Ocarina of Time

(PressFire.no): November 2026 er blitt litt legendarisk allerede innenfor spillindustrien. «GTA VI», verdens største underholdningslansering gjennom tidene vil, i skrivende stund, snart komme ut – og annonseringen av datoen til det spillet skapte bølger gjennom bransjen.

Utgivere og utviklere trampet over hverandre for å få lanseringene sine vekk fra tidsrommet. Det var ingen vits i å gi ut spillet samtidig som en av de største tidtrøyene skulle ut.

Ingen spill kunne konkurrere. Trodde vi.

Så slapp Nintendo en liten teaser for en remake av «Ocarina of Time».

Spillet får selv den mest krokbøyde «rivaliserende» fanboy til å rette seg opp i ryggen. Dette er spillet som får spillutviklerne til å bryte ut i trampeklapp. Det er arvegullet til spillbransjen, den største blant de største.

«Ocarina of Time» er bokstavelig talt det høyest rangerte spillet noensinne – og for meg der moderne gaming på mange måter startet. Det var ingen spill som dette på markedet, og Nintendo måtte finne opp hjulet mer enn én gang.

Resultatet ble legendarisk, og det var her grunnsteinene for action-adventure-sjangeren i tre dimensjoner ble lagt. Spillet har vært sitert opp og i mente som inspirasjon hos utallige enorme produksjoner siden den gang.

Passende nok har Rockstar-grunnleggerne selv sagt at «Zelda» direkte påvirket «Grand Theft Auto»-serien, der «GTA 3» ble omtalt av Dan Houser som «en miks av Zelda og Goodfellas».

– Om noen som lager 3D-spill sier at de ikke har lånt noe som helst fra Mario og Zelda, så lyver de, kunne han fortelle.

Uten «Ocarina of Time» hadde vi ikke hatt «GTA» i den formen vi har i dag. Noen andre hadde nok funnet stien for slike spill til slutt, men det er vanskelig å sette ord på hvor viktig dette spillet faktisk var i 1998.

Men så har jo tiden gått. Spillene har iterert på det «Ocarina» skapte. Selv «Zelda» er noe helt annet i dag enn det var i 1998.

Og om alt som var revolusjonerende den gangen er blitt helt standard nå, hva står egentlig «Ocarina of Time» igjen med i 2026?

Holder egentlig 28 år gammelt spilldesign mål i dag?

Nei, i grunn ikke. Ikke om vi bare ser på bestanddelene fra den gangen. Men remaken av «Ocarina» har tatt alt vi har lært siden den gangen og rørt det inn i kakemiksen.

Mange andre spill står på skuldrene til det gamle Nintendo 64-spillet, og som et slags umulig Escher-maleri klatrer nå «Ocarina» opp på skuldrene til disse.

Og resultatet er helt fantastisk.

Det er mye som har skjedd på tjueåtte år, også hos Nintendo.

Men la oss bare bli ferdige med det åpenbare. «Ocarina of Time» er nydelig. Et av de flotteste spillene jeg har spilt, faktisk.

Det er nesten noe merkelig med at det er Nintendo som gir ut dette – de er ikke akkurat kjent for å pushe de teknologiske kantene lenger, eller å gå for en hyperrealistisk look som dette.

Det er så stor detaljrikdom i alt, der hvert eneste område er stappfullt av ting å kikke på.

Omtrent hvert eneste område i spillet har en unik look og er en liten gavepakke i det du utforsker spillet. Fra gressfylte Hyrule Field og brolagte Castle Town til lavarom og tåkelagt mahogni i henholdsvis Fire og Forest Temple.

Det ser helt fantastisk ut nesten samme hvor du er, og alt har dynamiske skygger og lys, dag- og nattsykluser og interaktivitet.

Samtidig har de gått helt bananas når det kommer til detaljer i animasjoner. Folk og fe er overdrevent animert og ser fantastiske ut. Flora og fauna beveger seg hele tiden og reagerer på det du gjør.

Kapp busker og gress med sverdet og avkappet blir liggende og kan dyttes på. Faller det i elver eller vann driver det avgårde.

