(PressFire.no): «Robinson: The Journey» ser litt kjedelig ut ved første øyekast. Kanskje ved andre og tredje også, for den saks skyld.
En treig «walking simulator» med en noe rar klatremekanikk, mangel på bevegelseskontrollere og en kumpan som ser snytt ut av «Portal 2» er ikke noe som får folk automatisk gira, og slik var det også med meg.
I ti-tiden på kvelden dro jeg på meg PSVR-headsettet for å «ta en liten runde» i spillet. Klokka 03:00 hadde jeg ploget gjennom hele greia, uten å greie å legge det fra meg.
Jeg har egentlig litt vanskelig med å forklare hvorfor jeg ble så til de grader oppslukt, når jeg nå ser tilbake på det. For det er utrolig treigt, litt klumsete, og du gjør ikke særlig mye annet enn å gå rundt, løfte på litt småtteri, og prøve å finne ting.
Å prøve å beskrive hva som gjør «Robinson» bra er vanskelig uten at du som leser det har fått prøvd det selv. Kanskje er det bare selve følelsen spillet gir som er så innmari bra? Kanskje er det VR-implementeringa som gir spillet en liten spitz ekstra? Kanskje er det en bonus at spillet er kort og godt?
Katastrofetur
Jeg er en scifi-nerd på min hals, som sikker hjelper veldig.
Historien rundt menneskehetens første bemannede interplanetariske skip vekket allerede nysgjerrigheten min. Du styrer Robin, en ensom tenåring, alene på den svære planeten – det som skjedde med de drøyt 3000 andre sjelene ombord på generasjonsskipet er et mysterium.
Gjennom lydfiler og bilder du samler – i tillegg til restene av det enorme skipet – danner du deg etter hvert et bilde over hva som skjedde. Skipet kom fram etter hundre år i verdensrommet, men kræsjlandet plutselig, tilsynelatende uten grunn.
Overlevde noen andre kræsjen?
Planeten i seg selv, Tyson III, er ikke mindre mystisk. Droner sendt til den i forkant rapporterte om dinosaurer akkurat lik de som eksisterte på jordkloden, og det er mildt sagt urovekkende når du nå må leve og bevege deg rundt i villmarka.
Cliffhanger
At Robin også har oppdratt en liten T-Rex-baby som viser et hakk eller ti mer intelligens enn en skulle tro legger enda et lag med mystikk på toppen. Og hvor er det hun drar oss med hele tiden?
Historien og dialogen i spillet – mellom Robin og den overbeskyttende hjelpedronen/kompisen Higgs – holdt meg hekta hele veien gjennom, selv om historien kanskje ikke er direkte nyskapende (og har en del klisjéer).
Det frister litt å kalle det hele «Jurassic Park in Space», kanskje spesielt etter ...homasjen helt på tampen av spillet. At spillet er kort gjør forøvrig at denne tampen kommer litt brått på.
Uten å skulle spoile ting her, men det hele ender utrolig nok på en cliffhanger, noe som gjør meg trist, og når vi i tillegg ser hvor dårlig det går med Crytek for tida, så er det lite sannsynlig at vi noen gang får besøke Tyson III igjen.
Skikkelig trist, faktisk. Jeg vil ha mer.
Spektakulært
Som historiespill er det likevel en innertier, selv om du sitter igjen med blue balls og mange spørsmål. Heldigvis er det som vandresimulator helt fantastisk også.
Fra det øyeblikket du åpner ytterdøra på romkapselen din er det bare å starte gapinga. Det er sjeldent jeg har tatt meg selv i å bare være forundret over det visuelle i VR, men her er det så mye å se på.
Grafikk betyr noe her, og på en PlayStation 4 Pro er det et lekkert spill vi får servert. Jungelen er tett og nydelig, tjærehavet akkurat passe heslig og dinosaurene du ser detaljerte og fulle av liv.
Du har begrenset med interaksjon med miljøet, der en hendig dings gjør at du kan plukke opp og flytte på tunge gjenstander uten problemer. Det betyr at det er noen erketypiske «legg planke over stupet»-gåter å løse, men selv om du ikke utfordrer de små grå så har det likevel sin sjarm.
