(PressFire.no): Jeg har et mildt sagt turbulent forhold til «Need for Speed». Jeg vokste opp med disse spillene, og det første jeg var borti, var faktisk eneren - i 1997.
Den gang dreide det seg om å kjøre dyre superbiler gjennom eksotiske landskap. For meg føltes det som en realistisk gjengivelse av bilkjøring, hvis eneste sammenlikningsgrunnlag var andre bilspill fra samme periode.
Bortsett fra det briljante «Porsche 2000» (PC-versjonen vel å merke), har det stort sett dreid seg om arcade-racing, på godt og vondt.
Utallige utviklere, en haug med forskjellige tilnærminger til bilsport, gode spill, greie spill, elendige spill.
Lenge var et nytt «Need for Speed» en fast førjulstradisjon, men de siste fire årene har vi fått et nytt annethvert år. Dette for å gi spillmakerne bedre tid, og til å lage noe som faktisk kan sende tankene våre tilbake til de gode gamle dager, da «Need for Speed» faktisk var noe man så frem til.
Vel, som gammel «NFS»-veteran har jeg alltid fulgt utviklingen av nye spill med en viss interesse - likevel ofte blitt skuffet. Spesielt etter den katastrofalt dårlige gjenopplivingen av «Underground» i 2015.
Det var kanskje derfor jeg koste meg mer med «Need For Speed: Payback» enn jeg strengt tatt burde. Kombinert med gammel kjærlighet - selvsagt.
Fast and Furious
Så hva har vi her? Jo, en åpen verden av ganske imponerende størrelse, fylt med en rekke forskjellige løp, utfordringer, bilvrak å lete opp og andre ting å samle på.
Høres det ut som «Forza Horizon», sier du? I så fall tenker du helt rett.
Det er imidlertid ikke dette som er hovedretten. Denne serveres i form av en historiedel som føles som om den er skrevet av syttenåringer på «Fast and Furious»-skolen.
Her har vi tre litt for kule gateracere, som etter å ha blitt forrådt under et biltyveri, legger ut på en omfattende hevnaksjon mot organisasjonen The House, som rigger gatebilløp, driver kasinoer og det som verre er.
Til og med Vin Diesel ville ristet på hodet av forlegenhet dersom han hadde tilbragt noen timer med disse folkene.
Spillet foregår i en fiksjonell versjon av Las Vegas kalt Fortune Valley, og foruten selve byen, kan man utforske tørre ørkener, snirklende fjellveier og breie motorveier.
De tre gateracerne; Tyler, Mac og Jess har hver sine spesialiteter innen bilkjøring og man bytter mellom dem etter hvilken type løp man kjører. Disse spenner fra vanlige først-til-mål-konkurranser, via terrengløp, drifting, drag-racing og såkalte «runner»-oppdrag.
Sistnevnte er det Jess som tar seg av, og her dreier det seg om mer lyssky aktiviteter som for eksempel fluktbilkjøring.
Jeg skal ikke røpe historien. Den kan du sikkert gjette deg til, dersom du har sett en eller annen bilfilm de siste femten årene. Det kan likevel sies at det å implementere en historie i et bilspill slettes ikke trenger å være så dumt. Det bidrar til litt variasjon, og med en neve popcorn går det jo faktisk an å la seg engasjere litt - i hvert fall i starten.
Sømmene vises godt
Ett sentralt aspekt, er hvordan det hele er skrudd sammen, og her er det mye å sette fingeren på.
For å begynne med det positive: Veinettet i den åpne verdenen er godt designet og passer bra med den lette og tilgivelige kjøremodellen.
Utvalget av kjøretøyer er også bra og man bør kunne finne noe for enhver smak.
Ikke minst er det å faktisk kjøre bil ganske morsomt.
Dessverre legges det alt for mange bånd på deg underveis. Dette er nok gjort for at man skal holde tritt med det som skjer i historien, men det føles ofte rimelig kjedelig.
