(PressFire.no): Jeg er en pyse.
Sånn, da var det unnagjort. Jeg innrømmer det. Jeg er skikkelig pinglete når det kommer til oppriktig skumle spill, og hele forrige uke gikk med til å bekrefte dette med utallige små «Resident Evil»-økter.
Alle fulgt av like mange «Jeg må bare puste litt, hehehe ..huubuhuu»-økter.
Men «Resident Evil»-serien har liksom ikke vært skikkelig skummelt siden remaken av originalspillet kom ut på GameCube i 2002. Etter «Resident Evil 4» har det blitt mer og mer action, mer og mer skrudd historie og mer og mer fokus på utrolige hendelser (gjerne i cut-scenes).
Serien er ikke ukjent med å vri om på grunnkonseptet, dog. Mange var skeptiske da «Resident Evil 4» droppa de statiske bakgrunnene til fordel for en over-skulderen-vinkel på kameraet, men vi fikk likevel servert et av tidenes beste spill.
Så når Capcom gjør det igjen, og drar serien inn i førsteperson, er det vel bare rett og rimelig at vi får en av de absolutte høypunktene i serien – og sjangeren.
Enkelt og grei historie
Du er Ethan. Ethan får en dag en epost fra Mia – kona hans – som har vært borte vekk i tre år.
Hun ber han komme til Dulvey, Louisiana, en plass nærmest snytt ut av «howdy ho, honky tonk»-stereotypen av en hillbilly-plass. Det er så gudsforlatt som du kan få det, men på ingen måte tomt for folk.
Etter en lang kjøretur står vår mann foran porten til et svært herskapshus, med tilhørende tomt og uthus. Det ser dårlig ut for Mia. Og oss som må spille.
Bakgrunnshistorien til Ethan er langt fra fantastisk, og selv etter spillets slutt fremstår han ikke som særlig mye mer enn et halvgammalt kneipbrød av en protagonist.
Han er faktisk rimelig uinteressant, spesielt når han settes opp mot resten av persongalleriet i spillet.
Historien rundt Ethan, om alle de andre, blir heldigvis fortalt bedre, og det er kanskje greit at vi bare bruker Ethan som «oss selv» – måten vi kommer oss rundt i spillet på.
«Welcome to the family»
Det tar ikke lang tid før du skjønner hvordan spilltilværelsen blir.
Uten å skulle spoile så alt for mye, så blir Ethan fanget innen kort tid, og du sitter plutselig ved middagsbordet med Baker-familien, i ren «Texas Chainsaw Massacre»-stil.
Disse forvridde, utenkelig forferdelige menneskene er de beste nye spillfigurene jeg har sett på årevis. Gamlefar Jack, mor Marguerite og drittsekk-«guttungen» Lucas er forkastelige på et helt nytt nivå, og de er ikke redde for å hverken torturere eller drepe.
Men er de tvers gjennom onde? Og hvem er denne ungen de mumler om til stadighet? Det å skulle nøste opp i hva i all verden som har skjedd, smart fortalt gjennom brev, gjenstander og VHS-kassetter der du selv får styre deg gjennom mer bakgrunnshistorie, er overraskende engasjerende.
Men samtidig som du nøster, så er du i livsfare. Du er fanget på landområdet, uten noen særlig håp om å forsvare deg (til å begynne med, i hvert fall), og familien er alltid på utkikk etter deg.
Det blir en pervers katt-og-mus-lek der du prøver å komme deg rundt i husene og få gjort gjøremålene dine, men alltid med frykten for å skulle bli oppdaget hengende over deg.
Å prøve å slåss er nytteløst – disse folka er ikke normale. De har en «gave», skal vite.
Det hele blir gjort verre når du også innser at noe er veldig, veldig galt med all denne muggen som ser ut til å bre seg om rundt i huset. God tur ned i kjelleren, sier jeg bare.
«Vart du skræmt, ja?!»
Jeg tror aldri jeg har hatt så frynsete nerver som jeg hadde i den første halvdelen av «Resident Evil VII».
Det nesten perfekte lydbildet, der alt fra knirkingen i trehuset til den moderate bruken av musikk setter stemninga skyhøyt, komplimenterer grafikken flott i sin fremstilling av alt som er vondt og heslig.
Flettet sammen med angsten for Baker-familien blir sanseinntrykkene voldsomme og gjør at det er vondt å bare flytte seg fra rom til rom.
Det er ingenting som å høre Jack plutselig slå opp døra til rommet du er i (ting er sjeldent skriptet), og å måtte dukke ned bak en sofa i ren refleks – for så å bare be til all verdens guder om at han ikke bestemmer seg for å kikke der.
Det er her spillet virkelig er i sitt ess. Du må konstant kikke deg over skuldra, samtidig som du flyr rundt for å prøve å finne hjelpemidler og gjenstander som skal lede mot friheten.
Den nye synsvinkelen til spillet gjør at du ikke har sjans til å se hva som skjer rundt deg uten å utsette deg selv for fare, heller.
Over-the-top
Men selv om det ser litt annerledes ut, så er dette også «Resident Evil» tvers gjennom, noe som betyr kjente og kjære elementer som trygge rom å lagre i, magiske utstyrsbokser som lar deg pakke unna ting, og alt for innviklede gåter å løse.
