Ofte når høyt elskede spill får annonsert en oppfølger, vekker det uro - og i noen tilfeller en anelse av misnøye blant publikum.
Hvor mange ganger har vi ikke vært vitne til dårlige unnskyldninger av noen halvgode gjentagelser som gnir gode navn ned i søla?
Med Professor Layton så er det heldigvis ikke tilfellet. Japanske Level-5 har klart å styre unna den fellen, og igjen kan Vesten glede seg over et eventyr av en serie.
Om du skulle være en nybegynner på Layton og ikke fikk med deg «Curious Village», så fortvil ei - «Pandora's Box» er på mange måter identisk i konsept, men med en helt ny historie.
Les også: Anmeldelse av «Professor Layton and the Curious Village».
IKKE ÅPNE BOKSEN
Professor Layton er en detektiv med topphatt, for alle detektiver skal jo så klart ha hatt.
De skal også ha en kompanjong, og Laytons heter Luke og er en ung gutt.
Det hele starter ved at Layton får et brev fra sin gamle kollega, Dr. Andrew Schrader, som påstår at han har funnet en myteomspunnede eske kalt the Elysian box - en eske som dreper deg om du åpner den.
Når Layton og Luke ankommer leiligheten til Dr. Schrader, finner de ham livløs på gulvet og boksen er sporløst forsvunnet.
I stedet finner de en billett til det luksuriøse toget, the Molentary Express. Men billetten har ingen destinasjon.
Luke og Layton bestemmer seg for at billetten er nødt til å være et viktig spor i saken, og skaffer seg egne billetter til toget for å finne ut mer.
Herfra blir historien, i likhet med forrige spill, bare galskap og forvirring.
Det er riktignok en slags forbløffende logikk i hvorfor alle du møter gir inntrykk av å ha rømt fra samme institusjon med maniske besettelser for IQ-tester, men tro meg; det er svar å få til slutt, men neppe svar du vil tro på om ikke du ser det selv.
GENTLEMEN ALWAYS SOLVES HIS PUZZLES
I likhet med det originale Professor Layton, vil du saumfare stedene du befinner deg på ved å trykke rundt med stylusen.
De ulike karakterene som Luke og Layton møter på, er som regel de som kommer med gåtene og åpner for nye spor i saken.
Ofte vil de ikke gi deg svar før du løser gåtene de har pønsket ut, men på en annen side ville det jo ikke vært mye til spill om det ikke var for disse.
Men de forskjellige oppgavene har ikke noen relevans til selve historien i seg selv.
De er der bare for å teste din utholdenhet, og til tider temperament når du i dine mest oppgitte øyeblikk føler at dette er hvordan helvete må være.
Hjernen bak oppgavene, Akira Tago, har klart å koke opp en hel haug nye gåter, samt noen forbedrede varianter av de gamle, uten at dette er et problem for dem som spilte forrige spill.
Dessverre er det kanskje litt flere av typen oppgaver som bare virker klin umulige å løse, og hvor «prøve og feile»-metoden er det eneste som funker.
Det er denne kombinasjonen av pek-og-klikk, gode gamle IQ-tester og et plott som egentlig bare fungerer som en god unnskyldning til å dra ut fler gåter, som gjør dette spillet fantastisk avhengighetsdannende.
SMARTE NYE LØSNINGER
Som nevnt i begynnelsen, er «Pandora's Box» så godt som identisk med sin forgjenger men med et par nye forbedringer som er verdt å nevne.
Den helt klart beste nyvinningen er knappen som sier «memo».
Med den knappen legges en transparent skjerm seg over puslespillet, slik at du kan notere samtidig som du ser det som ligger under.
På den måten kan du tegne opp så mye du vil på forhånd, uten å måtte dra frem penn og papir. Dessverre kan du ikke viske ut individuelle delere, men kun fjerne alt på en gang, så pass på hvis du har satt i gang noen kompliserte analyser, nerd.
Det er også tre helt nye minispill som bidrar til et lite avbrekk fra hjernekokingen.
Blant annet et kamera som må settes sammen, som åpner opp for en ny oppgave hvor du må finne forskjellen på tre bilder.
Det andre minispillet er en særdeles absurd oppgave hvor du skal slanke et fettberg av en hamster ved å få han til å bevege på seg.
Det siste minispillet går ut på å koke te med forskjellige ingredienser, og prøve å unngå at det smaker død og fordervelse.
Minispill gir deg nye gåter, hintemynter, eller rett og slett bare en forandring i hverdagen, men spesielt moro er det nødvendigvis ikke.
Men om ikke dette skulle være nok til å tilfredsstille puzzlemanien din så er det hjelp å få. I likhet med «Curious Village» kan du også denne gang laste ned nye gåter ukentlig via nettet.
En kjip ting undertegnede dessverre fikk erfare ganske bittert med «Pandora's Box», er at spillet ikke gir deg noen advarsel når batteriet går tomt... Ja, greit, det lyser jo rødt på DS'en, men om du er som meg, som pleier å teste grensene på det der og kjører batteriet så lenge det går, vel: Ikke gjør det.
Moralen er: Hyppig lagring er din venn!
«Professor Layton and Pandora's Box» er rett og slett en opplevelse som bare må prøves selv.
Med mengder av sjarm, og gjennomført god humor, blekner ikke oppfølgeren noe nevneverdig i forhold til «Curious Village». Faktisk føles det som en virkelig god oppfølger.
Og når du har et konsept basert på noe som aktiviserer alles indre tvangslidelser, se, da har du et bra ess i ermet.
Bare husk å hold deg litt på avstand hvis du ser noen sitte med dette spillet foran seg. Humøret deres skifer fra «YES!! smartest i verden!!» til «!#&??#$%&/» raskere enn du rekker å si «humørsjuk». Best ikke å terge dem.
