(PressFire.no): Helt siden jeg begynte å lese anmeldelser av spill på slutten av åttitallet, har spillkritikere mast om originalitet og at enkelte spill er alt for like hverandre. I disse tider med mobile gratisspill som er klonet opp, ned og i mente, er denne kritikken i høyeste grad mer enn gyldig, men jeg vil likevel påstå at originalitet i spill er oppskrytt så lenge selve gjennomføringen er god.
«Mutant Year Zero: Road to Eden» eksemplifiserer dette prinsippet. Spillet er praktisk talt en klone av «XCOM: Enemy Unknown» bare at det er satt til et postapokalyptisk Sverige, der muterte livsformer slåss om ressurser, mat og skrap fra gamledager for å overleve i et radioaktivt, overgrodd og pestbefengt landskap.
Ikke engang settingen er spesielt original ettersom den er basert på et svensk penn-og-papir-rollespill fra 1984 med den fengende tittelen «Mutant, ett action-rollspel i en mörk framtid», som igjen brukte regelsettet til «Drakar och Demoner» som er den svenske kopien av «Dungeons & Dragons»
En synlig dose kjærlighet
Men spillet er laget med kompetanse og en synlig dose kjærlighet fra sine svenske utviklere «The Bearded Ladies», og treffer dermed blink på de viktige punktene selv om likhetene med «XCOM» er tilsynelatende mange.
Det er visstnok noen nye tilskudd til formelen. Mens «XCOM» fokuserte på taktiske slag i mer eller mindre tilfeldig skapte oppdrag med akkurat så mye fortelling som nødvendig for at folk skulle bry seg, er det nettopp historiefortelling som er hovedfokuset i «Mutant Year Zero».
Mens persongalleriet i «XCOM» hovedsakelig består av generiske tinnsoldater som man kun kan skille fra hverandre hvis man selv legger litt arbeid i å gjøre dem unike, består persongalleriet i «Mutant Year Zero» av muterte dyr, mennesker og roboter som ikke bare er velmodellerte og lette å skille fra hverandre, men som også er utstyrt med velspilt dialog, personlighet og en solid dose tørr humor.
I tillegg har den generiske fly-rundt-på-et-verdenskart-mekanikken fra «XCOM» blitt erstattet med et utforskning-til-fots-basert opplegg som inneholder en god del sniking.
Denne tilnærmingen resulterer i at til tross for at «Mutant Year Zero» henter mesteparten av sin spillmekanikk fra «XCOM», har det en verden som føles mer levende med et mer fargerikt persongalleri, bedre historiefortelling og en stemning som er helt og holdent sin egen.
Hybridmutasjon
Dette gjør i utgangspunktet spillet mer givende, men samtidig gjør en slik narrativ tilnærming at spillet også blir en lineær opplevelse som viser alle kortene sine allerede ved første gjennomgang. Noe som nødvendigvis gjør det litt mindre gjenspillbart enn de mer taktisk rendyrkede og tilfeldig genererte scenarioene vi kjenner fra «XCOM».
Resultatet er et hybrid strategi/snike/eventyr -spill, der man som regel først prøver å snike seg innpå eller unngå fiender i sann-tid, før spillet skifter til tur-basert taktisk modus når man havner i kamp. Som regel handler det om å prøve å ta ut fiender med lydløse våpen, for å bedre oddsene før man tar frem de store gønnerne etter at man har blir oppdaget.
Som regel er oddsene uansett i mot deg på begynnelsen av en kamp, så denne tankegangen er kjempeviktig hvis man skal komme noen vei. Særlig med tanke på at spillet er krevende på den gamle måten, særlig hvis man spiller på høyeste vanskelighetsgrad, som er det utviklerne selv oppfordrer til.
Det har også et stemningsfullt lydspor som hovedsakelig består av dramatisk ambience, men som krydres med lekker RetroWave-synth og en liten dose ironisk svensk danseband-pop.
Resultat er et spill med lite fett og mye spillglede, hvor det eneste som hindrer meg fra å gi det toppkarakter er at jeg personlig foretrekker den ikke-lineære og mer abstrakte tilnærmingen fra «XCOM», der gjenspillingsverdien hovedsakelig kommer fra iterativ mestring av spill-mekanikk på stadig økende vanskelighetsgrad. Men hvis man er av typen som setter en sterk fortelling høyere enn jeg gjør, er det mulig at «Mutant Year Zero» havner på topp.
Det er uansett det mest gjennomførte spillet Funcom har gitt ut på lenge. Noen vil kanskje si det er for kort, men personlig foretrekker jeg en spillopplevelse som er «short and sweet» fremfor kunstig oppblåst for å oppfylle et meningsløst krav om hvor mange timer et spill skal være.
«Mutant Year Zero: Road to Eden» er ute til PS4, Xbox One og pc.