For alle sine nyvinninger, er det noe trygt å se at Capcom fortsatt vil at du skal finne emblemer av okser og bikkjer for å låse opp dører, eller at det er hemmelige ganger gjemt bak skyggegåter.
Noen vil kanskje si at det blir for tåpelig, men jeg synes det passer inn med hvordan resten av spillet er, for om gåtene kan føles over-the-top, så er det ingenting i forhold til resten av spillet.
Volden, fellene, oppførselen og egentlig hele huset. Herregud, huset. Det er fylt til randen av helt jævlige mengder med kroppsdeler, gørr, råte og mugg. Det er nesten så jeg kan lukte det.
Det er ikke ofte jeg tenker «Æsj, så nasty» om et spill, men «Resident Evil VII» er faktisk så nasty. Og jeg elsker det.
Galskapen ser heller ikke ut til å ha et toppnivå, ettersom ting bare blir mer og mer crazy. En av spillets tidlige bosskamper er noe av det sprøeste jeg har opplevd i et spill, og foregår i en forholdsvis liten garasje.
Litt laber avslutning
Dessverre greier ikke spillet å holde koken helt inn.
For samme hvor brilliant de første timene er, så mister spillet litt av skummelheten i det du samler et stadig økende arsenal av våpen, og forlater huset.
Den siste fjerdedelen blir mer en korridorskyter enn et skummelt snikespill, og selv om en kan argumentere med at «survial horror»-delen kanskje også kan inneholde en slik survival-del, så er det fortsatt litt skuffende å løpe gjennom horder av fiender med maskingevær.
I hvert fall etter den psykologiske thrilleren vi først blir utsatt for.
Flere plotthull, manglende forløsning på historiebiter og et påtvunget «dillemma» som renner ut i sanden i løpet av bokstavelig talt minutter, er avslutningen på et spill som starter helt brilliant. Det er synd.
Og sistebossen er kanskje noe av det mest skuffende jeg har spilt på årevis. Med så mye oppbygging er det trist å se at det hele munner ut i en skriptet, kjip og kort kamp.
I et spill som er så fylt med minneverdige enkeltseanser nesten gjennom hele dansen, så tror jeg ikke mange kommer til å huske slutten så godt.
Men vent, det er mer!
Jeg har snakket en del om hvor creepy og skummelt spillet er, og på en stor tv med lyset av og lyden vridd opp, så er det ille nok å vandre rundt.
Men spillet støtter PSVR, og blir bortimot nesten uspillbart med Sonys VR-headset. Enda verre med skikkelige hodetelefoner koblet til. Misforstå meg rett, jeg snakker om uspillbart i at det nesten ikke er til å holde ut hvor creepy ting blir.
Det er jævlig på den gode måten. Tror jeg.
For plutselig står du der selv. I mørket. I et knirkende gammelt hus, sammen med en håndfull psykopater som er ute etter deg.
Det er en usannsynlig skummel affære, der jeg bare måtte gi opp å prøve å runde spillet slik, den første gangen jeg spilte det. Anmeldelsen her hadde kommet en gang i 2018 om jeg skulle holdt på i det snegletempoet jeg turte å bevege meg i. Jeg er, tross alt, en pyse.
Det er ikke verdens beste VR-opplevelse, sånn rent teknisk. Hendene til Ethan svever foran deg uten kropp å være knyttet til, det er lite interaktivitet med omgivelsene, menyer og tekst fungerer ikke helt, enkelte cut scenes oppleves veldig røffe i kantene, og grafikken tar en betraktelig knekk, selv på PS4 Pro.
Men akk, det spiller så liten rolle der jeg står og huker meg ned på stuegulvet, redd for å plutselig skulle få en jump scare rett i ansiktet, eller enda verre – at familien kommer løpende mot meg. Eller en kombinasjon.
At teksturene er litt verre i VR betyr så innmari lite når jeg blir jagd ned trappene av en gal hurpe som lekker insekter ut av skrittet.
Dette er det første all-in megaspillet for VR, og det er så evig effektivt på å skape stemning. Er det ett spill du vil se hvordan VR kan skru alt opp til 11 på, så er det dette.
Så, småslapp avslutning på spillet til tross, dette er en klassiker. Capcom treffer blink mer enn de bommer, og overgangen til førstepersons grøsser er en genistrek for en serie som er blitt mer Michael Bay enn Alfred Hitchcock i de senere år.
Spillet gir deg også gode incentiver til å spille gjennom flere ganger for å samle gjemte gjenstander og våpen, eller å prøve deg på ytterligere vanskelighetsgrader (som også endrer spillet en god del).
Jeg tror ikke jeg skal legge fra meg spillet enda, samme hvor skummelt jeg synes det er.
Og mer innhold skal også komme, via DLC-pakker og episodeformat. Så får vi se om Capcom greier å forvalte denne nye grenen innenfor serien med mer omhu enn før.
«Resident Evil VII: Biohazard» er ute til PlayStation 4 (med Pro-støtte, testet), Xbox One og pc. VR-delen er eksklusiv til PSVR, og ryktes å være eksklusiv der i et år.