Det største problemet er måten historien fortelles på. Spillet disker fra start opp med noen heftige filmsekvenser. Din heltetrio klatrer på semitrailere i fart og torpederer helikoptre, men bare etter at du har passert et sjekkpunkt og latt spillet ta over.
Den samme stramme regien er lagt på politijaktene. For å unnslippe, må du følge spillets oppsatte rute. Det er ingen mulighet for å selv velge beste fluktvei. Dette til tross for at hele stasen foregår i en svær åpen verden.
En annen litt teit detalj er spikermattene som onkel politi legger ut. Disse er som kjent ment til å punktere dekkene dine. Man skulle dermed tro det var «game over» - men neida. Etter fem sekunder med gnistføyk, kommer dekkene tilbake igjen på magisk vis, og det er bare å kjøre videre som om ingen ting har skjedd.
Det hjelper heller ikke på innlevelsen at politiet plutselig mister alt håp om å ta deg igjen, og resignerer fullstendig mot slutten av den forhåndsbestemte løypa.
Dette er synd siden politiet ofte kan by på en solid utfordring. Jeg skulle ønske at vi fikk prøve oss mot dem i den åpne verdenen, men den gang ei.
Teit trimming
«Need For Speed» har i lang tid også handlet om trimming og styling av biler. Det har aldri vært på nivå med for eksempel «Forza» og «Gran Turismo», men så distansert og lite realistisk som her, har jeg aldri sett.
Her er det nemlig ikke bare snakk om å gå opp i nivå for å få lov til å kjøpe enkelte deler, noe jeg for øvrig heller ikke er spesielt tilhenger av.
Selve delene er denne gangen gjemt bak såkalte Speed Cards, som kan kjøpes for spillvaluta, vinnes på en spilleautomat som mates med tokens. Disse får du enten ved å gå opp i nivå, eller via dårlig forkledte loot boxes - kalt shipments i spillet. Du har også noen ekstra store shipments som kan kjøpes for ekte penger.
Om ikke mobilspillstanken var pressende nok allerede, så er det også slik at sjappene som selger disse kortene, bytter ut inventaret hver halvtime.
Å trimme bilen sin er helt essensielt for å klare seg gjennom løpene. Rapporter går på at mange har grindet seg i hjel for å få nok penger til å kjøpe trimkortene man må ha.
Selv må jeg si at jeg var ganske «heldig» med å få tak i de rette kortene. Dermed slapp jeg å kjøre mange omkamper, og da spillet prøvde å tvinge meg til det, tød jeg til det eldste trikset i boka: Satte ned vanskelighetsgraden.
Men det er ikke bare det mekaniske man kan påvirke. Også utseendet på bilene kan forandres med en rekke forskjellige deler.
Bare synd at utvikler tvinger deg til å gjøre alt mulig for å få lov til å kjøpe dem.
Se for deg følgende scenario i en bildelebutikk:
Meg: Heisann! Jeg skulle gjerne hatt denne spoileren.
Kassamann: Ja, det blir 250 dollar. Men først må du drifte sammenhengende i to kilometer.
Meg: Ok. Drit i det.
Kan jeg ikke bare få lov til å kjøpe den hersens spoileren?
Pent nok
Det er synd at «Need For Speed Payback» er stappet med så mange teite designvalg. Man ser nemlig at noen har brukt tid på å lage det som i bunn og grunn er en ganske ålreit arcade racer.
Grafikken er pen nok å se på, selv om man - som i det forrige spillet - ganske ofte blir utsatt for polygoner og detaljer som popper opp foran en.
«Need for Speed Payback» er mye bedre enn det sin to år gamle forgjenger var da det ble lansert, og det føles tidvis ganske kompetent.
Dessverre er opplevelsen stramt regissert, og det meste av sideaktivitene er som revet ut fra fjorårets «Forza Horizon 3».
Legg til et urteit oppgraderingssystem, og vi ender opp med et bilspill som lett havner i den etter hvert så tykke glemmeboka.
«Need For Speed Payback» er ute til Ps4, Xbox One (testet) og pc.