For det meste av det lille du kan gjøre påvirker området litt, der du for eksempel kan velge å hjelpe en stakkars dinobaby som sitter fast i gjørma, eller krype under en Langhals for å komme deg videre.
I VR oppleves disse tilsynelatende kjedelige gjøremålene som noe grandiost nesten hver gang. Spillet er godt innom spektakulært på skalaen rett som det er, rent opplevelsesmessig.
I typiske «gå rundt og kikk på ting»-spill er det ikke mulig å stryke med, men her dør du om du faller utfor en skrent, ramler ned en klatrevegg eller blir spist av dinosaurer. Spesielt sistnevnte er en traumatisk opplevelse mot slutten av spillet, der du prøver å gjemme deg for en håndfull Raptors.
Vond nakke
Rent spillmessig tråkker du altså rundt på planeten (i sneglefart) og kikker på ting.
Du har mulighet til å scanne dyrelivet for å vite litt mer om det, og noen små gåter med strømfordelinger er det også blitt gjort plass til, men i hovedsak er det en opplevelse, ikke en utfordring, å spille.
I VR blir det nødvendigvis mye hodevridninger, men «Robinson» drar det hakket lenger.
For det blir kjapt klart at det å klive opp skrenter og trær er en sentral del av spillet, der du har to svevende hender foran deg som kan gripe fatt i kanter.
Merkverdig nok støtter ikke spillet Move-kontrollerne, så istedet må du kikke opp på kanten du vil holde fast i, og bruke de to triggerne på en vanlig kontroller for å holde med hver hånd.
Det fungerer som regel helt okay, og det går tålelig kjapt. Men noen ganger er det vanskelig å nå frem til neste kant, mens andre ganger vrir du hodet i unaturlige posisjoner i forsøk på å finne ut hvilken kant du kan nå.
Jeg hadde seriøst vondt i nakken etter min tid med spillet, noe som ikke har skjedd meg i flere hundre timer i VR til nå.
Til spillets forsvar skal det nevnes at den treige ganghastigheten og kontrollmetodene der du «hopper» i sirkel istedet for myke (og kvalmende) bevegelser, gjør at du neppe kommer til å være spesielt sjøsjuk etter lengre økter.
Høydebesvær
Men de samme klatremekanikkene ga meg samtidig også en merkelig opplevelse, helt mot slutten av spillet.
Der blir klatringen langt mer intens, og du balanserer på små plattformer over ekstreme juv, heiser deg videre på bittesmå utstikkere og må slippe taket helt for å komme deg nedover (og forhåpentligvis rekke å gripe tak i kanten under).
«Oh my. Don’t look down.» klynket Higgs. Jeg kikket selvfølgelig ned. Det er jo ikke ekte!
Det gjorde tydeligvis inntrykk på hjernebarken min, der jeg sto i den mørke stua mi – midt på natta. Kanskje var jeg overtrøtt? Hvem vet.
For jeg begynte plutselig å svette noe voldsomt i lankene, og pulsen ble ufrivillig høy! Dette har heller ikke skjedd meg før i VR, og samme hvor selvbevisst jeg var på at «jøss, dette er en rar følelse», så var jeg på nippet til å måtte ta en pause grunnet ... akutt høydeskrekk?!
Det hele fortsatte til jeg var «trygt» nede på bakken. Snåle greier, men samtidig en herlig følelse, sånn egentlig. Bortsett fra «skrekk»-delen, da.
Dyr moro
Et nydelig spill, en interessant historie, få kjedelige øyeblikk og DINOSAURER.
Hva er det å ikke like, sånn egentlig?
Det er lenge siden jeg har blitt så positivt overraska over et spill, men noen vil nok sikkert ikke sette like mye pris på historien (og måten den fortelles på) som meg, og klatremekanikken blir raskt repeterende – selv i et så kort spill.
Det er også en ting til vi må snakke om. Prislappen på 500 kroner er ganske enkelt alt for dyr. Du kan lett spille gjennom dette på tre-fire timer, og da er det nesten ingen grunn til å plukke det opp igjen.
Finner du derimot spillet på tilbud, liker scifi (eller dinosaurer) og vil ha litt eye candy til PSVR-settet ditt, så slå til!
«Robinson: The Journey» er ute til PlayStation 4 og PS4 Pro (sistnevnte er den vi testet). Du må ha PSVR for å spille det.