Det gjelder også Link, som beveger seg silkemykt, setter aldri foten feil og har egne animasjoner om han vasser i ankel- eller knedypt vann. Han gløtter subtilt opp når han går oppover i trapper og ned når han går nedover.

Han har forskjellige ansiktsuttrykk avhengig av hvilken musikk han spiller på okarinaen!

Til alt overmål kjører det hele i silkemyke 60 bilder i sekundet. Her har det blitt tryllet med maskinvaren.

Og det høres like bra ut – her har foley-artistene hos Nintendo jobbet overtid med lyddesignet, mens komponistene har briljert på sin egen måte.

Bare måten musikken skifter mellom dag og natt er helt sømløst gjennomført, og de gamle tonene fra 64-en fremstår nå i nydelig orkestermusikk.

Nintendo sliper vekk mange av de verste kantene fra originalen her, men spillet viser likevel verdien i det som kom før. Det er et helt annet beist enn de store og grandiose verdenene i «Breath of the Wild» og «Tears of the Kingdom».

«Ocarina» er en tight pakke sett i lys av større og nyere spill. Men kanskje har vi mistet noe i den overgangen og jaget etter «mer spill», for pacingen her er upåklagelig.

Skogsgutten Link (som faktisk heter Link her, du kan ikke sette navnet selv) har slitt med mareritt om en mørk figur som jager prinsesse Zelda, og må forlate trygge omgivelser for å finne ut hva som foregår når skogens vokter – Deku-treet – blir forgiftet.

I rekordfart er du inn i spillets første tempel, som sømløst lærer deg alt du trenger av klatring, fysikk, kart, kompass og gåteløsing – før du står fjes til fjes med en diger boss.

Ferden går gjennom Hyrules mange fantastiske områder, og du møter flere minneverdige og merkverdige fjes enn du kan telle på hendene i hele borettslaget ditt. 

Spillet er innom alt du kan tenke deg av følelser og framstilling, fra sukkersøtt og barnslig til trist og vakkert. Og til tider selv sjokkerende groteskt, skummelt og voldelig.

Musikk spiller en sentral rolle spillet gjennom, og den magiske okarinaen som tittelen peker til åpner opp for både manipulering av vær, vind, rom og tid – og sistnevnte blir en stor del av spillet i det Links unge alder blir et problem.

Okarinaen står også for minst et dusin stayer-låter du vil nynne resten av livet, bare så du er advart.

Templene, og hvordan du kommer deg til dem, er spillets store tidstrøyter, stappfulle med gåter og fiender å bekjempe – og du har et større arsenal av gjenstander å bruke her enn i de mer åpne «Zelda»-spillene, som igjen gjør at «Ocarina» føles veldig annerledes.

Det kan til tider være litt kryptisk, og spillet krever at du både snakker med alle du møter og følger godt med på det de sier for å få de nødvendige hintene du trenger.

I en tid hvor sekunder er alt folk har til rådighet for å bli fenget er «Ocarina» et merkelig 28 år gammelt friskt pust.

Kunsten å gå seg vill er nesten tapt i disse dager, og her blir vi påminnet hvor mye ekstra vi får ved å måtte ta et steg tilbake og faktisk finne ut om steget du tok var det riktige.

Og når du vandrer rundt i verdenen for å finne det hintet du trenger, innser du at spillet har omtrent null sideflesk. Alt er der for en grunn, det er ingenting som er prosedyrisk generert eller lagt til for å skape en illusjon av mer innhold.

Vi har jo hatt mer tradisjonelle «Zelda»-spill siden 1998 også, men jeg føler spill som «Skyward Sword» holdt deg i hånden i langt større grad enn her – og jeg er glad Nintendo ikke valgte å overrøse deg med hint i remaken av «Ocarina».

Samtidig trenger ikke «Ocarina» den enorme utgaven av Hyrule som utfordrer deg gjennom utforsking og emergent gameplay som «Breath of the Wild» ga oss – fordi det skal shøffle deg raskt til neste spektakulære set-piece, stappfull av nye utfordringer.

Klart, det er krydder i form av dialog og visuell fortellerteknikk som utbroderer verdenen og folket i den – men ikke i form av utallige sidequests som skal tjukke ut tiden det tar å bli ferdig.

