(PressFire.no): Nesten siden «Tycoon»- og «Sim»-spill kom har det vært en facinasjon med det å drive fornøyelsespark, virker det som.
Helt siden jeg først prøvde «Theme Park» på midten av nittitallet har jeg vært solgt på konseptet, og det har vært flere höjdare siden den gang – spesielt med «RollerCoaster Tycoon».
Men det har dabbet litt av etter tusenårsskiftet, føler jeg. «RCT» har vært kongen så lenge, så lenge, men måten Atari behandler serien på i disse dager gjør at det er mer enn nok rom for en utfordrer eller fire.
Og utfordreren har meldt seg!
«Planet Coaster» er hjertebarnet til Frontier, som er både betryggende og litt skummelt, ettersom hele historikken deres har vært litt berg-og-dal-bane, passende nok. Joda, de lager «Elite: Dangerous», men de lagde også «Kinectimals», for å si det sånn.
De har pirket rundt i sjangeren tidligere, men der «RollerCoaster 3» var alright, var «Screamride» og «Thrillville» litt halvveis. De har også lagd mobilspillet «Coaster Crazy», som jeg ikke har spilt, men kanskje alle gode ting er fem?
Ikke superinnovativt
Dealen i «Planet Coaster» er snarlik de fleste andre slike spill: Lag en fornøyelsespark, driv en fornøyelsespark. Hold folk hæppy, dra inn mer penger enn du bruker, og bygg videre på parken.
Det er ikke vanskelig å forstå, for å si det sånn. Men hvorfor finne opp sjangeren på nytt, når vi vet at oppskriften nesten alltid er gøy?
I «Planet Coaster» er det, kanskje ikke så overraskende, Coasters i fokus, men det er bare en av byggesteinene. Du må også styre butikkdelen av parken, ansette folk til å drive de ulike delene, bygge veier og forme landskapet.
Du har muligheten til å takle noen challenges utviklerne har snekret sammen for deg, som i praksis egentlig bare betyr en halvferdig park du må passe på, eller så kan du bare hive deg ut i frimodusen. Og det er nok her du kommer til å bruke mest tid, etter en kjapp tur innom
Jeg er kjip
Da jeg startet min første park ble det hele et skjelett – firkanta bygninger, trauste berg-og-dal-baner og et rutete veinett som ville gjort Cisignon flau. Det hele fungerte ypperlig, men min elendinge kreativitet gjorde det til en litt kjedelig affære.
I Steam Workshop kan du se folk laste opp sine egne kreasjoner, og med et museklikk får du disse i spillet ditt også. Det er en åpenbaring. Folk er sjuke. Enkle butikker er svære matområder, fylt med krimskrams, åpne sitteplasser og flere etasjer. Berg-og-dalbanene er intrikate, digre, små og simplistiske.
Selv toalettene er utsmykkede kreasjoner verdig Cæsar selv. Det er inspirerende!
Så litt etter litt begynte jeg å utfordre meg selv litt. Jeg kan jo ikke være verre enn andre.
Legge til en busk her, et piratskip der, kanskje bygge ut den greia såder. Det er nesten ikke grenser på hvor mye du kan tøyse med byggeklossene i spillet, som lar deg sette sammen alle eksisterende gjenstander til ett «prosjekt».
Jeg er fortsatt langt fra fornøyd, og må nok kanskje innse at jeg ikke er så fryktelig kreativ av meg, men verktøyene ligger der, klare til bruk.
Rullebaner er gøy
«Lag din egen park»-feelingen er også tilstedet i selve kjernen av spillet, altså byggingen av berg-og-dal-banene. Og for å være helt ærlig: Så bra har det aldri vært.
Sånn til å begynne med er det litt overveldende hvor mange valg du har, og begynner du å fikle med vinkler og krappe svinger blir det kjapt vanskelig å få gjestene til å ikke spy veggimellom etter endt tur.
Jeg er ikke en fan av at du må «teste» banen hver gang du velger å legge til en ekstra vogn eller endrer på køsystemet, og at det er litt manglende info om hva alle delene du setter inn gjør. I starten lagde jeg flere baner som bare ikke fungerte, uten å skjønne hvorfor før jeg hadde gått gjennom den del-for-del.
Det hele gjør at det er en litt vrien lærekurve på måten du bygger «egne» baner på (også de som ikke er berg-og-dal-baner), med mye prøving og feiling. Men på den andre siden sitter du igjen med et verktøy som virkelig lar deg utforske hvor flink du er.
For det er liksom ikke måte på hvor mye du kan bestemme selv, i likhet med resten av spillet.
Du kan til og med sette inn triggere på banene dine, slik at andre gjenstander du setter inn starter når vogna passerer punktet. For eksempel kan du ha en robot-pirathær stående klar til å fyre av, akkurat når vogna runder et hjørne, eller en vannsprut som kommer akkurat når den når et juv.
Knallgod
Min beste «oppfinnelse» var en bane som bare eksploderte hele tiden. Triggere hver centimeter, med tilhørende knallbonbon i masse farger.
