(PressFire.no): «Ni No Kuni II» er et spill som bryter med en av de mest grunnleggende prinsippene for spilldesign som jeg anser som viktig for å lage et bra spill: Fokus.
Det å bestemme seg for hva som er den sentrale spillmekanikken og deretter finslipe og spisse den til perfeksjon. Jeg var på forhånd klar over at dette var tilfelle med spillet, og som gjorde meg en smule skeptisk mens jeg installerte det. Men førsteinntrykket når jeg startet «Ni no Kuni II» hevet fort forventningsnivået opp et par hakk.
Det mye på grunn av det første man hører er en oppdatert og mer dramatisk versjon av temaet fra forgjengeren, som jeg vil påstå er en av de beste introfanfarer noensinne, uavhengig av hva man ellers måtte syntes om det første «Ni No Kuni».
Lydsporet er også denne gangen komponert av Joe Hisaishi, mannen bak mange legendariske filmmusikksnutter, men kanskje mest kjent for sitt samarbeid med Hayao Miyazaki på Studio Ghibli sine filmer.
I motsetning til det første «Ni no Kuni» spillet, er imidlertid resten av Studio Ghibli denne gangen ikke involvert i utviklingen. Man skulle likevel tro at de fortsatt var det, for spillet ser omtrent så Ghiblisk ut som det går an.
Å bli en del av fantasiverdenen
Grafikken er - som i forgjengeren - stilisert for å ligne mest mulig på todimensjonal tegnefilm selv om den egentlig er tredimensjonal. Og på samme måte som i «Breath of the Wild» er dette en grafisk stil som gjør at i hvert fall jeg føler meg mer som jeg er i en annen verden, istedenfor å bare betrakte en historie utspille seg på en skjerm.
Dette er den type fargerik og vakker presentasjon som gjør det verdt å spille spill i HD. Jeg vil personlig velge fargerik stilisme over kjedelig realisme hver gang.
Bildeoppdateringen er også oppgradert til seksti bilder i sekundet (eller mer) 4k-oppløsning, i motsetning til forgjengerens litt stusselige tretti bilder i 720p.
Historien denne gang omhandler en aldrende president som etter å ha blitt bombet, havner i en annen verden der han plutselig blir en ung og sprek badass igjen. Der møter han katteguttkongen Evan, som i løpet av prologen også taper kongeriket sitt til noen sleipe og forræderske mus. Deretter bærer det ut i verden for å skape et nytt kongedømme der alle sammen kan leve for alltid i fred og harmoni.
Manglende fokus, men uten problemer
Ironisk nok blir det en del kriging på veien dit, og det er her spillet bryter med det tidligere nevnte fokus-prinsippet.
For i tillegg til å være et tradisjonelt og historiefokusert japansk rollespill, er «Ni No Kuni II» også en bybyggingsimulator med sporadiske innslag av sanntidsstrategiske kamper med hær. Ingen av disse tre delene av spillet tar det helt ut med å bli spesielt revolusjonerende, men de er så godt integrert og utfyller hverandre på en slik måte at spillet blir dypere og bedre enn summen av sine individuelle deler.
På et nostalgisk plan minner det litt om hvordan japanske rollespill var den gangen de ikke helt visste hva de ville være. Assosiasjonene går tilbake til «Final Fantasy VII» og dets mange mini-spill, bare at i «Ni No Kuni II» henger alt så mye mer på greip som en sammenhengende pakke.
Optimalisering av gjengen
Til syvende og sist dreier det seg kanskje mest om å optimalisere ditt glade lag av eventyrere som du arbeider deg gjennom historiedelen med. Du møter mange fargerike og interessante personligheter underveis, hver med sine styrker og særegenheter. Man kan visstnok kun styre tre av dem i gangen, men får også etterhvert med seg en liten hær av små, søte medhjelpere i form av såkalte higgledies som følger etter deg overalt og bidrar med diverse støttefunksjoner.
Higgledies er små elementskapninger som minner sterkt om de barnelignende skogsåndene fra «Princess Mononoke»-filmen krysset med pikmin-er.
Men i tillegg til at på på vanlig visi japanske rollespill dreper monstre for erfaring for å bli sterkere i kamp, er også de øvrige aktivitetene du gjør underveis med på å bygge opp progresjon i andre deler av spillet. Sideoppdrag gir deg nye innbyggere til kongeriket ditt, som med sin spesialkunnskap øker effektiviteten av bygninger du har i hovedstaden din, som igjen gir deg tilgang på utstyr, magi, og medhjelpere som gjør deg bedre i vanlig kamp, eller gir deg taktiske muligheter i hærslag.
Det eneste jeg har å utsette på denne sindige sammensettingen av synergistiske måter å øke makten sin på i spillet, er at vanskelighetsgraden i utgangspunktet er såpass lav at du egentlig ikke trenger så mye ekstra hjelp. Men det funker likevel, for når du merker at du begynner å bli for mektig for dine omgivelser, kan du bruke systemets fleksibilitet til å tilpasse spillet til din foretrukne spillestil eller bare rett og slett sette sammen kombinasjoner av folk og røvere som man syntes passer godt sammen.
Fargerikt rollegalleri
Fokuset er imidlertid på historien, som er fylt med et fargerikt dyr- og persongalleri, en og annen plottwist og en akkurat passe mengde med puslespilloppdrag. Og det faktum at det både ser og høres ut som en Studio Ghibli-film hele veien gjør at det er vanskelig å finne noe direkte plagsomt å sette fingeren på.
Hvis jeg skulle flisespikke så må det være at ikke all dialog i spillet har stemmeskuespill, kun de viktigste delene av historien.
Det er lenge siden jeg har spilt et spill der jeg bare rett og slett syntes at alt er så kos at jeg ikke vil det skal ta slutt. Og på mange måter er det jo det spill egentlig handler om: Den barnlige gleden av å leke seg for lekens skyld, istedenfor voksen og målrettet innsats for å komme i mål. Av og til trenger vi alle å føle oss som barn.
«Ni no Kuni II: Revenant Kingdom» er ute til PS4 og pc (testet).
