(PressFire.no): Noen ganger vil man bare slappe av og kose seg med et spill som ikke har noe annet formål enn å gi deg en hyggelig godfølelse og litt flyktig moro. Andre ganger kan man ta et dypdykk ned i et altoppslukende mørke dominert av overveldende fortvilelse, panikkangst, lammende selvforakt og traumer så vonde at de splintrer sårbare sinn. Et spill som gir oss en autentisk simulering av å leve med psykose, synsforstyrrelser og snerrende stemmer i hodet.
Så, nei. Det første «Hellblade»-spillet var ikke direkte lettfordøyelig: en blytung utforskning av hvordan det kan fortone seg å være psykisk syk, og være ute av stand til å skille virkelighet fra mentale vrangforestillinger.
Hovedpersonen Senua er en skotsk pikterkriger som på 700-tallet tok turen ned i dødsriket Helheim for å redde sjelen til sin store kjærlighet Dillon fra klørne til Lokes gudommelige datter Hel.
Men dette var mer en metaforisk enn mytologisk odysse, som benyttet vår norrøne kulturarv til å fortelle en historie om å leve med mental sykdom.
Det er en krevende oppgave å skildre psykiske lidelser på en autentisk måte uten å støte noen som lever med disse utfordringene i varierende grad, og utvikleren Ninja Theory tok dette ansvaret veldig alvorlig.
«Hellblade: Senua's Sacrifice» (2017) ble utviklet i samarbeid med neuroforskeren Paul Fletcher fra Cambridge-universitetet og psykologiprofessoren Charles Fernyhough fra Durham-universitetet, som sørget for at skildringen av Seunas psykiske utfordringer ble fremstilt på en så realistisk og respektfull måte som mulig.
De rådførte seg med folk som lever med psykose, for å forsikre at stemmene Seuna konstant hører i hodet, og hallusinasjonene hun opplever, er så nære virkeligheten deres som mulig.
Bare for å understreke teamets dedikasjon til dette… vel, temaet: Hellblade ble utviklet med støtte fra stiftelsen Wellcome Trust, som jobber for å skape større bevissthet rundt mental helse.
Jeg må ærlig innrømme at «Hellblade: Senua’s Sacrifice» var en såpass deprimerende odysse at jeg kviet meg litt for å gå i kast med denne fortsettelsen, som ikke er nevneverdig muntrere.
Ninja Theory ser ut til å være veldig bevisste på at dette kan bli i tyngste laget, siden de begynner oppfølgeren med en innholds-advarsel om vanskelige temaer, etterfulgt at en link til deres hjelpeside om mental helse: hellbladehelp.info.
«Senua’s Saga: Hellblade II» legger seg på et toneleie som får «The Last of Us Part II» til å minne om «Mario Party», men tilbyr i det minste hovedpersonen større råderett over sin egen virkelighet.
Senua har dannet fred med sine indre demoner, eller i det minste en slags våpenhvile. Stemmene som konstant hveser inni hodet hennes (kalt furiene) er mindre hatefulle, og flere av dem er nå på Senuas side.
De backer henne opp, gir henne selvtillit når alt virker håpløst og fungerer like mye som en ressurs som en belastning. Etter de traumatiske strabasene i Helheim har Senua lært å benytte sine psykiske problemer som en styrke, og i denne odysseen er hun ikke lengre like isolert.
Seuna danner bånd til andre mennesker, finner et slags fellesskap og hennes følsomme sinn har åpnet en empati som ikke akkurat er karakteristisk for tidsånden.
Forhistorien fordeles jevnlig ut gjennom de totalt seks kapitlene av denne sagaen, men i korthet: Seunas landsby ble angrepet av barbariske nordboere.
Dem som ikke ble myrdet er bortført av slavehandlere, og de pønsker på langt verre ting enn gratis arbeidskraft.
Som en del av den terapeutiske selvutviklingen bestemmer Senua seg for å frivillig la seg ta til fange, bare sånn at hun kan ta en grusom hevn på slavehandlerne. Synd hele båtfølget grunnstøtter og synker under en voldsom storm, mens Seuna nok en gang er alene i mørket.
Hun våkner blodig og forslått opp i et fremmed land; og må klatre, kave, krype seg gjennom et fiendtlig landskap preget av piskende regnvær, sur vind, stein og gjørme.
