(PressFire.no): Det er lett å la seg fyre opp av Ubisofts høytidelige annonsering av «Ode», som lover «vakre landskap fulle av musikalske planter […] som åpner ulike lag og skaper unike komposisjoner basert spillerens egen spillestil».
Spillet er laget av Ubisoft Reflections, studioet bak «Grow Home», «Grow Up» og «Atomega», som alle er spill med innovative mekanikker med ambisjon om å omdefinere hva et spille kan bestå av.
Fundamentet for et sådan spill ligger også til grunn i «Ode». En liten figur med muskuløs rumpe løper og hopper inni en liten ball, og samler enda mindre baller (stjerner) som svermer rundt figuren og lager formasjoner som påvirker evnen til å løpe og hoppe på forskjellige måter. Så kaster man ballene på nevnte planter, og det blir fin musikk og fyrverkeri.
En ode til tradisjonell spilleglede
Som det sies i pølsereklamen: Lyden er halve opplevelsen, og «Ode» er en ode – en musikalsk hyllest – til de elementene spillet består av. I bunn og grunn føles spillet som et nokså regelrett plattformspill, der du samler for å åpne, for så å gå videre og samle og åpne igjen.
Spillet står og faller på sin egenart, ved at realiseringen de audiovisuelle omgivelsene som i de fleste spill fungerer som bakteppe er selve belønningen man trakter etter. Å samle de mange små boblene er langtekkelig nok, men å sende dem ut igjen i en sprettballbølge av glitrende kaos som treffer tilfeldige toneplanter er en sann glede.
Mens man så gjør, intensiveres musikken: de rytmiske og melodiøse elementene blir flere og flere, før de utløses med et smell og blir et faktisk musikalsk stykke.
Det er denne komposisjonen som er spillets mål, og som sådan er den en antiklimatisk skuffelse. Den er neppe «unik» for min spillestil, og føles mer som et knippe gradvis eskalerende musikkspor med neonfargede effekter til, enn faktisk interaksjon. Som et litt videreutviklet «Journey», men til gjengjeld pinlig ugrasiøst i sammenlikning.
Tungt og stivt
«Ode» skiller seg imidlertid fra anerkjente sjangerfeller ved å forsøke og feile på spillmekanisk nivå.
Ballene som samles kan, ved å hoppe i små innsjøer i forskjellige farger, formes til å fungere som ekstensjoner av en slags kropp: en sprettfjær, et rullende hjul, et svømmende rumpetroll eller et klatrende trappetroll. Den lille figuren for seg selv er tung og treig å hoppe med, og det å samle baller skal i tillegg til den økende evnen til musikalsk utfoldelse, gi større bevegelsesevne.
Dette til tross føles kontrollene «Ode» mer som støle, uferdige forsøk på plattformmekanikk, enn de føles som befriende oppgraderinger. Spillet fortoner seg som en idé som var vakker på tegnebrettet, men som aldri ble helt realisert.
Spillets to mangelfulle kjernemekanismer, i tillegg til dets skuffende korte varighet og utfoldelse, samt det merkverdige faktum at det kun er tilgjengelig via Ubisofts egen spillbutikk Uplay er sannsynligvis tilstrekkelige ankepunkter til at det til forskjell fra «Grow Up» og «Grow Home» ikke vil realiseres og oppnå den anerkjennelsen det kanskje fortjener, og ville fått, dersom alt var annerledes.
Kjøp for all del spillet likevel; det koster omtrent like mye som to store flasker julebrus, og markerer tross alt en vilje til eksperimentering i en ellers litt lunken spillhøst.
«Ode» er ute på uPlay.