Dette er et spill som kan rundes på under ti timer om du har det travelt og vet hvor alt er fra før. Men hvorfor vil du ha det travelt i denne eventyrverdenen? Jeg tok meg selv i bare stå i ro og nyte musikken og omgivelsene mer enn én gang.

For «Ocarina of Time» er et måltid du ikke har lyst til å bli stappmett av. Det skal nytes over så lang tid som mulig.

For oss som har spilt originalen opp og i mente er nostalgi selvfølgelig en faktor, men jeg føler likevel at det ikke er det som driver spillet i det hele tatt.

Det overhalte kampsystemet og smidigheten i bevegelsene til Link og fiendene, sammen med det visuelle spetakkelet gjør at remaken står godt på egenhånd og er den definitive måten å spille klassikeren på.

Men for en som har spilt originalen opp og i mente, så har jeg også blitt positivt overrasket over hvor mye mer enn «én-til-én» spillet er. De store penselstrøkene er de samme, men nå er det så mye mer detaljer å ta til seg.

For en som kan historien og «lore»-en på husk har det vært en fryd å få flere lag med detaljer levert – og innimellom en overraskelse eller to.

Her møter jeg figurer på uventede plasser. Jeg får vite mer om så godt som alle jeg møter enn før.

Folk og fe reagerer mer på Link også. Jeg ble kastet i fengsel fordi jeg sto på bordet til Ganondorf i Gerudo-basen. Jeg fikk kjeft av Impa fordi jeg dro sverdet mot Zelda. Hver eneste figur i spillet har egen dialog avhengig av klær og masker jeg har på – og reagerer mer på det som skjer i historien i spillet.

I en tidlig scene i spillet blir det mer tydeliggjort at alle i Kokiri får med seg at noe er galt med Deku-treet, og bare denne lille snutten på tre sekunder betyr så mye for en som meg.

Samtidig har det blitt lagt til mye mer musikk, fiender har flere angrep, gåter, rom og bosser har blitt skrudd til, det er flere oppgaver – og hele sluttsegmentet er nå bedre enn noensinne.

Om jeg skal sette fingeren på noe så er det at Nintendo enda ikke har knekt koden for stemmeskuespill og dialog i de filmatiske sekvensene – og enda mindre når disse er overført til engelsk.

Det smøres innimellom på med anime-klisjeer, mens stemmeskuespillet bare holder sånn akkurat hos de fleste figurene. Slik som i de andre «Zelda»-spillene på Switch.

Noen ganger er det så over-the-top at det blir kleint, og ofte tar jeg meg i å føle at originalen med ren tekstdialog var bedre på enkelte områder.

Altså, jeg forventer ikke Rockstar- eller Naughty Dog-nivå her, men det skiller seg litt ut i et spill som blankpolerer alle andre fasetter til toppnivå. Og jeg får litt følelsen av at Nintendo ikke skjønner det selv.

Og: Hvor er lagringsfilene mine, Nintendo?! Hvorfor kan jeg bare ha én lagringsfil per bruker?

Disse småpirkene gjør derimot lite for å rikke ved det faktum at remaken av «The Legend of Zelda: Ocarina of Time» er hysterisk bra.

Det er fortsatt bra.

Å spillet det er som å dykke hodet ned i en spillhistorie-boble. Dette var faktisk der mange av de tingene vi tar for gitt i spill startet, og det er så lett å se hvor andre har latt seg inspirere.

Fra klassikere som «Beyond Good & Evil», «Fable», «Okami» og «Shadow of the Colossus», via slugger-serier som som «Assassin’s Creed», «Witcher», «Dark Souls» og «Batman Arkham», helt opp til moderne spill som «God of War», «Elden Ring», «Star Wars Jedi» og «Horizon».

Nesten uansett hvor du snur deg i dagens spillandskap, står de aller største spillene på noe som stammer tilbake til «Ocarina».

De lærte alle av Nintendos mesterverk, og nå har «Ocarina» lært av dem. Resultatet er både Biggoron-sverd og bombeblomst – en av de beste remakene noensinne laget.

La oss nå inderlig håpe at «Majora's Mask» står for tur.

For det er nemlig enda bedre.