Et land fanget i en sirkel av vold; der mytiske udyr, drauger, kjemper og forrykte kannibal-kulter nådeløst slakter de forsvarsløse, mens underjordiske skikkelser observerer alt med kryptisk likegyldighet.
Og som mange sikkert allerede har gjettet: dette stedet er den tidlige vikingtidens Island.
Men før vi fortsetter: på tide med litt poesi!
«Blóðrisa land,
mölvað af knútum og kögglum,
klórað af hrímþursa nöglum,
blóðrisa land».
Tre år etter å ha skrevet den islandske nasjonalsangen slo poeten Matthias Jochumsson i 1888 til med diktverket «Volaða land», der denne reformerte nasjonalromantikeren ikke la fingrene imellom om hva han egentlig følte om sine hjemtrakter.
Her beskrev han Island som et misfostret, miserabelt drittland bygget på katastrofer, uvær og vold, skapt i raseri av en hatefull gud og knapt beboelig for ravner. Det er en perfekt beskrivelse for det fremmede landet Senua blir strandet i, som samtidig perfekt matcher hennes turbulente indre landskap.
Ninja Theory utnytter den trolske naturen på Island for alt det er verdt, og de har lagt enormt mye arbeid i å fange opp miljøene på en realistisk måte med hjelp av en ny type fotogrammetri-prosess.
La gå at dette er akkurat det samme landskapet Hideo Kojima benyttet i Death Stranding, så man får følelsen av at Norman Reedus kan dukke opp rundt neste sving med ryggen full av kofferter. Men det gjør han jo ikke.
Det hadde tatt seg ut.
Forgjengeren «Hellblade: Senua’s Sacrifice» var allerede visuelt banebrytende da det kom for sju år siden, særlig til å være et AA-spill skapt på forholdvis stramt budsjett.
Ansiktsmimikken til Senua-skuespilleren Melina Juergens ble fanget opp på en oppriktig imponerende måte, og hennes hjerteskjærende sårbare fjes var nøkkelen til spillets suksess.
Siden sist har Ninja Theory oppgradert spillmotoren til Unreal Engine 5, mens deres MetaHuman Creator gjør ansiktsanimasjonen enda mer naturtro. Overgangene fra mellomsekvenser til spill er nærmest sømløse. Illusjonen glipper i små rykk og napp, men at Senua’s Saga: Hellblade II innimellom snubler rett ned i den uhyggelige dalen føles passende.
For mer enn noe annet vil jeg beskrive dette som psykologisk skrekkspill, som scorer høyt når det gjelder å skape ubehag. En snikesekvens som utspiller seg mens Senua befrir den kryptiske vismannen Fargrímr (Gudmundur Thorvaldsson) fra et demonisk draug-reir er noe av det mest intense jeg har spilt på lenge – og et lengre parti der hun må kravle stadig dypere ned i mørke huleganger maner opp en klaustrofobi som er verdig Neil Marshall-klassikeren «The Descent».
Tilsvarende kraftfullt er lydbildet, som definitivt bør oppleves med et par robuste hørelurer for maksimal effekt.
Ikke minst på grunn av et blytungt musikkspor komponert av det eksperimentelle, skandinaviske folk-bandet Heilung, som gir inntrykk av å være manet opp fra en urtid full av hedenske ritualer og blodofring.
Jevnt over er «Senua’s Saga: Hellblade II» et gjennomført imponerende som en teknisk demonstrasjonsmodell, og det er lett å beundre det enorme arbeidet Ninja Theory har investert i alle aspekter av presentasjonen.
Dette er et lidenskapsprosjekt iscenesatt med genuint engasjement, integritet og et oppriktig ønske om å skape noe minneverdig. Som et kunstprosjekt er dette virkelig noe helt spesielt.
I 2011 forårsaket den normalt respekterte filmkritikeren Roger Ebert en del baluba ved å bombastisk påstå at dataspill aldri kan være kunst på linje med film. «La meg bare slå fast at ingen gamere som lever nå vil overleve lenge nok til å oppleve at spillmediet blir opphøyd til en kunstform».
Ebert døde bare to år senere, så han rakk aldri å spise de ordene – men jeg skulle virkelig ønske at fyren hadde overlevd lenge nok til å oppleve Senua’s Saga.
Ikke minst fordi dette er en så filmatisk opplevelse, presentert i bredt CinemaScope-format.
