Det er alltid moro når regien av et spill er såpass særegen at man uten vanskeligheter klarer å identifisere hvem som står bak. Hideo Kojima og Keita Takahasi, bak henholdsvis «Metal Gear Solid»-spillene og «Katamari Damacy», er gode eksempler på personligheter som farger av på produktene sine.
Det er imidlertid sjelden vi får et så intimt og vulgært innblikk i tankene til regissøren som det vi får av Goichi Suda gjennom «No More Heroes 2: Desperate Struggle».
DESPERAT KAMP MOT TOPPEN
Travis Touchdown er ikke bare det tøffeste trynet i hele Santa Destroy, han er også den farligste snikmorderen som noen gang har eksistert.
Vel, han var den farligste snikmorderen – helt til strabasene som tok plass under det første spillet var over og apatien tok overhånd. Når bruker han tiden sin på å dyrke tvilsomme og perverse interesser, se på animé og spille videospill.
Fokuset hans skifter imidlertid etter at eieren av den lokale videosjappa blir myrdet med kaldt blod. Hevnlysten tvinger fram gamle vaner, og Travis må nok en gang duellerer seg opp rangstigen på jakt etter mannen som slaktet hans beleilige venn.
Både Travis Touchdown og Goichi Suda er nerder, og det vises på produktet. «No More Heroes» er gjennomsyret med referanser til alle mulige slags underkulturer og fenomener. Det er perverst, vulgært, blodig og barnslig, og har egentlig de fleste egenskapene du forventer fra Grasshopper Manufacture.
Viktigst av alt står livsstilen til Travis i sentrum, som best kan beskrives som en fantasi. Han har en fremtoning og vrede få kan hanskes med, omringer seg med lettkledde kvinner og bruker fantastisk hardware for å kompensere for eventuelle mangler. Alt er sekundært til Travis sin desperate kamp mot toppen – til og med de absurde og fargerike motstanderne han møter på, som gjerne blir introdusert med navn først etter at han har henrettet dem.
GAMLE TRENDER
Med plass nummer 51 på stigen skulle man dermed tro at alt var duket for et eventyr større og bedre på alle måter – men spillet har faktisk ofret en del for å strømlinjeforme eventyret.
Den største forandringen er at spillet har gitt opp de kranglete motorsykkelkontrollene og muligheten til å utforske Santa Destroy til fots. Rutinene er fortsatt de samme som før, men denne gangen må du ta til takke med en liste forhåndsbestemte steder hvis du ønsker å trene, handle eller ta ekstrajobber.
Det er for øvrig her utviklernes elskov for alt retro står fram – ikke bare gjennom estetiske elementer, men også spilldesign. Kanskje aller viktigst preger dette faktumet jobbene du kan fylle tiden med, som nå tar form som vanedannende og morsomme 8-bits 2D-spill, i stedet for de monotone og kjedelige delene fra originalen.
Hevnlysten, sinnet og delvis også den seksuelle frustrasjonen får Travis utspill for gjennom å kutte ned motstand med lyssverdet sitt på kveldstid. Disse konfrontasjonene bygges gjerne opp gjennom noen korte nivåer hvor han får lov til å leke seg med enkle fiender før den endelige kampen.
Har du noen gang brukt en varm kniv til å skjære gjennom en blokk med smør, vet du uansett hvordan det føles å kutte ned opposisjon i «No More Heroes 2». Travis er nådeløs, og kutter seg gjennom agenter, livvakter og store menn med motorsag like sømløst og enkelt som du svinger Wii-kontrollen gjennom ren luft.
Konteksten er som regel uinteressant, men er samtidig også hvor utviklerne virkelig tømmer hodene sine for underlige scenarioer. Det er liten tvil om at spillet har blitt mer fokusert – selv om det ikke nødvendigvis fungerer i spillets favør.
AMBIVALENT OG NOSTALGISK
Det er mye som peker mot at oppfølgeren egentlig burde være en forbedring på alle måter, men av en aller annen grunn har mye av sjelen forsvunnet. «No More Heroes» overrasket oss med absurde personligheter og var et spill som klarte å parodiere en hemningsløs livsstil mange spillere kjente igjen.
Oppfølgeren gjør det samme, men klarer aldri helt å lokke fram noe nytt og spennende i prosessen. Som en oppfølger føles spillet litt påtvunget, og krever også en god del mer av deg hvis du i det hele tatt ønsker å bry deg med hevntokten til Travis.
Kampsystemet viser god flyt og tilbyr uten tvil tilfredsstillende action, men mangler dybde for å gjøre det til noe annet enn udisiplinert vifting med kontrollene. Ikke minst gjelder dette de forkastelige fiendene du hogger ned i hundretall i løpet av spillets gang.
Utviklerne har gjort en god jobb med å spille med til systemets styrker, selv om det er svært lite å sette seg inn i og mestre. Systemet er blottet for krav om presisjon og timing, og hadde det ikke vært for det visuelle, blodige spetakkelet eller de særdeles korte nivåene ville spillet risikere å bli en langt mer langtrukken og monoton affære.
Den enestående sjarmen får spillet fortsatt fra gimmickene sine, og ikke minst de merkelige likemennene du må kjempe deg gjennom på vei opp stigen. «No More Heroes» prøver hele tiden å overraske deg med kreativitet og absurde idéer som ofte går på bekostning av integritet og logikk.
Den største forskjellen på «No More Heroes» og «No More Heroes 2» er ambisjonsnivået og følelsen av omfang. Sistnevnte føles mer ut som et biprodukt av det første spillet, mens nedskjæringene av Santa Destroy og friheten din gjør at opplevelsen føles mer mekanisk og mindre personlig i natur.
Men til tross for det relativt tynne systemet som dominerer kampene, er det ikke et spill som nødvendigvis trenger dype spillmekanikker på lik linje med «Bayonetta» for å få fram poenget sitt. Rent intellektuelt vinner «No More Heroes 2» på presentasjon og attitude – med et helhetsinntrykk og en forståelse for temaet sitt som fortsatt imponerer.
Tittelen tilbyr sannsynligvis ikke like mye minneverdig innhold som det første spillet, men savner du særegenheten, referansene og humoren, er det liten vil om at «No More Heroes 2» vil appellere på flere plan.