Så er jeg kanskje ingen voldsomt flink arkitekt eller designer, og gjestene satte ikke så stor pris på alle eksplosjonene, men hot damn, jeg var fornøyd.
Når det kommer til å kunne lage baner selv er det ingen over, og ingen ved siden. «Planet Coaster» tar tid å lære seg, men du sitter igjen med (nesten) alt du måtte ønske.
Så kan jeg heller se litt mellom fingrene på at vei-byggingen er litt halvveis, og at du rett og slett ikke kan lage et skikkelig torg.
Blankpolert sjarm
Det er ikke bare i valgmulighetene spillet vinner meg over.
For det er også fryktelig sjarmerende. Tittelsporet i hovedmenyen er av typen «jeg har egentlig ikke lyst til å starte å spille enda», og popper opp i hjernebarken hele tiden.
Å sitte og se på de små gjestene putre rundt er morsomt i seg selv, og du kan følge de rundt i førsteperson, selv inn i attraksjonene. Det fungerer som tidenes skjermsparer i bakgrunnen når jeg nå sitter og skriver denne anmeldelsen.
Valgfriheten strekker seg så langt at musikken på hver attraksjon kan endres, og jeg må nesten bare knise når gjesten jeg følger vandrer forbi barnekarusellen som blaster Megadeth.
Det eneste jeg har å utsette er at ting kanskje er litt vel klinisk i utseendet. Alt skinner og er rent, hele tiden. Oh well.
Alt som går opp, må gå ned
Men der selve byggingen av parken er flotte saker, og følelsen av en park god, er det litt som med Lego: Etter du har bygd ferdig er det ikke nødvendigvis gøy å leke.
For spillet lider litt av en akutt mangel på utfordring, og et overraskende mangelfullt brukergrensesnitt for mundane oppgaver.
Utfordringene er ikke verre enn at du greier å løse dem med svært enkle grep. Går ting ofte i stykker? Ansett en mekaniker til. Er det mye søppel? Ansett en som rydder. Synes folk ting er dyrt? Senk prisen til folk er glad. Har du lite penger? Vent litt, du ender opp i pluss om du har et par sjapper uansett.
Denne reaksjonære løsningsfilosofien føles kjedelig i lengden. Etter du har knekt koden er det ingen grunn til at du skulle få noen problemer i noen av parkene du bygger.
Det er så godt som null utfordring å finne her, og det er litt skuffende.
Hva med å kaste inn tilfeldige hendelser? Motorsykkelbandittene i «Theme Park» gjorde det hele litt mer spennende da de kom for å skape kvalm. Kanskje en og annen ulykke? Vær som er dårlig? Dårlig rykte som må fikses? Noe som helst?
Repeterende arbeid
At mer tid er brukt på byggedelen er også synlig i selve brukergrensesnittet for styringen av parken.
Det er for det meste greit å bruke, og på overflaten ser det ikke ut til at noe mangler, men når du må i gang med mikrostyringen på parken ramler det raskt sammen.
Enkle ting som å endre priser i butikkene eller tilby mer lønn tar lang tid, siden du må innom hver enkelt butikk eller ansatt for å skifte ting. Det skal ikke mange burgersjappene til før du begynner å angre på at du ville endre prisen med ti kroner.
Selv dassene blir teite, fordi de er i utganspunktet gratis. Vil du at det skal koste penger må du inn og endre manuelt på hver bidige, selv om du ikke har satt ut noen enda.
Verre blir der når du skal trene opp de ansatte eller gi de mer lønn. Min største park hadde nesten 70 butikker – jeg måtte innom hver og en av de ansatte i hver butikk for å først trene de opp, så gi de mer lønn. Hvis ikke slutta de.
Repetér for alle vaktmestere og reparatører. Det er tjue minutter jeg gjerne ville brukt på noe annet. Tør vi håpe på en patch?
Bra læll
Ikke at alt er dårlig når du skal drive parken, misforstå meg rett.
Å utvikle nye attraksjoner og butikker er enkelt og greit, og å sette i gang reklamekampanjer for å tiltrekke seg spesifikke målgrupper er genialt.
Jeg skulle bare ønske at det var litt mer å gjøre med disse tingene. Javel, så kommer det forskjellige grupperinger med folk («tenåringer», «familier» og «voksne» er valget), men hvorfor skal jeg bry meg om det? Det har ingen innvirkning på spillet i særlig grad.
Så det vi sitter igjen med så langt er den beste parkbyggeren noensinne, blandet sammen med en middelmådig parksimulator. Og selv om sistnevnte drar det hele litt ned, er det slett ikke verst sett under ett.
For de mest kreative av oss er dette gulle godt, mens for de av oss som kanskje hadde håpet på litt mer dybde når det gjaldt å holde hjulene i gang på sulamitten, så er det kanskje en bitteliten smule skuffende etter noen timer.
Derfor gjelder det å holde forventningene i sjakk, avhengig av hva du vet du kommer til å bruke tid på.
