(PressFire.no): I «Platformines» prøver du å rømme fra jordens indre ved å jobbe deg gjennom et nettverk av gruveganger, røvere med maskinpistoler og svevende monster.
Ekskursjonen starter i hovedkvarteret ditt i sentrum av labyrinten, og strekker seg ut i breddegrader spillet aldeles ikke har noe grunn til å strekke seg.
Hvorvidt en sti butter i en blindvei eller ikke aner du ikke. Du må bare saumfare, ved å tråkke gjennom opptråkkede stier, identiske tuneller og et skjærende lydspor av lisensfrie låter.
Som jobb
Desto lenger fra hjembasen du kommer, jo verre blir motstanden. I alle fall i teorien. Virkeligheten er en litt annen, siden spillet gjør en såpass god jobb med å holde evnene dine én-til-én med omgivelsene, at det virker som om både egenutvikling og tid står stille.
Et par timer med det «Platformines» kaller utforskning blir plutselig en hel arbeidsdag av repeterende jobb. Ikke langs organiske omgivelser heller, men en uendelig lang spiral av plattformer og bevegelige deler som noen febrilsk har prøvd å bygge et spill rundt.
Sleng på et statisk galleri av slemminger, en økonomi i stå og et miljø som ikke bytter annet enn farge for å signalisere forandring, så får du en dritkjedelig diskurs som haler og drar i navn av ingenting.
Du ender opp med helt andre prioriteringer. Nettverket av snarveier, for eksempel – punkter på kartet du kan transportere deg fram og tilbake til. Ikke bare gir de deg fri og umiddelbar innpass til basen og legende effekter, de lar deg også stå parat til å rykke ut idet spillet låser opp nok en gulrot du må jakte ned for å nå den endelige målstreken.
Ingen respekt for tid
Målene her skifter posisjon konstant, lenger og lenger vekk fra nullpunktet, noe som kanskje er det største tegnet på at spillet ikke egentlig er ute etter å utfordre stort annet enn tålmodigheten og retningssansen din. Svaret er heller å halse gjennom affæren så Steam-trofeene spruter. Det sparer tid, noe «Platformines» aldeles ikke viser noe respekt for.
Men det burde liksom vært mer her. Det ligger arbeid i andre fasetter av produksjonen, så hvorfor bryr jeg meg ikke om dem? Jeg burde bry meg om alle bandittene og slemmingene. Jeg burde bry meg om gullet og glitteret de etterlater seg. Jeg burde bry meg om hva jeg fyller lommene mine med og hva jeg selger i butikkene ved hjembasen min.
Jeg skjønner hva utviklerne prøver å emulere. Men de bommer helt på hva som må til av spillerom for å få et godt plattformspill til å gå rundt. Og hva som må til av miljøet og omverdenen for å pirre den instinktive utforskeren i meg.
Og hva som skal til av systemer og goder for å holde økonomien relevant gjennom hele spillet. Og hvilke insentiver som må dryppes for å utløse de impulsive sidene mine som trenger å utvikle figuren min.
«Platformines» prøver å krysse sjangere, men klarer aldri å bestemme seg for hva slags opplevelse det representerer. Hva det har endt opp som aner jeg ikke, men jeg klarer ikke summere det opp som stort mer enn en tidstyv.
