Det dirrer i retronerva når jeg fyrer igang det siste spillet i PixelJunk-serien. Varme minner fra Amiga-æraen, med joysticker og mørke gutterom med Samantha Fox på veggene, strømmer på.
For det er ingen tvil om at det er Amiga-klassikere som «Gravity Force» og «Turboraketti» som har inspirert «PixelJunk Shooter».
AMIGASMAK I TOMLENE
I likhet med originalene handler det om å navigere i et hulesystem for å utføre forskjellige oppgaver.
I «PixelJunk Shooter» må du, med et tau, redde en rekke fyrer i romdrakt for å få åpnet en port.
Men det er et par ting som skiller dette spillet fra Amiga-variantene – manglende gravitasjon og at fjellveggen ikke er ødeleggende for romskipet.
I de gamle spillene var det nemlig viktig å holde seg i luften ved å bruke rakettene.
Gravitasjonen trakk deg nedover, men i «PixelJunk Shooter» er skipet vektløst. Andre ting som vann og lava renner allikevel nedover som det hør og bør.
ELEMENTÆR REDNINGSAKSJON
Spillets kjerne og utfordring ligger i å redde disse små fyrene.
De er plassert på strategiske steder rundt omkring på hvert brett, og som oftest hindrer selve hulekonstruksjonen deg i og nå frem.
Hindringene kan blant annet bestå av stein som kan skytes vekk eller is som kan smeltes med lava… du skjønner tegningen; for å smelte is må du ha lava, og det kan hende du må skyte vekk stein for å styre flyten av lava mot isen eller vannet.
Når lava kjøles ned så blir det til stein som igjen kan skytes bort, men vær forsiktig – for holder du deg for lenge i nærheten av lavaen så eksploderer skipet, men du kan alltids avkjøle skipet i vann om det er tilgjengelig.
Dermed flyr du rundt i disse hulene for å finne en vei til neste stakkar som trenger å reddes. Gjemt rundt omkring på brettet finner du også noen krystaller som brukes for å åpne brett.
Skipet får også muligheten til å bruke vann- og lavakanoner, samt svamper som suger til seg vann og lava senere i spillet.
Det finnes tre «verdener» med en temmelig underholdende bosskamp av den gamle sorten på slutten.
Med «PixelJunk Shooter» klarer utviklerne i Q-Games å puste liv i en gammel flamme.
I likhet med «PixelJunk Eden» er det visuelle nærmest for naivistisk å regne, men den dynamiske fysikken i elementene gjør at det nesten blir «levende», abstrakt kunst.
De fysikkbaserte «gåtene» åpner også noen ganger for flere løsninger, noe som kan gi en underholdende lekekassefølelse.
Legg til en kompis i co-op-modus og dere kan finne kjappere måter å løse gåtene på, og dermed havne på verdensrangeringen online. Det kan du for så vidt gjøre alene også, men nesten alle spill er festligere i co-op.
Spillet er litt kort, men det er nesten som et eget lite spill å regne å oppsøke gamle brett i søken etter de siste krystallene. Og jeg vedder en liten del av månen på at det kommer flere brett til denne PSN-juvelen.
PS: Spillet kan handles fra PlayStation Store fra og med torsdag 10. desember.