I intervjuer har flere på utviklerteamet nevnt regissøren Robert Eggers som en inspirasjon, både når det gjelder detaljfokus, oppbygging av atmosfære og ukonvensjonell historiefortelling.
«Senua’s Saga» har noen påfallende paralleller til Eggers «The Northman» (med den svenske vikingen Alexander Skarsgård), helt ned til hvordan historien starter.
Å åpne opp Seunas reise til å inkludere flere andre figurer hun møter på veien skaper litt kluss med den interne logikken: det er en ting at hennes psykiske utfordringer skaper synsforstyrrelser, ustødig virkelighetsoppfatning og visjoner av ting som egentlig ikke eksisterer.
Men i «Senua’s Saga» opplever folkene rundt henne akkurat det samme, i en slags kollektiv psykosetilstand som både forminsker kraften av henne subjektive synsvinkel og ser ut til å si at hennes sykdom er en slags overnaturlig superkraft.
Sånt skurrer litt. Og leder oss til det store ankepunktet jeg har prøvd å utsette frem til nå: hvor mye jeg enn beundrer hva Ninja Theory prøver å få til med «Senua’s Saga: Hellblade II» kan jeg ikke ærlig påstå at jeg setter stor pris på resultatet.
Som visuell historiefortelling og atmosfærisk kunstprosjekt er dette en toppscorer. Men som en spillopplevelse kan dette blir en strevsom opplevelse, selv med sin forholdsvis stramme spilletid.
Alt som involverer Senuas psykologiske reise er oppriktig imponert iscenesatt, men hver gang historien avbrytes med kålete puslerier eller klønete, repetitive nærkamper kommer frustrasjonene.
Fra tid til annen stopper alt opp mens Senua tvinges til å løse gåter i miljøene for å komme seg videre, som aldri er særlig vriene – men heller ikke det spor underholdende. Bare et monotont slit man må igjennom før historien fortsetter, og akkurat det samme kan sies om kampsystemet.
Seunas basketak med diverse utyske ser visuelt imponerende ut hvis du tilfeldigvis henger over skulderen til noen som spiller, men har du kontrollen i hendene selv blir alt et frustrerende pliktløp for å trigge de rette animasjonene og komme seg videre.
Det meste som involverer interaktivitet kommer utstyrt med sine frustrasjoner, og det er jo et problem i noe som tross alt skal være en spillopplevelse.
Historiefortellingen er heller ikke uten problemer, og fordrer en høy tålmodighet for pretensiøs, høyttravende dialogføring.
I teorien er det en fascinerende ide å realistisk simulere hvordan det er å høre stemmer i hodet, men i praksis blir det en påfallende påkjenning å konstant høre hviskestemmer bable i munnen på hverandre (ofte i konkurranse med diverse forteller-stemmer!) i det som til tider minner mest om en eksperimentell ASMR-fremføring av Shakespeares The Tempest.
Det er muligens ingen stor og innsiktsfull avsløring at et spill som plasserer oss inn i en psykosetilstand blir en tyngende opplevelse, men «Senua’s Saga» er påfallende miserabel, ubehagelig og aggressivt gledesløs. Etter noen timer hadde jeg mest lyst til å slenge Bose-hørelurene mine rett i veggen, og fikk et heftig migreneanfall.
Hele opplevelsen ble desto merkeligere fordi kjellerstuen min plutselig ble overflommet av regnvann mens jeg tok meg en pustepause i spillingen (jeg klarte heldigvis å redde spillkonsollene før de ble vannskadet). Noe som definitivt var en stemnings-booster, og korresponderte urovekkende perfekt med innholdet i spillet.
Men jeg kan nærmest garantere at dette ikke nødvendigvis vil skje med absolutt alle som opplever «Senua’s Saga: Hellblade II». Frustrasjon, sporadisk irritasjon og dundrende hodepine, ok.
Men flom og fuktskader vil neppe ramme mer enn toppen femti prosent av alle spillere. Så, ja. Dette er nærmest leksikon-definisjonen på «ikke for alle». Ikke for meg, dessverre.
Et imponerende kunstprosjekt og teknisk demonstrasjonsmodell, som samtidig er en direkte gledeløs og miserabel spillopplevelse.
Beundringsverdig, men skikkelig vanskelig å virkelig sette pris på. Kunne (skråstrek burde) ha blitt en skikkelig bra film. Kjør debatt.
Senua's Saga: Hellblade II er ute til PC og Xbox nå, og tilgjengelig på Game Pass.
