelpemidler skulle jeg heller ikke ha noe av. Skulle jo teste fysikken ordentlig, må vite!
Friskt mot ble imidlertid byttet ut med fortvilelse da timene gikk. Jeg kjørte alt for fort inn i svingene, bremset feil og tryna cirka hvert 20 sekund.
Jeg klarte rett og slett ikke å komme i flyten.
Det mest irriterende er at jeg gjorde ting jeg aldri ville funnet på å gjøre på en motorsykkel i virkeligheten. Det er nemlig sånn at:
- Om man hugger til frambremsen når man ligger flatt i en sving, så går man på trynet.
- Om man smeller til med full gass ut av en sving, går man på ræva.
Dette er ting jeg er klar over, men som jeg fortsatte å gjøre om og om igjen.
Jeg holdt nesten på å gi opp hele greia, da jeg bestemte meg for å legge om strategien.
Ned med hastighet og antall kubikk, og opp med hjelpemidlene!
Det ble karriere i Moto3 i stedet. I motsetning til fartsbeistene i den vasseste klassen (1000 kubikk og rundt 230 hester) har du her 250 kubikk og rolige 60 hester å hanskes med.
Nå begynte ting å gå bedre, og jeg vant også en del løp. Svingene gikk stort sett som smurt, og godfølelsen kom smygende.
Dermed ble det opprykk til Moto2, som disker opp med 765 kubikk og 140 hester. Også her gikk det bra, og jeg kunne innkassere pokaler. På dette tidspunktet hadde jeg også fått skrellet av det meste av hjelpemidler.
Tiden var inne for å igjen bestige salen på de største syklene. Og joda. Nå gikk det meget bedre. Ikke like bra som i Moto2 og 3, men såpass at jeg faktisk begynte å få noe ut av det hele.
Gode greier
For det er en solid pakke utvikler Milestone serverer her. Når man ser på de halvslappe cross-spillene de lager, så er det ingen tvil om at det er «MotoGP» som er flaggskipet.
Spillet disker som nevnt opp med en karrieremodus, og alle førere og motorsykler fra de tre overnevnte klassene.
I tillegg er det med en egen historiemodus, der man gjennom en rekke utfordringer skal gjenskape den dramatiske 2009-sesongen. Dette var en thriller, og det siste året legenden Valentino Rossi vant «MotoGP»-serien.
Det er en interessant vri, og noe jeg gjerne kunne tenke meg å se mer av i andre spill, for eksempel i Codemasters «F1»-serie.
Spillet byr også på en rekke forskjellige GP-sykler fra tidlig 90-tall og framover. Disse føles en god del annerledes enn dagens maskiner, og er et velkomment innslag i det som innholdsmessig er en rimelig solid pakke med innhold.
Man kan også kjøre mot andre på nettet eller en kompis på delt skjerm.
Krever øving
Nå har jeg brukt store deler av teksten på å sutre over hvor vanskelig spillet er, men det er altså ikke å stikke under stol at dette er et spill som krever øving for uinnvidde.
Vektbalansering og dekkfysikk føles stort sett ganske så naturtro. Jeg opplevde likevel at den av og til ikke hang helt med. Dette skjer ikke ofte, men det blir litt frustrerende når et løp går galt uten at det er din feil, siden man er helt avhengig av god følelse med sykkelen.
Dette skjemmer imidlertid ikke opplevelsen så veldig, og i de aller fleste tilfeller er det din egen feil om du går i asfalten. Spesielt på våt kjørebane blir det hele virkelig brutalt, og du rekker knapt å si «bekken» før du ligger henslengt i et reklameskilt.
Gass og brems må behandles silkemykt, men når du kommer i flyten er det rimelig heftig.
Et irritasjonsmoment er at motstanderne aldri går unna vei for å torpedere deg. Spillet er dog utstyrt med en raus spoleknapp, så man kan fort rette opp i det, men likevel. De byr ellers på god motstand, selv i det nedre sjiktet på vanskelig-skalaen.
Grei pynt
Det hele ser også rimelig bra ut. Dette gjelder både syklene som er detaljerte og førerne som beveger seg naturlig. Også banene får godkjent, selv om det sjelden bys på store kjeve-dropp.
Det er imidlertid begrenset hva man får med seg av detaljer når man freser av gårde i nesten 300 kilometer i timen, så godkjent alt i alt.
På Xbox Series X, flyter det også i 60 bilder i sekundet, så fartsfølelsen er god. Jeg opplevde et par kjappe hakk noen ganger, men inntrykket jeg sitter igjen med er at ytelsen er god, selv med regnvær og et tjuetalls sykler på banen.
Lyden på sin side er litt varierende. Noen av syklene har en litt generisk dur, og det mangler litt trøkk, mens noen byr på heftige snerr. Dette gjelder for eksempel de rimelig brutale totakts-maskinene fra 90-tallet.
«MotoGP 2022» er en solid pakke motorsykkelkjøring. Noen kritiserer det for å være for likt fjorårsutgaven, og noen mener serien må over på ny teknologi. Da dette er mitt første møte med «MotoGP» på mange år, vil jeg ikke mene mye om dette, men om du ikke har noen av de andre spillene, nøler jeg ikke med å anbefale det.
Om du ikke er blant dem som gir opp kjapt da.
